«Du bøyer et verb, og reiser deg som et menneske» – Noe som hjelper av Mona Høvring

«Du bøyer et verb, og reiser deg som et menneske, som ordet menneske», skriver Mona Høvring i diktet «Bli her salme» fra samlingen Å Paradis. Og jeg assosierer umiddelbart til Laura, den unge protagonisten i den betagende, poetiske oppvekstromanen Noe som hjelper, der hun sitter oppe i et tre hjemme i hagen, og får utløp for fastlåste følelser etter et traume, ved å fantasere frem en gripende historie, som rører henne til tårer så hun faller ned fra treet.

Noe som hjelper er en sterk beretning om en ung kvinnes søken etter kjærlighet, ømhet og forståelse, som fortelles lavmælt med et ømt og medlevende blikk på protagonistens identitetssøken og luciditet,  forsiktighet og overmot.

Allerede i første setning annonseres et brudd med oppvekstskildringens tradisjoner, på en  lavmælt og tilforlatelig måte som kjennetegner skildringen av Lauras sterke historie: «Da jeg var ni år gammel lærte jeg å svømme. Det var mora mi som lærte meg det i en drøm, og det var etter at hun døde.»

Laura knuges av lengsel etter ømhet etter at moren har tatt livet sitt, og faren viser lite nærhet. Når hun setter seg opp i et tre i hagen, og fantaserer frem gripende historier, får hun utløp for sin ømhet. Likeledes når hun møter nye mennesker; hun fester seg til nye bekjentskaper med en inderlighet som ikke alltid blir gjengjeldt. Hun lar seg forføre med åpne øyne. Forføreren som skjenker henne full på et hotell forsikrer seg – nærmest juridisk – om at hun forstår hva som skjer. At forføreren er en fraskilt tenåringsmor bryter med de vante forestillinger, og tilfører samtidig historien større intensitet. Morssavnet og sensualiteten knyttes tilforlatelig sammen, det forsterker tematikken og gjør den samtidig mer universell. Men det er først og fremst forfatterens grep som gjør denne historien spesiell og sterk. For dette overgrepet, som skildres i kapittelet med den ironiske tittelen ”Og så følger sødme”, skildres med et romantisk filter på en troverdig måte. Lengselen etter ømhet, den unge jentas desperasjon og overmot er til å tro på, og til å røres av. Med øm humor skildres forelskelsen i Petter, (som tilfeldigvis er forførerens sønn – også en original vri på det doble forhold), og dens høyder får et muntert og teatralt uttrykk i en erotisk scene som utfolder seg oppe i et pariserhjul på tivoli. At kjærligheten og erotikken er en rus som hjelper, understrekes på underfundig vis i en scene som følger like etter, hvor den unge jenta ser et slags gjenskinn av seg selv i en tungetalende kvinne på et bedehusmøte, slik knyttes religion og erotikk sammen gjennom jentas frigjørende luciditet. Det er når beruselsen tar slutt at hun i møtet med desperasjonen som følger, gjenfinner et glimt av moren, som en påminnelse om livets skjørhet.

I siste scene, på vei til studier i utlandet, titter Laura innom sitt barndomshjem, og ser en ny jente sittende i treet foran huset. Som en speiling av Laura i ferd med å finne en form for fotfeste, en begynnende trygghet, kanskje endog en følelse av overmot og eventyrlyst, forsikrer hun: «Jeg faller aldri».

Noe som hjelper er en konsis og poetisk oppvekstroman, hvor jeg som leser fylles med ømhet og medfølelse for den unge protagonistens søken etter menneskelig varme og mening i sin tilstedeværelse i verden; kanskje nettopp fordi sinnet og desperasjonen skildres lavmælt og med øm ironi. Bråmodent lucid kommenterer hun sine handlinger: «Jeg var som mora mi, tenkte jeg. Jeg klarte ikke å beskytte meg jeg heller. Og jeg var som faren min, ute av stand til å artikulere noe som helst forløsende.»  Protagonistens samtidige beruselse og luciditet i møte med verden gjenspeiles i språket, som fremstår som intenst, presist og sansende på en måte som befester og utdyper opplevelsen av hennes væren i verden: «Jeg slo av lyset og stengte vinduet, sto i mørket og stirra på den lille dammen som hadde samla seg på linoleumen. Jeg satte meg på huk, holdt en finger ned i den blanke flata, tenkte at jeg kunne føre armen djupt ned i vannet, at jeg kunne senke kroppen ned i dette speilet som regnet hadde laga.»

Det et noe betagende ved blikket, samtidig ømt og lucid, og språket, presist og sansende, som bærer denne romanen. Jeg fristes til å lese noen frampek i møtene Laura gjør på sin vei, og kan ikke annet enn å ønske å få dem bekreftet/avkreftet/nyansert gjennom en fortsettelse av historien: Finner hun frem, bevarer hun troen på fantasiens forløsende og befestende kraft som jenta i treet? Høvrings roman bærer i seg en generøs åpenhet for leseren, der gjenkjennelse og meddiktning får store rom å utfolde seg i.

”Her hvor du lengtet deg bort, skal du lengte tilbake” – Fire hundre franske fornærmelser av Øyvind Ellenes

”Jeg har et bilde av deg foran en rikt utsmykket inngang, en portal (…) Du er sytten år. Du myser”.

Allerede i innledningssetningene i Øyvind Ellenes' roman Fire hundre franske fornærmelser etableres et spenningsforhold mellom et observerende jeg, som forsøker å uttrykke en distanse til det fortalte, og et erfarende du. Her presenteres også erindringens usikkerhet som motiv: ”Det ikke sikkert at dette bildet finnes,” skriver romanens forteller. Og pronomenbruken fremstår som et effektivt grep for å anskueliggjøre og konkretisere det skjøre, det distanserte, det usikre knyttet til ungdomsminnenes autentisitet og relevans. Når jeg leser disse innledningssidene, som befester inntrykket av stødig bruk av erindringslitteraturens referanser,  kan jeg ikke la være å tenke på hvordan Georges Perec i W eller barndomsminnet   tar utgangspunkt i beskrivelser av barndomsfotografier, når han prøver å gjenerindre sin barndom, for så å konstatere det paradoksale ved sitt  fortellerutgangspunkt: "Jeg har ingen barndomsminner”. I det siste kapittelet i Ellenes' roman iscenesettes dette universelt paradoksale utgangspunktet for gjenerindringen av ungdomsminnet: "Brevene gjør at minnene unndrar seg", sier fortelleren, når han gjenfinner sine egne brev fra den gang i et sommerhus i Frankrike, det er de flyktige minner av steder og sanseopplevelser som får fortidens punkt til å gjenoppstå.

Fortelleren presenterer sytten år gamle Even Tjern, som går på Lycée Corneille i Rouen og tilhører en gruppe med åtte norske gutter. Det er deres møte med Frankrike og det franske skolesystemet som skildres. Men selv om møtet med et nytt språk og en ny kultur er gjenkjennelig skildret, for tidligere utenlandsstudenter generelt og Frankrikestudenter spesielt, utgjør grunntemaet i romanen en mer generell eksistesiell tilstand: Fremmedfølelsen, fornemmelsen av flyktig identitet i en tilstand midt i mellom (barndom og kommende voksenliv, norsk identitet og en fransk virkelighet han skal bli en del av), forsøket på å forstå et utsnitt av liv. Pronomenbruken befester dette inntrykket, der det veksler mellom det observerende, voksne jeget, som ikke helt gjenkjenner seg selv i et du, som refererer til Even, og et kollektivt dere, som refererer til gruppen med de norske guttene ved gymnaset. Perspektivskiftene skaper dynamikk ved å variere den emosjonelle distansen til stoffet på effektivt og ofte overraskende vis.

”Du kommer fra et sted hvor alt tilhørte deg. Du har forlatt alt som var kjent for deg. (…) Med tiden skal det stedet du kom fra, det du kjenner så godt, bli helt ukjent for deg. Foreldrene dine, en bror, en nær venn. De skal bli ukjente for deg. Alt skal begynne på nytt.”

Bruken av flertallpronomenet ”dere” er med på å befeste erfaringen som både kollektiv og universell: ”Er det denne våren, i den skjønne litteraturens tegn, at dere begynner å drømme på fransk” spør fortelleren. I slike øyeblikk, og det er mange av dem i denne romanen, blir andrepersonsteknikken virksom som autentisk gjenkjennelsesuttrykk. Jeg fristes til å svare bekreftende på spørsmålet, ut fra egen erfaring fra mitt livs den gang: Ja, slik var det, da integreringen av fremmedspråket nådde mine/våre/dine nattlige foreteelser, det inntraff etter ca. tre måneder eller tre år, og skjedde gradvis, i rykk og napp.

Den usikre overgangsperioden i en ung gutts liv er besnærende skildret gjennom gjenkjennelige, enkle, hverdagslige situasjoner: guttenes første forsøk på å spille fotball, på å bli kjent, posisjonere seg. De små trivielle episodene skildres i en nesten søvngjengeraktig rytme i den første delen av romanen, som bryter demonstrativt med erindringslitteraturens tradisjoner ved å utelate, og samtidig understreke at den utelater, de spektakulære, skjellsettende erfaringer: ”Her i denne romanen, sies det ingenting om det som foregår i ly av mørket, de første nettene, den første uken. (…) Den vanærende behandlingen av hver enkelt. Aggresjonen. Avstraffelsene. Sporene i sinnet, årevis etterpå. (…) Når disse hendelsene fra sovesalen er utelatt, skjer det (…) utelukkende fordi de ville ha kastet et falsk lys over rekken av senere begivenheter i denne romanen.”

Jeg sjarmeres av det metatekstuelle blikket på rekonstruksjonen av en periode i en ung manns liv. Det bidrar til å befeste det universelt eksistensielle i en erfaring, som likevel er singulær. De som har opplevd et elev- eller studentliv i Frankrike vil kjenne seg igjen. Selv var jeg nær ved å velge tre år ved de norske jentenes alternativ, Lycée Alain Chartier i Bayeux, men valgte en annen fransk by, og et dobbeltliv som aupair / gjestestudent med spesialavtalt adgang til forelesninger i fransk ved nærmeste gymnas, da jeg var på hovedpersonens alder. Skildringen av forelesningsstrukturen, notatteknikken, reglene smiler jeg derfor gjenkjennende til, ikke uten en fornemmelse av sår nostalgi. Likevel tror jeg svært mange vil kjenne seg igjen i den unge mannens identitetssøken, følelsen av skjørhet i et mellomstasjonsøyeblikk i livet.

Om pronomengrepet understreker et voksent betraktende blikk på dette usikre, omkalfatrende øyeblikk i et liv, den famlende språklige identitetssøken, befester rytmen, den dvelende, monotone, repetitive, fremmedfølelsen som gjennomsyrer skildringen av gjentagende ritualer (øvelsene, måltidene, de nattlige turene over muren for å gå på byen), som  brytes i et øyeblikk av bevisstgjøring, av et kollektivt sinne og engasjement når hovedpersonen går i demontrasjonstog, av et livsbegjær han våkner opp til når han fortvilet konstaterer at han ikke vil få mulighet til å bli mer kjent med en ung kvinne han møter tilfeldig på en togtur, et livsbegjær som umiddelbart sammenføyes med en følelse av dødsbevissthet.

Det er først og fremst et nostalgiens du som fremtrer ved slutten av romanen, en hyllest til punktet i livet som formet deg: ”Her hvor du lengtet deg bort, skal du lengte tilbake”.  

”Kjemp for alt hva du har kjært...” – Vennskap for alltid

Mai 1999: Mitt aller første foreldremøte. Midt i innledningen blir rektor avbrutt av tutingen fra en russebil utenfor. ”Om noen år er det deres barn,” sier han. ”Bare vent, det går fort!”

Mai 2012: Foreldrerulling. Far mot sønn i øldrikkingsløp. Ingen bruker russelue lenger, ser det ut til,  bare foreldrene, ”årgangskramperussen”, som har tatt den på i kveld, og teller og mimrer knutehistorier.

Vi poserer karikert for hverandre, vi er tradisjon, som overføres og brytes. Ungdommen gir honnør og gjør opprør. En av russeguttene har hentet frem luen, som har ligget hjemme siden dressen ble pakket opp for tre uker siden, som en gest til sin far. ”Prøv å få gamlingene til å danse litt da”, roper en annen idet vi kommer inn på bussen og tar på øreproppene. Jeg blir nesten rørt. Russen er ikke lenger hva den en gang var.

Som med all tradisjon kan man forholde seg slik med russefeiringen: Noen boikotter av gode grunner, andre prøver å holde på det som gir noe, en kontinuitet, en tilhørighet, et forsøk på å fornye en tradisjon. ”Vennskap for alltid” syntes slagordet å være blant russeguttene jeg møtte på foreldrerulling. ”Det viktigste er kameratskapet, å være sammen, ta vare på hverandre,” sa de. Lagånd og dugnad til langt på natt. Jeg ringer min sønn ved femtiden natt til søndag rett før kåringen av årets russebuss på Telenor Arena, og hører hammerslag i bakgrunnen. ”Vi er snart ferdige”, sier han. Så er det øving på showet, kåring, feiring.

Våren 1941 skulle min far ha vært russ. Han hadde andre ting å tenke på, som man sier. Det var lite rom for ”chickelacke, chickelacke”, det var ”Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder!” Uttrykket å kjempe for livet ble kroppsnært og konkret. Hverdagen kunne ta dramatiske vendinger, han trodde han skulle dø. Slik ble hans ”russetid”. Han snakket ikke så mye om dette, men hans ungdomsminner fra krigen skanderte likevel min barndom og oppvekst, satte den traumeløse åttitallsrussens feiring i et forvirrende perspektiv. Det ble viktig for meg å forstå dette som hadde vært en del av hans liv, og lesningen av mellom- og etterkrigslitteraturens forfattere ble en vei inn. Uutslettelig inntrykk gjorde Ronald Fangens En lysets engel, og dens skildring av krigens absurditet og vilkårlighet. Krigslyrikken ble stående som et symbol på mine foreldres ungdom, kulturen som formet dem, merket dem, og som nådde meg kun gjennom brokker av anekdoter. Da Nordahl Griegs ”Til ungdommen” ble hentet frem igjen, til lindring og trøst i fjor sommer, etter at vårt land ble rammet av meningsløs ondskap, var det som om mine foreldres ungdom igjen kom meg nærmere, som om den gjenoppstod, som en påminnelse om en forankring i en kultur og dens verdier. Og kanskje er det dette jeg vil dele med min sønn, når han i morgen har lagt russefeiringen bak seg, og står opp for å storme sitt eget liv.

Spillet som ender i terror – Manipulasjon av Grethe Nordhelle

Hva er manipulasjon, og hvor går grensen mellom manipulasjon og psykopati? Hvordan gjenkjenne manipulasjonsstrategier, og hvordan takle dem? Hvilken rolle har narsissismen i dette spillet, som så altfor ofte starter som en lek og ender i terror ? Disse stadig tilbakevendende spørsmålene fikk jeg gode og velfunderte svar på i Grethe Nordhelles bok Manipulasjon. Grethe Nordhelle, som har bakgrunn som advokat og psykolog og mange års erfaring fra konfliktmekling, gir oss en svært grundig gjennomgang og eksemplifisering av begrepet, skisserer gjenkjennelige situasjoner, og kommer med verdifulle råd om hvordan man takler en manipulator.

Vi har vel alle kommet ut for en manipulator en gang i livet, i våre personlige relasjoner eller i karrieresammenheng. Denne personen som umiddelbart, eller etter en tid, skaper en underlig følelse av at noe skurrer, at bak den umiddelbare vennligheten og sjarmen skjuler det seg noe annet, noe som kan forklare disse plutselige, ofte uforklarlige overgangene, mellom overstrømmende varme og isende kulde, kanskje i løpet av noen sekunder.

Kjennetegnende for manipulatoren er en intensitet som ofte fungerer som kompensasjon for sviktende grunnlag i argumentasjonen. Argumentasjonen nærmest bankes inn, fordi manipulatoren kanskje selv vet at den ikke helt holder mål. Og i denne martrende behandlingen blir alle midler brukt: Først smiger, varme, selvmedlidenhet ("trøst meg, det er synd på oppofrende meg!"), og til slutt trusler, om ikke de første metodene virker. Når manipulatoren innser at en strategi ikke virker, kan han skifte mellom martyrrollen og trusler på en brøkdel av et sekund. Den glidende overgangen mellom manipulasjon og psykopati, kan i følge Nordhelle komme til uttrykk når manipulator opplever å miste kontroll over sin manipulasjonsstrategi: ”Når manipulatoren på grunn av angst eller hevn ikke klarer å være seg bevisst og beskytte manipulasjonen sin, kan han også glimtvis utvise psykopatiske trekk. Har han lite håp om å vinne, kan sinnet øke. Da kan han slutte å kontrollere seg selv, og unnlate å være taktisk.”

Da jeg ankom Frankrike som student for 25 år siden, ble jeg kjent med mange fortryllende mennesker i min søken etter givende vennskap. De aller fleste var sjarmerende, sunne mennesker, en av dem en utpreget manipulator. Jeg likte å diskutere og argumentere den gangen, og vi kunne sitte timevis og diskutere allmennmenneskelige forhold, men hver gang jeg sa noe han ikke var enig i, fikk jeg høre at min feiloppfatning skyldtes i verste fall: sneversyn, i beste fall: kulturforskjell (jeg var jo norsk, noe han ikke ante hva innebar, og jeg skal innrømme at jeg etter denne erfaringen har skydd betegnelsen som pesten, ja, selv i de mest flagrante tilfeller har jeg unngått å definere en konflikt som kulturkollisjon). Dette var en typisk reaksjon ved divergerende synspunkter, for eksempel når vi diskuterte hans uhyrlig høye kvinnekonsum, som jeg steilet litt over, fordi jeg i dette så en manglende respekt for og en nedvurdering av kvinnen som menneske, og som, må jeg medgi, bremset meg betraktelig da han la for dagen sine romantiske hensikter overfor meg. Han trivdes best innenfor emner han mestret. Litteratur var ikke et av dem. Fortalte jeg en dag entusiastisk om et forfatterskap eller en litterær analyse jeg arbeidet med, svarte han derfor avvisende, nærmest: ”dette kan jeg ikke hjelpe deg med”.

Når jeg ser tilbake på dette vennskapet, gjenkjenner jeg prosessene Nordhelle skisserer: smiger og varme, trøstebehovet alternerende med fordekte trusler, og til slutt direkte trusler. Da han intensiverte denne siste strategien, endte det med at jeg brøt all kontakt, noe som krevde mye energi og stor utholdenhet. Hvorfor jeg forteller nå om et havarert vennskap som går så mange år tilbake i tid? Kanskje fordi det kjennes godt å gjenkjenne et av livets skjemaer i litteraturen. Teoriene Nordhelle presenterer fremstår så levende når strategiene gjenkjennes fra virkeligheten. Kanskje også fordi jeg nå ser at jeg rent intuitivt fulgte rådene i boken, uten å ha lest disse. Nordhelles verdifulle råd for takling av manipulasjon går bl.a. ut på å tilbakeholde eller fjerne positiv forsterkning av manipulators adferd, og en slik positiv forsterkning kan være alt fra ros og belønning til sinne og forsvar. Ignorering og emosjonell distanse er kjernepunkter: bevare fatningen, ikke la se fange emosjonelt.

Jeg anså min strategi som analytisk fundert resistens den gangen. Min lidenskap for det analytiske som førte til at jeg ble så jeg revet med i diskusjoner (faglig glød kan leses som svakhet fra en manipulators synspunkt), ga meg også evne til resistens. Men manipulasjon er også emosjonell utpressing, og om den intellektuelle stillingskrigen er skjerpende, er den emosjonelle utmattende: Her inngår nemlig varme-kulde vekslingene, sårende stikk, og ikke minst mer eller mindre fordekte trusler. Det som begynner som en lek, et spill, ender i en følelse av terror. Og i det man innser at leken er destruktiv, at manipulatoren har et annet verdisystem, mangler denne lille essensielle biten som vi kaller empati, evnen til innlevelse, og derfor ikke skyr noen midler for å oppnå det han vil, da fylles man med et eneste ønske: å komme bort. Siri Hustvedt skildrer dette mesterlig i avslutningen til Med bind for øynene (mer om den her). Idet hovedpersonen gjenkjenner den emosjonelle/intellektuelle manipulatoren bak sjarmøren, tenker hun i romanens siste scene: ”Jeg (…) løp, som det heter, som om jeg hadde faen i hælene”. I slike forløsende lesestunder er det man tenker: Takk for at du skrev min historie, for at du gjorde din historie til alles!

  

Hva er så opprinnelsen til en slik oppførsel: Narsissisme? Jeg finner besnærende portretter av narsissisme og psykopati i Uro av psykiater Finn Skårderud. Det er lett og se linjen som går fra det forgudede barnet, som aldri makter å overskride sin egen selvforelskelse og vokse inn i en nysgjerrighet rettet mot den andre, til psykopaten Skårderud skildrer, den selvutnevnte frelserskikkelsen som terroriserer sine erobrede ofre til total underkastelse. ”Den narsissistiske benektelsen av avhengigheten av den andre kan bli ødeleggelsen av den andre,” skriver han, og forteller om en psykopat: ”Han samlet på ofre. Hans omsorg for ofrene ga ham (…) en følelse av å være et svært betydningsfullt menneske. (…) En slik patologisk narsissisme er en del av kjernen i det som kalles psykopati”. Jeg kan ikke la være å tenke på min gamle venn fra studiedagene, en gang jeg overrasket ham foran speilet. Det var som om han studerte ut og øvet på å legge på det nesten mekaniske forførerblikket. Dette blikket som plutselig, når han ikke fikk det som han ville, kunne skiftes ut med et kuldeblikk, eller et raseriblikk. Det siste var rett og slett skremmende, og ja, jeg gjorde kanskje akkurat det samme som Hustvedts heltinne den gangen.

Den lille pytten Narcissus stirrer ned i er grunn og uten skjønnhet. Han konstruerer og nærer et selvbilde oppblåst gjennom andres anerkjennende blikk, applaus, varme, hengivenhet, og fryktblandet respekt. Alt dette suger han til seg som en parasitt. Derfor skal det nesten ingen ting til for å punktere det. Men reaksjonene en slik punktering vil avstedkomme hos ham skal man vokte seg vel for.

Takk til Nordhelle, til Skårderud, og igjen til Hustvedt som belyser og dissekerer fundamentalt destruktive mekanismer i mellommenneskelige relasjoner, og som gjennom dette gir oss verdifulle verktøy til beskyttelse.

Kuldesprengte relasjoner, sprekker av lys – Gjestene av Merethe Lindstrøm

 ”Eller kanskje det er dette ingen andre ser. De selsomme, glemte minuttene, detaljer som ikke blir snakket om. Han har ligget kald og våken om natten og tenkt at det kunne virke som han har fått ansvaret for dem alene.” 

Når jeg leser Gjestene etter å ha lest Dager i stillhetens historie, kan jeg ikke annet enn å se en tematisk og kompositorisk sammenheng mellom de to siste bøkene i Merethe Lindstrøms forfatterskap: Tausheten og ensomheten er allestedsnærværende og pensles ut i variasjoner, fra statisitet, til håp og lengsel. Tristessen er gjennomgående, men åpner likevel for overraskelser, slik som i novellen ”Det må ha vært ensomt der”: ”Han hører at når hun snakker; på tross av det hun forteller, at stemmen hennes lager en sprekk. Der lyset kan falle inn.” 

Dramaturgien er eksemplarisk og medrivende i den første novellen ”Kysset”: Rammehistorien presenteres, rommes ut for et tilbakeblikk og en parallellhistorie, og det kryssklippes med naturlige, nennsomme overganger. Det skisseres ingen tydelig tematisk sammenheng mellom historiene som flettes sammen  – det første kysset, gutten som druknet, utroskapshistorien – , de blir stående som brokker av en eksistens, og kanskje er det dette som skal undersøkes og pensles ut: livets vilkårlighet og mellommenneskelig kulde. 

Den samme strukturen brukes også i novellen ”Under”, men her med en klar tematisk sammenheng: En kvinne med en tre år gammel sovende datter på fanget blir truet av en mann med kniv på T-banen, og trusselen vekker minnet om angsten hun følte en gang datteren ble syk og måtte fraktes i all hast på sykehus. Vi følger de to opplevelsene parallelt, og den ene utdyper den andre, sammen med en tredje erindring: det idylliske minnet fra dagen hun nettopp har tilbragt i et svømmebasseng med datteren. Slik settes livet og dødstrusselen opp mot hverandre, med stor skjønnhet og glassklar dybdeeffekt.

Det som imponerer og sjarmerer meg i Lindstrøms noveller er spennet mellom den stramme novellistiske dramaturgien og den poetiske dvelingen ved situasjonene. Best liker jeg når det novellistiske mykes opp og gir plass for den assosiative dvelingen slik som i den siste novellen ”I skogen”. Lindstrøm evner å kombinere narrativt driv knyttet til en thrilleraktig stemning (”Under”, ”Sneglene”), med de mer tilforlatelige assosiative sprangene som i seg selv skaper narrativt driv (slik som i novellen ”Vederlag”, som også kan leses som en skisse eller parallell til Dager i stillhetens historie). Med unntak av de to første novellene, som kan fremstå som litt like, og hvor nummer to derfor kan virke noe monoton, selv om det repetitive fint kan leses som en speiling av hovedpersonens søvngjengeraktige tilstand, er det varierte tekster som knyttes sammen i Gjestene. Fremmedgjorthet i eget liv og i relasjonene til medmennesker er et gjennomgangsmotiv, som presenterers eksplisitt i visningsscenene i ”Sneglene”, hvor en far går på visninger sammen med sønnen som nettopp har sluppet ut av fengsel, og som derfra skaper betydningssirkler som forplantes utover i de andre tekstene.   

I ”Det må ha vært ensomt der” åpner personene seg for hverandre under en flytur. Vi får et blikk inn i hovedpersonen, en medisinstudent, som har hatt et avbrekk i studiene, på grunn av en sykdomsperiode, eller det han selv med en eufemisme kaller en periode med ”melankoli”. Kvinnen han møter forteller om sin autistiske søster, og hennes internettbeundrer som tenker å skade seg selv, og speiler gjennom denne fortellingen hovedpersonens ensomhet. Selv forteller han en episode om intens forlatthet fra barndommen, uten å avdekke for henne de ubehagelige detaljene leseren får innblikk i. Når flyet lander tenker han at de kanskje kan møtes igjen, og assosierer til følelsen han fikk da foreldrene kom og hentet ham (ut) den gangen som barn. ”Den samme overbevisningen får han sammen med henne. Selv om han vet at det ikke stemmer. Han har aldri blitt reddet fra det stedet, den leiligheten, og andre steder han bærer på. Øde holdeplasser som bare venter på at han skal komme innom igjen. Men han kommer til å late som likevel. Så lenge det er mulig.”

Det emosjonelle fokus beveger seg fra den største distanse i ”Skade”, som beskriver en nærmest søvngjengeraktig tilstad hos en hovedperson innkapslet i seg selv, hvis bifigurer opptrer som skisseaktige kulisser, sønnen benevnes som gutten, mannen er knapt synlig, til intenst nærfokus i ”Under” og ”I skogen”. Dette påvirker også stemningen leseren sitter igjen med, som veksler mellom statisk, monoton betraktning i "Skade" til den thrilleraktige stemningen i ”Sneglene” og uvirkelighetsfølelsen i ”Under”.

Lindstrøm presenterer nydelige detaljutsnitt av hverdagslige situasjoner, mettet med emosjonell tvetydighet: et avtrykk i et ansikt, sporene etter strømpestrikken hos en mann, hvordan en togreise hjem etter en skuffelse oppleves som om ”alt ble trukket baklengs i rammen av togvinduet (…) og det kjentes som om alt det som hadde vært tydelig, ble dratt bakover og ned, ned i bakken sammen med dagslyset.”

Jeg kunne gjengi mange slike nydelige overganger i Lindstrøms noveller. Les dem og nyt!

Små glimt, store innsikter, med øm ironi – Marit Tusviks 26 små romaner

Marit Tusviks 26 små romaner presenterer sjarmerende, små glimt inn i de tilsynelatende ubetydelige små episodene som utgjør selve meningen, selve mysteriet med livet. Med stor varme og øm ironi skildrer hun protagonistene, der de fremstår i all sin sårbare ensomhet og higen etter ømhet.
Jeg liker det allsidige, det ludiske og det metatekstuelle ved Tusviks tekster. Det skaper en samtidig opplevelse av analytisk distanse og emosjonell nærhet. Lett og lekende skildres grunnleggende innsikter i livet i korte situasjonsglimt. Hun snur og vender på ord, på lesersituasjonen, på symboler, som mettes forventningsfullt av hovedpersonens blikk, og noen ganger punkteres av skuffelse, slik som i den ironisk-romantiske teksten ”På broen”.

På underfundig vis speiles leserens situasjonen i møtet med teksten i den metatekstuelle ”Mind Brenda”. Her presenteres en lesende person under et tre, som observerer en badende familie, som føler at noe ikke er som det skal, uten å vite hva det er, for ”den lesende visste ikke, hun hadde ikke lest langt nok”. Den lesendes hypoteser lanseres og bekreftes idet kvinnen Brenda kommer med en oppgitt tirade: ”det var du som ville ha barn, jeg fikk det for å få fred for maset ditt om å få barn, nå har du et barn, hvorfor kan jeg aldri få være i fred, (…) hvorfor kan jeg ikke bare få sitte litt sånn som hun som sitter og leser under treet der borte (…)”.  Livets mas og tilflukten i litteraturen speiles og iscenesettes på teatralt og humoristisk vis. "Look! A fake lake!" utbryter mannen i innledningen, først da går det opp for leseren at innsjøen er kunstig.

Kommunikasjon, tekst og virkelighet problematiseres ved at skillene viskes ut. Når hovedpersonen i ”Gunnar og Grace”  møter et forelsket ektepar som har funnet tilbake til hverandre etter å ha vært borte fra hverandre i 50 år, blir hun stående og lure på om det er ekteparet eller hun selv som er et spøkelse.

Iakttagelse er et gjennomgangsmotiv: Hvordan  en situasjon, en person blir til gjennom den andres blikk, illustreres og snus og vendes på. Noen løftes og noen løfter og får den andres tretthet overført på seg selv, slik som i ”Ensomhetens kniv i hjertet”. Andre igjen vil gjerne slippe å bli (feil)tolket hele tiden, slik som i teksten ”På broen”. Her kan en overtydeliggjøring av symbolikken (broen, ringen) se ut til å skulle speile en oppgitthet over et språk som ikke når frem, over en umulig kommunikasjonssituasjon. Hovedpersonens drøm om å tillegge broen en møtepunktsymbolikk – hun får lyst til å fortelle ektemannen at hun så gjerne vil at de skal gå over broer og fortelle hverandre alt, spontant og uten sensur, i full tillitt, i en åpen, likeverdig kommunikasjon – splintres idet mannen, som tidvis spaserer en meter foran henne, (som om han ønsker å markere at han er en fri mann) og som nå presser gifteringen så hardt mot fingrene hennes at hun nesten vil skrike, forteller henne, igjen, at han vet akkurat hva hun tenker på.

Underfundige, morsomme og gjenkjennelige er Tusviks små glimt inn i hverdagens store og små begivenheter.  I ”Sort boks” skildres et ektepar som krangler rundt oppussingen av en båt, og når den til slutt går til bunns, fremstår det som et såpass tydelig symbol at klisjéleken får oss til å le av noe som mange sikkert vil gjenkjenne som en av livets paradoksale, triste sannheter: Oppussing av en båt, et hus, et ekteskap, kan iblant føre til at alt går under: ”Sammen lot vi snekka synke med ekteskapet vårt, vi brukte nesten ingen krefter (...)”.

Teksten glir lekende lett fra det hverdagslige til de store spørsmål, ikke sjelden med et ømtironisk blikk på menneskets sårbarhet, ensomhet og higen etter varme. Å ta vare på disse bitte små glimt av hverdagslig livsvisdom fremstår også som tekstens poetikk : ”Hvorfor kan en ikke bare presse hver enkelt hendelse i livet sammen og la dem ligge i fred, som de japanske tørkede blomstene som først folder seg ut i vann?” sier moren i bokens nest siste tekst, og gir oss forklaringen på romanens struktur. Det er snakk om 26 små romaner, i konsentrert form, som folder seg ut i møtet med leserens assosiative blikk.

Det er de bitte små fragmenter av liv og følelse av samhørighet, av plutselig og kanskje nyvunnen kontinuitet som understrekes, livet som småstykker i all sin skjønnhet : slik som i denne nydelige avslutningssetningen fra teksten ”Barnets kulde” (som fortryllet meg en  morgen, og som jeg ikke kunne la være å lese opp for mine tenåringssønner ved frokostbordet):

”Det store mysteriet i livet er ikke livet generelt, slik de voksne sa, men livet i hver enkel ting; livet i hver blomst og i hvert vesen, i hver kopp og skål, livet i skjeer, stoler og bord, i dundyner og kjoler, sko og madrasser,  i skodda som kom veltende ned fra fjellet og disen som kom rullende inn fjorden; i plutselige andekvakk, i summende fluer, i revehaler, skrubbsår, fisk og  mark, i vannpytter med is som knaser, i gåsehud, i talkumet som kommer ut av de små hullene i en liten boks, i lyden av knasende eggeskall og sjokoladeplater som blir brukket opp; i den usynlige musikken gjennom veggen, og den i gjess; i rullegardiner, steinras, vind, og at svaner ikke må klappes og at katter er myke, men har klør, og at våren kryper som en opplyst skygge tvers gjennom byen helt bort til gata der vi bor. ”

Bak den ikoniserte skriften – Brit Bildøens Litterær salong

Brit Bildøens Litterær salong er fortryllende og inspirerende lesning; ti perspektivutvidende forfatterportretter åpner for ny innsikt i kjente forfatterskap, og skaper lyst til å utforske de mindre kjente.
Hun åpner sin presentasjon av usedvanlige forfatterskap med et sjarmerende portrett av "salongløven" Gertrude Stein, og det gjennom en særdeles velplassert anekdote: «Da tidenes salongløve, Gertrude Stein, inviterte Paris-kunstnarane inn i studioet sitt, passa ho på å plassere dei slik av dei såg rett på bilda dei sjølv hadde mala.»  En lettfattelig introduksjon til Steins liv og forfatterskap presenteres gjennom anekdoter og kommenterte sitater; og hvis den aller første skulle gi inntrykk av en dame som lot kunstnerne dyrke sin narcissisme i ro og fred, motvises dette raskt gjennom andre, som rett og slett tegner bildet av en ganske streng læremester. Til Hemminway skal hun, i følge egen selvbiografi (skrevet i venninnens Alice B Toklas navn), ha sagt: «Det er mykje skildring i dette, og ikke særleg god skildring. Begynn på nytt, og stram inn!» Vi vet at det hjalp. Og mange andre store forfattere skal hun ha hjulpet frem.

Boken er fremstilt som en hyllest til ti litterære dyder. Og underliggjøring er ikke en av dem, er hun rask med å understreke. Hun forteller så om sin personlige erfaring med dette begrepet, om hvordan de første romanene bar preg av at hun ville «forskyve, vri og vende på røyda». Forløsende er det å lese erkjennelsen hun kom frem til, «etter som åra går», skriver hun, «opplever eg stadig sterkare at verda er underleg og uforståeleg nok som ho er.»
Hun gjengir litteraturstudentenes sukk over alle de kjedelige, endimensjonelle speilscenene i litteraturen, og fremholder speilscenene som tvert imot utvider det litterære «rommet forfattaren har skapt. Det som eit menneske han kikke inn i og sjå Den Andre». Som eksempel presenterer hun Jean Rhys omskrivning, eller revisjon av Brontëklassikeren Jane Eyre, Vide Sargasso  fra 1966, som hun betegner som en søsterbok, en tvillingroman, som speiler den gamle klassiskeren, slik at de to romanenen dobler hverandre: «For kvar lesing av dei to romanene veks dei, for kvar lesning blir deire grenser brotne ned.» Hun trekker paralleller mellom forfatteren kreolske bakgrunn og mistilpassning i det engelske samfunn, og hennes ønsker om å gi liv og plass og ord til bifiguren Bertha, den gale kvinnen innelåst i tårnet, som også har kreolsk bakgrunn, som fratas henne i det hun får en engelsk identitet.
Smidig og lett trekker Bildøen paralleller mellom verk og forfatterskap (Vessas’ Islottet og Joan Lindsays Picnic at Hanging Rock er en annen parellell hun deler med oss). Det åpner for nye perspektiver, skaper leselyst og ikke minst nysgjerrighet rundt mindre kjente forfatterskap. For min del ble jeg trigget av den ironisk-humoristiske tonen i sitatene hun delte med oss fra Carols Shields forfatterskap (som hun presenterer som eksempel på dyden tydelighet), og fikk lyst til  å kaste meg over hennes Dagbøker i stein, og Hvis ikke, noe jeg også gjorde, et interessant nytt bekjentskap.
Bildøen beskriver det forløsende litterære møtet som det å se på nytt, å oppdage en stemme som mimer den friskhet og uskyld leseren ønsker å møte teksten med.  Om Mercè Roderedas stemme i Diamantplassen sier hun at det er som å ”å få klemt inn eit auge i panna, Natàlia er lik fortelaren. Og forteljaren er lik lesaren.” Hun utfører en skriftlig disseksjon med ”ei uskuld som hjelper lesaren til å møte teksten med den naudsynte uskuld.”
Det nye blikket, undrende, utforskende, er et gjennomgangsmotiv i Bildøens essaysamling, som også omfatter leselystgivende, personlige og debatterende analyser av Adrienne Rich, Amalie Skram, Doris Lessing, Elfriede Jelinek, Halldis Moren Vesaas.
Etter å ha presentert og sitert diktet ”Andletet” av sistnevnte, ("Er det mitt hittil-andlet / som brest for eit anna / som trenger seg innanfrå fram?"), medgir hun at hun skulle gjerne lest mer av denne kvinnen hvis ansikt trenger seg frem innenifra, bak det vanlige hun møter verden fra:  «Det finst alltid eit anna, og kanskje sannare andlet bak det ikoniserte andletet», sier Brit Bildøen. «Og det finst alltid eit anna dikt bak det diktet vi meiner å kjenne».
Gjennom lekende, debatterende, følelsesladede, og undrende presentasjoner av ti interessante forfatterskap, skisserer Bildøen mulige veier og lesninger, for å lese på nytt, for å lese for første gang, for å utforske det som finnes bak den ikoniserte forfatteren, bak den ikoniserte skriften.

Inntagende innganger

Romaninnledninger etablerer et fellesskap; vi inviteres med på en reise, og de aller første ord er bestemmende for hvorvidt vi aksepterer invitasjonen eller ikke, hvorvidt vi aksepterer invitasjonen  litt motvilling eller forsiktig forført, eventuelt stormende forelsket.

I innledningen skapes en pakt mellom forteller/forfatter og leser; tone, sjanger, evt. sted og tid etableres og kommuniseres, og ikke sjelden ligger det implisitte forventninger om historiens dynamikk i de første setningene: Her er følelser, her blir konflikt og handling. Noe vil komme til å skje, og det er alt annet en likegyldig, det vil du snart erfare og se, kanskje har du tatt del i den samme eller en lignende erfaring selv, og snart vil du nikke gjenkjennende.

Gjenkjennelsen er en av de store gledene som ligger i det å dvele ved og vende tilbake til innledninger. Kanskje er det nettopp denne gjenkjennelsesfaktoren som gjør dem så lette å like, lette å leke med. Kanskje er det det som gjør at de også egner seg til en litterær quiz.

Her er noen inntagende førstesetninger hentet fra kjente og kjære romaner. Noen fokuserer på forteller og fortellerakten, noen på leseren eller selve blikket, andre på årstid, på sted, andre igjen betrakter selve livet. Gjenkjenner du noen?

1. Jeg tror jeg må åpne med å si noen ord om mitt land og dets høyst særegne historie.

2. La meg fortelle en annen historie.

3. Fortelleren våkner, begynner klatringen og kludrer det til for seg i Thorong La-passet, hvoretter fortellingen kan begynne.

4. Mitt første navn ble konstruert i en fabrikk, støpt i metall, og var av en viss varighet.

5. Det er min historie.

6. Jeg er forfatter.

7. Her ser vi Sigrid.

8. der vi setter i scene fortelleren og hennes heltinne Louise ved hjelp av pålitelige og upålitelige historiske kilder, men aller mest ved hjelp av faste figurer, dristige heltinner, rivalinner til hest og svikefylle fyrster

9. Når du i den stille mennesketomme vårnatten dreier av fra gaten og vender dine skritt mot den offentlige parken, når du står foran den høye smijernsporten og løfter hånden for å legge den på den store slitte messingklinken, så vil du svelge.

10. Først skulle øyet gli bortover det grå vegg-til-vegg-teppet i en lang gang: den skulle være trang og det skulle være høyt under taket.

11. Jeg sitter i et sommerhus og det er høst.

12. En høst tidlig på totusentallet befant jeg meg i Le Mans.

13. I begynnelsen var det skyer, tunge og sorte, jaget av vindkast, holdt tilbake i horisonten av en fjellkjede.

14. Det var en gang i hundedagene en fyr som satt foran et åpent vindu.

15. De merkelige begivenhetene det skal berettes om i denne krøniken, fant sted i 194- i Oran.

16. Vinteren 2005 reiste Erika til sin far, Isak Lövenstad.

17. Det er ekstraordinære 18 graders frost, og det snør, og på det språket som ikke lenger er mitt, er snøen qanik, store nesten vektløse krystaller som faller i dynger og dekker bakken med et lag av pulverisert, hvit frost.

18. Jeg forlot jobben i dag klokken seksten førti etter å ha kakket en kollega i hodet, jeg kakket henne midt i pannen. 

19. Da K. kom frem, var det blitt sent på kveld.

20. U ringte sent på natten.

21. I går fant jeg Violets brev til Bill.  

22.  - Jeg har vært min mann utro. - 

23. Jeg kommer ikke ut.

24. «OK, min er kvart over, jeg tror vi likeså godt begynner».

25. Alt dette skjedde for en god del år siden.

26. I fjor midt på sommeren ble en liten norsk kystby skueplassen for noen høyst usedvanlige begivenheter.

27. På hjemveien, etter å ha oppgitt jakten på den hellige gralen, red Lancelot med sine menn gjennom de sølete gatene i en liten landsby sør i Benoic.

28. 15. juli 2001 tar den amerikanske fotografen Joel Sternfeld et fotografi av en utmattet elefant som sperrer vestgående trafikk på en av Oslos utfartsveier.

29. For lenge, lenge siden, da jeg var nitten, satt jeg på en jernbanestasjon i utlandet.

30. Den siste uken i august 1939, mens krigsryktene inntok Paris, ble en ung universitetslektor i litteratur, Vincent Degraël, invitert til å bo noen dager på en eiendom i nærheten av Le Havre, som tilhørte foreldrene til en av hans kolleger.

31. Den dagen de skulle drepe ham, sto Santiago Nasar opp klokken 5:30 om morgenen for å vente på båten som biskopen kom med.

32. Han gikk ut av gatedøren og inn i morgenen.

33. Det var en kald, klar dag i april, og klokkene slo tretten.

34. Ei ung, kvit panne som bora seg fram gjennom mørkret.

35. 124 var hatsk.

36. Intet er så rummelig som havet, intet så tålmodig.

37. For hjertet er livet enkelt: det slår så lenge det kan.

38. Den evige gjenkomst er en mytisk idé; med denne idéen bragte Nietzsche mange filosofer i forlegenhet: Bare tenk på at en vakker dag kommer alt til å gjenta seg slik man allerede har opplevd det, og denne gjentagelsen skal igjen gjenta seg selv i det uendelige!

39. Etter mange år uten forandringer, kom alle på én gang, de flettet seg sammen og skapte kjedereaksjoner, og høsten nittenåttini da alt dette skjedde, tok seg da Nina Blindheim noen år senere tenkte tilbake på det nesten ut som et portrett av ødeleggelsen - deler av høsten virket slik, visse hendelser, ikke alt som foregikk, og det merkelige var heller ikke det som foregikk, for det som foregikk lignet på så mye hun hadde hørt om.

40. Det er noen som rører seg inne i husene.

Verdens poesidag – gleden ved å dele

I dag, på verdens poesidag, lyder oppfordringen: Del et dikt! Gleden ved å dele opplevelsen av assosiasjonsbiter og erindringsbrokker som skaper nye erkjennelsesprosesser ved lesningen av et dikt, gjør poesien til en generøs sjanger.

Jeg vil dele et dikt fra en samling hvis tittel gjorde et uutslettelig inntrykk på meg for mange år siden. Den kom i 2002 og bar tittelen: Om trær som vokser seg skakke i trange skyggefulle hager, men som likevel (eller nettopp derfor) gjør inntrykk og som man husker livet ut.

Tittelen var skrevet med blokkbokstaver på bokomslaget og fylte fem linjer og en tredjedel av forsiden. Nederst til høyre på forsiden kunne man se toppen av et tre strekke seg mot himmelen og inn i det hvite feltet under teksten. ”Likevel (eller nettopp derfor)”. Sannsynligvis var det dette som fanget min interesse umiddelbart, og som skulle bli stående som karakteristisk for min opplevelse av diktsamlingen og forfatterens skrift: standhaftigheten i et prosjekt.   For ”vokser” og ”livet ut” stod der i hver sin ende av setningen og omfavnet hverandre over dette trassige ”likevel”, som to sammenvokste trær nærmest. Og så, dette skakke, denne omveien treet tok på veien mot himmelen, var det ikke selve forutsetningen for at litteratur kunne skapes?

Da Rune Christiansen i april 2011 lanserte sin siste diktsamling Jeg har tenkt meg til de elysiske sletter, hadde det gått ni år siden hans forrige diktsamling, med den nevnte lange tittelen, og jeg kom til å tenke på denne da jeg leste et av diktene hans i den nye samlingen, der han sammenligner fjellsidene i et sveitsisk landskap med sidene i en bok av den franske forfatteren Julien Gracq:

”For mange år siden, på en reise i Sveits, leste jeg Gracq for første gang. Bildet som dukket opp var paradoksalt, håndgripelig og uransakelig på samme tid – fjellsidene og boksidene: stahet som sjanger.”

Teksten fremstår som et møtepunkt, hvor assosiasjonsbitene – like mye forfatterens som leserens – flettes sammen og danner, gjennom kryssende linjer og mønstre, nye erfaringer, erindringer og erkjennelser.  Her ligger kanskje poesiens mest generøse prosjekt. 

"Jeg skriver for å etablere et mulig felleskap", sier Rune Christiansen i et intervju, "et sted der leseren og jeg kan erfare noe sammen, ikke nødvendigvis en lik erfaring, men en likeverdig erfaring.”  Tekstene hans preges av viljen til å la leseren ta del i egne lesererfaringer, egen litterær dannelsesprosess, og leseren blir ofte invitert med i en assosiasjonsprosess slik som i diktet ”Til ORS”, hvor forfatteren gjenerindrer, etter å ha lest avslutningen av Ole Robert Sundes tekst ”Hva med et mikroskop?” (fra Selvomsorg, 2010), egen lesning av et dikt av Alfred de Vigny. 

Resonanser skapes i lesning på tvers av tekster og forfatterskap. Selv gjenfinner jeg scener fra eget liv og egen lesning, bl.a. den gjennomrystende leseropplevelsen av Intimiteten (2003,) når jeg igjen leser følgende dikt fra Om trær som vokser seg skakke i trange skyggefulle hager, men som likevel (eller nettopp derfor) gjør inntrykk og som man husker livet ut:

XI

(om savnet)

Og etter lang tid reiser du deg fra sengen, tar av oksygenmasken, river slanger og slangefester fra armene og brystkassen og er bråvåken i solskinnet: det er verdens ventetid, en knappenåls livstid, kanskje ingentings varsel. Jeg sier ”far”, jeg sier ”det er for tidlig”. Det er snart sommer, døden setter spor i alt som ennå ikke er.

Når musikken løfter mennesket gjennom – Sultens refreng av J.M.G. Le Clézio

Nobelprisvinner J.M.G. Le Clézios mangefasetterte forfatterskap, som siden debuten i 1963 har gjennomgått flere faser i en spennende utvikling, har i de senere år fokusert på en selvbiografisk søken klart forankret i et humanistisk prosjekt. Derfor har hans romaner klare referanser til en kollektiv historie og en sosial virkelighet som det selvbiografiske bidrar til å problematisere. Denne tendensen var allerede synlig på nittitallet gjennom Onitsha (1991) og La Quarantaine (1995), og fremstår som et tydelig prosjekt i Révolutions (2003) og hans siste roman Ritournelle de la faim, som nå foreligger på norsk med tittelen Sultens refreng på Cappelen Damm forlag, oversatt av Tom Lotherington. Tittelen refererer til Rimbauds dikt ”Fêtes de la faim” (”Sultfesten”), og det musikalske temaet, refrenget, spiller en sentral rolle i en gripende personlig iscenesettelse av andre verdenskrigs traumer og lidelser, som ender med hovedpersonens opplevelse av urfremføringen av Ravels ”Bolero”. ”Jeg vet hva dette gjentatte temaet betydde for hennes generasjon,” kommenterer jeg-fortelleren, som tydelig fremstår som forfatteren selv, ”temaet som tvinges frem av rytmen og crescendoet. Bolero er ikke et musikkstykke som alle andre. Det er en profeti. Den forteller historien om en vrede, en sult.”

Romanen innledes med sansebaserte skildringer av forfatterens egen opplevelse av sult i barndommen under andre verdenskrig. Skildringen er i så måte karakteristisk for to trekk ved Le Clézios skrift i denne perioden av forfatterskapet generelt: sanseligheten i hovedpersonenes tilnærming til verden og den historiske referansen, som her knyttes naturlig sammen.

Vi følger så hovedpersonen Ethel, hvis portrett er tydelig inspirert av forfatterens mor, fra hun som tiåring blir med grandonkelen på Koloniutstillingen i 1931 i Paris, hvor onkelen kjøper ”det lilla huset” som hun senere arver, til hun nygift rett etter krigen forbereder seg på å flytte til Canada. Vi blir vitne til familiens sosiale krets, selskapsritualer, diskusjonstemaer og familien særegenhet, nostalgien til forfedrenes Mauritius. Vi opplever Ethels fortvilelse når faren, Alexandre, setter familiens formue, inklusive hennes egen arv fra grandonkelen, over styr i spekulative forretninger. Når hun gjennomgår forretningsmappene i denne tiden, minnes hun hvordan hun som barn ble fascinert av farens bevegelse over ordet ”Klondike”: ”Disse stavelsene hun som barn hadde vært fascinert av, disse ordene på et oppdiktet språk, som ikke betydde noe, som bare handlet om røyk, sot og elendighet. Klondike som ikke eksisterte, som aldri hadde eksistert”. Den rytmiske dvelingen ved navn og musikken i ord og uttrykk er et gjennomgangsmotiv i Le Clézios diktning. Det ligger bevisstgjøring, intertekstuelle hint og trøst i hans musikalske ledemotiv. I Révolutions (2003, Allt er vind på svensk), fremstår magiske steder i hovedpersonens oppvekst gjennom en musikalsk dveling rundt navnet på bygningen hans tante bodde i da han var barn, rundt stedsreferansene på forfedrenes Mauritius. Slik også her.

Musikken og fortellerkunstens evne til å mane frem magiske minner, til å skape distanse til noe smertefullt er et gjennomgående motiv; musikken gjør det mulig å benevne og løfte den menneskelige erfaring. Mens det i Gullfisken er musikken og fortellerkunsten som redder hovedpersonen fra å gå til grunne, noe som avspeiles i romanens musikalske, ledemotivstrukturerte komposisjon, fremstår musikken i Sultens refreng som et allment tilknytningspunkt som gjør det mulig for mennesket å se de uhyrlige historiske begivenheter utenfra. Slik muliggjøres en samtidig distanse og bevisstgjøring omkring ufattelige menneskelige lidelser idet man føres gjennom et intenst kunstnerisk uttrykk. I musikken speiles også den ”øredøvende stillheten”: ”Som om det gjenlød uendelig i de fire slagene i Bolero, ikke paukeslag, men eksplosjoner, de eksploderende bombene som falt over Nice dagen før de dro (…)” (s. 171)

Slik blir musikken en måte å leve ut noe smertefullt og ta farvel med en erfaring på. Vi minnes Lailas ekstatiske fusjon med pianoet i Gullfisken, hvor hun tar opp i sitt eget musikalske spill en kollektiv smertefull erfaring med andre immigranter (”Det var ikkje berre meg sjølv eg spelte for no, (…) det var dei alle, dei som hadde følgt meg, dei underjordiske, innbyggjerane i kjellerane i rue du Javelot, emigrantane som var saman med meg på båten, på vegen gjennom Valle de Aran, og endå lenger (…)”, når vi leser følgende passasje i Sultens refreng, hvor Ethel i sinne setter seg ned ved pianoet:

”Hun begynte å spille, litt stivt til å begynne med, så kjente hun at hun sakte, men sikkert fikk varmen i seg, hun spilte en nocturne av Chopin, de glidende tonene sto ut av de åpne terrassedørene og fylte den allerede høstgule hagen (…) Kastanjetrærnes løv virvlet i vinden, hver passasje i notcurenen blandet seg med løvfallet, hver tone, hvert blad… Det var hennes farvel til musikken, ungdommen, kjærligheten, hennes farvel med Laurent, Xenia, Monsieur Soliman, Det lilla huset, farvel til alt som var kjent. Snart skulle ingenting være tilbake.” (s. 125-126).

I nest siste kapittel knyttes den selvbiografiske erindringen opp mot en kollektiv bevisstgjøring rundt krigens uhyrligheter. Forfatteren tar farvel med et felles traume der han vandrer i Ethels spor, og begir seg til stedet der Vel d’Hiv lå, sykkelbanen der arresterte jøder ble samlet; i dag en øde esplanade, et ingenmannsland omgitt av høyblokker. Vi følger forfatteren inn på fotomuseet hvor han konfronteres med bilder av barn og kart over konsentrasjonsleirer, vi følger ham så nært at hans blikk blir vårt i dette gripende møtet, hvor forfatterens humanistiske visjon og altomfattende innlevelsesevne knyttes opp mot det universelle og det personlige på samme tid:

”Ansiktene på bildene trenger inn i meg, tvinger seg inn i hjertet mitt, tar plass i hukommelsen. Det er navnløse ansikter, de har ingen forbindelse med meg, og likevel kjenner jeg sjokket av deres virkelige eksistens, slik jeg gjorde en gang før da jeg var i arkivene i Rue Oudinot og leste fortegnelsen over slaver som var solgt i Nantes, Bordeaux, Marseille.”

I et intervju for mange år siden fortalte Le Clézio at et fellestrekk ved alle hans romaner var ”benevnelsen av et mørkt punkt situert rett etter andre verdenskrig.” Da han ble bedt om å kommentere de to linjene som preger de siste årene av hans forfatterskap, den selvbiografiske, knyttet opp mot de store historiske begivenheter, slik han selv og forfedrene har opplevd dem, og den humanistiske, knyttet til hans interkulturelle engasjement, understreket han at de utgjør en og samme linje i hans forfatterskap, gjennom referansen til dette punktet. ”Et punkt jeg ikke kan se,” fortsatte han, ”men som jeg føler i dypet av meg selv, og som fører meg til det 19. århundre, til en epoke hvor det foregikk slavehandel, til en epoke hvor vesten fastslo med stor sinnsro sin dominans over resten av verden.” I den personlige utforskningen av dette punktet i egen historie ligger utspringet til forfatterens oppfatning av romanens funksjon: ”Romanen”, sier han, ”skal gi oss muligheten til å forstå bedre, hjelpe oss til å assimilere opprinnelsen til vår egen Historie.” Sjelden har denne bevisstgjøringsprosessen vært skildret mer gripende ærlig enn i Sultens refreng.

"Det du ikke kan få..." - om de som tar opp kampen og inkarnerer håp

I dag går tanken til de sterke kvinner som inkarnerer og gir håp om bedre tider.

For mange år siden fikk jeg en seksti år eldre brevvenninne. Vi møttes i et selskap hvor jeg var invitert sammen med mine foreldre, vi kom i snakk da vi ble sittende ved siden av hverandre på kvinnesiden i den store stuen hvor kaffen ble servert. Kvinnesiden var den delen av rommet hvor kvinnene satt og diskuterte barn og kultur, mens mennene i selskapet satt på motsatt side av rommet og snakket jakt og business. Hun var i begynnelsen av syttiårene og hadde barnebarn på min alder, hun lyttet ivrig da jeg fortalte hva jeg likte å lese og at jeg skrev noveller, hun ga meg adressen sin og sa at hun gjerne ville brevveksle med meg. Noen uker senere sendte jeg henne et brev og en novelle. Novellen endte hjerteskjærende trist og vemodig, men hun likte den likevel. Det var tydelig at den hadde gitt henne lyst til å fortelle, for hun fortalte levende om sin egen barndom. Jeg husker ikke alt hva hun skrev, men jeg så for meg et Astrid Lindgren-inspirert sommerlandskap, og henne selv som en blanding av Tjorven og Malin. Men noen setninger fra brevet hennes sitter fremdeles som spikret i hukommelsen: En dag hadde hun, i frustrasjon over å måtte stå igjen på kjøkkenet hver dag etter middag og vaske opp mens brødrene kunne løpe ut og leke, uttrykt at hun skulle ønske hun var gutt. ”Og min far svarte da strengt:” fortalte hun, ”Det du ikke kan få, nytter det ikke å tenke på.” Og det hadde han jo rett i.” Allerede den gang slo det meg som en kontrast, denne resignerte tanken, og den livsbejaende kvinnen som viste slik glede over litteraturen og livet, over sterke beretninger og oppvoksende barnebarn.

Årene gikk, tidene forandret seg, vi mistet kontakten, jeg så henne ikke igjen i selskaper, det hendte nå og da at unge kvinner dristet seg over på den andre siden av stuen, for å diskutere jakt og business, jeg flyttet til utlandet og sluttet å skrive hjerteskjærende, triste noveller.

Men ordene hennes fortsatte å gi gjenklang i meg i hvert mitt møte med lignende sterke kvinner. De som evnet å innse egne ambisjoner og begjær uten å gå til grunne i frustrasjon over virkeligheten de levde i, som evnet å finne utløp for sine drifter parallelt med livet de satt fast i. Et av de sterkeste møtene jeg har opplevd, var Jan Troells film Maria Larssons evige øyeblikk, om syvbarnsmoren og arbeiderkvinnen Maria, som holder ut en eksistens med en voldelig og alkoholisert ektemann, takket være tilflukten i fotograferingen. Plikten meisler henne til et utholdende sterkt menneske, og med uendelig ømhet prøver hun å overbringe til barna sin egen styrke slik at de kan vokse seg sterke nok til å overskride fattigdommen de sitter fast i, mens hun innvendig skriker etter ømhet, og finner den i fotograferingen. Svært vakker er scenen hvor fotograf Fredriksen, som har veiledet henne i fotograferingens kunst, filmer en begivenhet hun er iferd med å fotografere, og så snur kameraet mot henne og filmer henne der hun står i folkemengden og fotograferer. Der og da blir hun festet til film som skapende menneske, fødes og bekreftes som menneske og kunstner, og det underfundige, litt skøyeraktige smilet hennes begynner å dukke opp hver gang hun fanger en scene. Hun har funnet et tilfluktssted, og fotografen som så henne har gitt henne adgang til det og befester det gjennom filmopptaket.

Av dem som tar opp kampen mot den allestedsnærværende, smålige ”Det du ikke kan få…”- tankegangen, er det spesielt en kvinnelig forfatter som inspirerer meg med sin tilforlatelig realistiske, varme og sensasjonsløse skildring av kvinnens kamp mot de roller hun presses inn i og grenseløsheten hun forventes å inkarnere. Det går en betagende linje fra Siri Hustvedts første roman Med bind for øynene (1993), til hennes siste noe atypiske, halvt selvironiske Sommeren uten menn. Hovedpersonen i den siste, litteraturviteren Mia Fredricksen, sukker over å måtte innse at når mannen hennes, nevroforskeren, krediterer henne for tips hun har gitt ham i forskningen, er det ingen som tror at hans kone virkelig har kunnet bidra til hans intellektuelle vekst. Siri Hustvedts kvinneskikkelser lever ut sine intellektuelle og sensuelle drifter og begjær som om likestilling mellom menn og kvinner var en gitt ting, vel vitende om at den på ingen måte er gitt; og her ligger spenningen, utfordringen, provokasjonen i hennes tekster. Hun leker lystig med kjønnsforventningene hos leseren ved å iscenesette mannlige protagonister (Det jeg elsket, Når jeg ser deg). I debutromanen lar hun den kvinnelige protagonisten, litteraturstudenten Iris Vegan, etter at hun har slitt seg ut av grensetøyende relasjoner med menn som utnytter hennes intellektuelle og seksuelle søken, oppdage og innta de maskuline, frigjorte sider i seg selv, i perioden hvor hun ikke bare lever seg inn i den mannlige protagonisten i romanen hun oversetter, men også kler seg og ter seg (inntar en ny aksent og et nytt ganglag) som en mann. Interessant er hennes analyse av dette kjønnsoverskridende forsøket i essaysamlingen En bønn for eros. Hypotesene rundt perspektivskiftenes frigjørende effekt innebærer ikke bare en bevisstgjøring omkring menneskets skjulte energikilder, men også en refleksjon rundt hva som gjør mennesket til menneske. Noe sitter fast og virker urokkelig, men mennesket er bevegelig, og utømmelige er mulighetene som ligger i den menneskelige psykes evne til å skape nye rom selv innenfor trange rammer, der ligger friheten.

Perec for alltid

I dag er det 76 år siden han ble født, Georges Perec, et av de største og mest skjellsettende litterære møter i mitt liv.

Det ligger kimer til glede, undring, refleksjon og språklig inspirasjon i litterære møter, men også erobrertrang, sjokkerende oppdagelser, og nye, grensesprengende erfaringer. Noen av disse erfaringene legger seg som et forklarende, eller formildende filter over egne livserfaringer og bidrar til å utdype, konsteksette og berike dem. Noen ganger finner vi noe vi ikke visste vi søkte, men som likevel kommer og fyller akkurat det behovet vi har båret på så lenge, men aldri har fått uttrykt.

Møtet med en forfatter kan være begynnelsen på et årelangt lidenskapelig forhold. For den lidenskapelige leser eller litteraturforsker kan det føre til et umettelig behov for å utforske hver lille egenskap ved forfatterens prosjekt. For en forfatter kan det resultere i et inderlig intertekstualitetsforhold: Han tar med seg dette funnet av et forfatterskap inn i sine prosjekter, i form av små referanser til verket, en setningsytme som legger seg over forfatterens rytme, og noen ganger snur han seg kanskje bort midt i en slik setning, hvis rytme er hentet fra den beundrede forfatter (denne farsfiguren nærmest), kanskje lar han setningen snu, og gå lekende sin egen vei, ja, nærmest som et vink fra en sønn til en far. Georges Perec er en forfatter som evner å speile dette behovet hos leseren. Mitt møte med ham høsten 1990, i en bokhandel en regnfull novemberdag i byen Montpellier, skulle forandre mitt forhold til språk og litteratur, ja, mitt liv for alltid. Lesningen av hans lille Quel petit vélo à guidon chromé au fond de la cour?, hans ludiske hyllest til Queneau, var noe av det mest språklig frigjørende jeg har opplevd. W ou le souvenir d’enfance, den binære fortellingen om en barndom hvor grunnen til foreldrenes forsvinning holdes skjult for den unge Perec, og historien om den underlige øya W, hvor detaljene gradvis avdekker et univers med referanser til krigens konsentrasjonsleirer, gjorde uutslettelig inntrykk da jeg arbeidet med en hovedfagoppgave om forfatteren i 1991, og senere ble det en lesererfaring jeg delte med mine studenter.

Perec startet sin første roman, Les Choses, med setningen «Først skulle øyet gli bortover det grå vegg-til-vegg-teppet (…), og under et foredrag om "Den modernes forfatterens makt og begrensninger", som han holdt i mai 1967, fortalte han hvordan han i debutromanen hadde lånt tretti setninger fra Flauberts L’Education sentimentale, uten at noen hadde lagt merke til det, hvordan han i tillegg hadde konstruert sine egne setninger etter modell av Flauberts.

Han mest kjente roman innledes med : ”I utgangspunktet virker puslespillets kunst som en kort kunst, en spinkel kunst; alt som er å si om den, er innbefattet i et magert prinsipp fra Gestaltteorien: Objektet man har i tankene – enten det dreier seg om en perseptiv handling, om noe man skal lære seg, om et fysiologisk system eller, som i dette tilfellet, et puslespill av tre – er ikke en sum av elementer som man først må isolere og analysere, men en samling, det vil si, en form eller struktur.” Historien starter i trappeoppgangen til huset som bebos av romanens karakterer: "Av det som foregår bak leilighetenes tunge dører, oppfatter man vanligvis ikke annet enn disse bruddstykker av et ekko, disse brokker, disse skår, disse skisser, disse biter, disse hendelser og begivenheter som utspiller seg i det man kaller "fellesområdene", disse små, filtrerte lydene som det røde linteppet kveler så snart man har passert det, disse fostre av felles liv som alltid stanser på trappeavsatsen." Den kom i 1978, bærer den tilforlatelige tittelen Livet, bruksanvisning, og er endelig kommet i nytt opplag på norsk.

Uendelige er eksemplene på de ludiske krumsprings muligheter innefor språket i hans verk, hans eksperimenter innenfor gruppen Oulipo (Ouvoir de littérature potentielle - verksted for potensiell litteratur) avdekker en lekende systematikk, mest kjent er nok det lipogrammatiske verket La Disparition (Forsvinningen) skrevet helt uten vokalen e (visstnok med noen unntak som understreker regelen).

Når han snakket om fasene i sitt forfatterskap, brukte han fire kategorier: først en sosiologisk (Les Choses), så en ludisk (Oulipotekstene: La Disparition, Les Revenentes), en selvbiografisk (La Boutique obscure, W ou le souvenir d'enfance, Je me souviens) og til slutt en romanesk (La Vie mode d'emploi).

Fra den selvbiografiske perioden henter jeg sitatet jeg alltid vender tilbake til, fra nevnte W eller barndomsminnet:

"Jeg skriver: jeg skriver fordi vi har levd sammen, fordi jeg har vært en av dem, skygge blant deres skygger, kropp blant deres kropper; jeg skriver fordi de har satt sitt uutslettelige preg på meg, sporet etter dette er diktningen; deres minne er dødt i diktningen; diktningen er minnet om deres død og bekreftelsen på at jeg lever."

For fire dager siden var det 30 år siden han forlot oss, så altfor tidlig, midt inne i utviklingen av et grensesprengende forfatterskap.