Lekent og flertydig om masker og menneskelighet – Siri Hustvedts Denne flammende verden

Først en bekjennelse: Når jeg virkelig trenger en vitamininnsprøytning i hverdagen, noe for å komme i gang igjen, vender jeg meg alltid mot den mest lekne litteraturen. Georges Perec for eksempel, og hans ustyrtelig morsomme og Queneau-inspirerte Quel petit vélo au fond de la cour; et vell av parodier og stilimitasjoner, med voldsomme sprang mellom høyt og lavt. Og hva skjer når jeg har lest og nytt og hikstet av latter en stund? Jeg våkner til liv igjen, i lekens tegn. Jeg går i gang med maske- og stilleker, skriver fiktive anmeldelser av fiktive romaner. For å nyte omveienes privilegium, det halvt skjulte, der jeg kan parodiere og harselere så mye jeg vil over samtidens overhypede trender og selvforelskede bornerte kritikerblikk, uten at noen ser meg.

Det finnes forfattere som ikke bare tyr til dette fantastiske lekerommet, men som også bringer med seg stor litteratur derfra: Jorge Luis Borges, Georges Perec, Siri Hustvedt. Det er god litteratur som speiler litteraturens tilblivelsesvilkår i leserens verden: Resepsjonen som definerer verket og forfatteren.

Siri Hustvedt inntar dette lekerommet med en selvfølgelighet alle begavede og drevne forfattere burde unne seg. Helt siden debuten har hun kommentert og analysert fiktive kunstutstillinger, romaner og forskningsrapporter. Og virkelighetsforankrer dem ved å sidestille dem med reelle. Det blir drivende spennende, ja, i Det jeg elsket nærmer det seg endog thrilleren.

Hennes siste roman, Denne flammende verden, er en fiktiv biografi om kunstneren Harriet Burden, mer kjent som kunsthandleren Felix Lords kone enn som selvstendig kunstner. En rekke vitnesbyrd fra mennesker som har kjent henne sirkler inn hennes liv, med spesielt fokus på hennes store kunstprosjekt Maskeringer. Det dreier seg om et persepsjonseksperiment der tre mannlige kunstnere, Anton Tish, Phineas Q Eldridge og Rune tillegges tre separatutstillinger som hun selv har utformet, ikke bare for å «avsløre kunstverdenens antikvinnelige fordomsfullhet, men også å avdekke de komplekse mekanismene i den menneskelige persepsjon og hvordan ubevisste forestillinger om kjønn, rase og berømmelse påvirker en betrakters forståelse av et gitt kunstverk.» Resepsjonen prosjektet får skal vise seg å bekrefte hennes hypoteser, men fortsettelsen blir ikke som Burden hadde planlagt.

Hustvedt har valgt en polyfonisk romanstruktur, der de forskjellige stemmene bidrar til å utdype og kontrastere hverandre. I rammehistorien, som utgjør kun innledningen til romanen, gjøres det rede for kunsthistorikeren Hesses forsøk på å skrive en biografi om kunstneren med utgangspunkt i vitnesbyrd fra mennesker som har kjent henne. Dette skaper stilmessig spennvidde, ja, noen av vitnesbyrdene er riktig underholdende, slik som Harriets elsker, Bruno Kleinfeld, den fallerte forfatteren som tenker nostalgisk tilbake til egen storhetstid, men etter hvert fylles av både ømhet og medfølelse for Harriet, den rike fruen med de pene kåpene. Healeren Sweet Autumn Pinkney, Anton Tish’ kjæreste i perioden han samarbeider med Harriet, gir oss også lystig lesning. Mot slutten blir hennes tekst riktig gripende, spesielt i sekvensen som kan leses som en innfelt liten speilfortelling om det å ta æren for noe man ikke har fortjent, og som karakteriserer med korte riss denne fortellerens oppvekst: Historien om den voldelige stefaren som brakk armen hennes, og som på sykehuset etterpå fikk ros for å ha fått armen hennes på plass.

Datterens bidrag er kanskje det som beveger mest: Det speiler det emosjonelle dilemmaet hun settes i når hun oppdager hvordan den avdøde faren har sviktet moren (både som kvinne og som kunstner) og det samtidige ønsket om å forbli glad i faren og støtte moren. Hun fremstiller gjennom synet på foreldrenes forskjellighet to diametralt forskjellige syn på mennesket og kunsten som menneskets uttrykk. Far er som Harriets svigermor, flink, men ikke grundig, «det var effekten og ikke kunnskapen som telte». Han forteller datteren at han forelsket seg i Harriet fordi hun var stikk motsatt: «dyp og grundig og bryr seg bare om spørsmålene hun forsøker å finne svar på for sin egen del.» Slik kobles datterens analyse av foreldrenes personlighet til et kjernepunkt i Burdens maskeprosjekt: å kritisere kunstkritikkens overfokus på selve masken, posøren, på bekostning av kunstens innhold.  Vi kan finne paralleller mellom kunstkritikkens verdisetting og den generelle verdisettingen  av mennesket, når datteren refererer farmorens ord som får henne til å føle seg som en forræder fordi hun ikke forsvarer moren:  Farmoren påstår nemlig at en god kroppsholdning, det kan ikke Harriet lære datteren. Det er dette som gjør Burdens og Hustvedts prosjekt til noe mer enn en feministisk kommentar knyttet til kunstfeltet spesifikt. 

Kunstkritikeren Rosemary Lerner bidrar med en bitende parodi på kunstkritikere som ønsker å føle seg hevet over kunstverket og derfor er troende til å slakte det hvis de føler seg forvirret eller usikre. En av dem svarer på hennes spørsmål om hvorfor han slaktet Burdens første separatutstilling: «Jeg mislikte det, okei? Jeg bare mislikte det. Det er meg knekkende likegyldig hva hun refererte til.»  Hun innser at han ikke var i stand til å vurdere Burdens arbeid rettferdig, han hadde ikke forstått «de mangetydige og omhyggelig arrangerte tekstene hennes og hadde projisert sin egen forvirring på arbeidet.» Denne karikaturen har også allmennmenneskelig overføringsverdi: Noen mennesker velger å skrote uttrykk de ikke forstår bare fordi de ikke kan kontrollere det, fordi det forvirrer eller oppleves som fremmed. Her fremstår den bornerte, puerilt selvsentrerte kunstkritikeren som en kultivert versjon av xenofoben. 

Selv angrer hun på at hun ikke gikk ut med mistanken som streifet henne om Tish’ arbeid, men konkluderer: «på samme tid må maskene betraktes som uttrykk for det hun gjorde best – å skape arbeider som er fokusert flertydige.» Her gjenskapes, som i en innfelt speilfortelling, Hustvedts flerstemte, lekne og fokusert flertydige romanprosjekt. 

Kunstnerportrettene som gjøres i fremstillingen av de tre mannlige kunstnerne presenterer vakkert og grufullt kunstverdenen som et mikrokosmos over menneskelig variasjon. Her finnes den marginaliserte og empatiske Phineas, den unge naive Anton, som fortørnes over å oppdage at prosjektet har rokket ved hans (skjøre) identitet, den manipulerende, nærmest psykopatiske Rune (hvis intrigemakeri skaper en stemning som tidvis minner om Det jeg elsket). I skildringen av kunstmiljøet ser vi så godt ledemotivene i Hustvedts forfatterskap: Skisser som finnes allerede i Med bind for øynene finner sin fullbyrdelse i Det jeg elsket og gjenklang i Denne flammende verden.

De mest referanserike tekstene er Harriets Burdens egne, som består av utdrag fra etterlatte dagbøker. De preges av en sterk vilje til å overskride de trange rammene hun føler seg definert inn i, gjennom å bygge eget prosjekt inn i en større kulturell sammenheng.  Slik Harriet finner sin frustrasjon og intellektuelle hunger speilet i 1600-tallsforfatteren og tenkeren Margaret Cavendish, (romanens tittel er hentet fra en av Cavendish’ titler), speiles essayisten Hustvedts intellektuelle nysgjerrighet og entusiastiske formidlerevne i Harriets refleksjoner og tilføyde lystige fotnoter. Spesielt fornøyelige er fotnotene som kommenterer hvordan «Burden sammenligner rollen hun vil at Rune skal spille med Kierkegaards bruk av Johannes, (…) I notatbok K skriver hun: 'Regine bebor det fjerne stedet som er tildelt alle kvinnelige kjærlighetsobjekter og muser. Stakkars Regine! Stakkars Cordelia! Jeg vender spillet!'»  Hustvedt forteller i et intervju til Dagsavisen at romanen er «inspirert av Kierkegaards pseudonymiske skrifter» og «ironisk i den forstand at det er flere lag av mening som eksisterer samtidig».  Lystigheten Harriet Burdens referansebruk beskrives med, får meg til å fornemme et selvironisk blikk hos Hustvedt, litt i forlengelse av det vi fikk se i Sommeren uten menn, men gjenforenet med essayisten Hustvedts inntrengende utforskerblikk (som bidrar til eminent essayistisk formidling i Den skjelvende kvinnen og Livet, tanken, blikket). Det er som om dette blikket, ved å utforske en svært sammensatt kunstner og kvinne, uttrykker en ømhet for alle utforskende, intellektuelt hungrende og skapende mennesker.

Hesses innledning refererer til kunstkritikeren Richard Brickmans artikkel om Burdens prosjekt, der han tar utgangspunkt i et brev Harriet Burden har sendt ham. I et post-scriptum Hesse har tilføyd innledningen rett før boken går i trykken, avmaskeres Brickman som en av Burdens siste masker, kritikermasken. Brickman-masken bidrar til å sette et distanseperspektiv til Burdens prosjekt: Han er tvilende, men ser kvaliteter ved prosjektet. Det er for øvrig interessant å se hvor grunt den karikerte kunstkritikeren som intervjues i et av de siste kapitelene tenker: Hvorfor skulle hun gestalte en maske som var kritisk, spør han. Selvfølgelig for å virkelighetsforankre sitt prosjekt, tilføre det nye perspektiver og slik berike det, ser han ikke det, tenker den engasjerte leser. I Brickmans artikkel lures det inn en uventet virkelighetsreferanse, som frembringer en utvidet speileffekt: For Burden refererer ikke bare til Kierkegaard, Merlau-Ponty, Janet, Freud, Toril Moi, osv, men også til den «obskure forfatteren og essayisten Siri Hustvedt». Og slik trigger hun (Hustevdt forfatter av Denne flammende verden) leserens nysgjerrighet: Det er neppe tilfeldig hvilken roman Hustvedt lar Burden referere til, tenker vi. Er det fordi den er Hustvedts første, og slik kanskje utgjør kimen av essensen i et forfatterskap? Fordi den ikke gestalter maskelek på samme måte som de andre, men behandler problematikken dypt og kanskje enda mer direkte? Fordi en del lesere har uttrykt at de er overbevisste om at Hustvedts første roman er selvbiografisk, og hun vil ha leserne til å reflektere over hvilke grep som tilfører romanen grader av selvbiografisk karakter? Litteraturstudenten Iris i Med bind for øyenene kan med letthet kobles til Burdens prosjekt: Etter at hun har kjempet seg ut av grensetøyende relasjoner med menn som utnytter hennes intellektuelle og seksuelle søken, utforsker hun de maskuline, frigjorte sider i seg selv, i perioden hvor hun ikke bare lever seg inn i den mannlige protagonisten i romanen hun blir satt til å oversette, men også kler seg og ter seg som en mann. Hustvedt gjør en interessant analyse av dette kjønnsoverskridende forsøket i essaysamlingen En bønn for eros. Hypotesene rundt perspektivskiftenes frigjørende effekt knytter hun ikke bare til en bevisstgjøring omkring menneskets skjulte ressurser, men også en refleksjon rundt hva som gjør mennesket til menneske. Siri Hustvedt forteller selv om hvordan det var som å iscenesette broren hun aldri fikk da hun skrev Når du ser meg. Inviteres vi kanskje til å lese Denne flammende verden som uendelige speilfortellinger og utdypelser av et prosjekt som allerede fantes i kim i Med bind for øynene?

Det er den altruistiske Sweet Autumn Pinkney som får det siste ordet i Hustvedts roman. Den beskjedent beleste auraleseren, med traumer fra barndommen, får overtrumfe all annen kunstkritikk med en enkel og bevegende beskrivelse av kunstens iboende kraft som overlever kunstneren.

"Det du ikke kan få..." - om de som tar opp kampen og inkarnerer håp

I dag går tanken til de sterke kvinner som inkarnerer og gir håp om bedre tider.

For mange år siden fikk jeg en seksti år eldre brevvenninne. Vi møttes i et selskap hvor jeg var invitert sammen med mine foreldre, vi kom i snakk da vi ble sittende ved siden av hverandre på kvinnesiden i den store stuen hvor kaffen ble servert. Kvinnesiden var den delen av rommet hvor kvinnene satt og diskuterte barn og kultur, mens mennene i selskapet satt på motsatt side av rommet og snakket jakt og business. Hun var i begynnelsen av syttiårene og hadde barnebarn på min alder, hun lyttet ivrig da jeg fortalte hva jeg likte å lese og at jeg skrev noveller, hun ga meg adressen sin og sa at hun gjerne ville brevveksle med meg. Noen uker senere sendte jeg henne et brev og en novelle. Novellen endte hjerteskjærende trist og vemodig, men hun likte den likevel. Det var tydelig at den hadde gitt henne lyst til å fortelle, for hun fortalte levende om sin egen barndom. Jeg husker ikke alt hva hun skrev, men jeg så for meg et Astrid Lindgren-inspirert sommerlandskap, og henne selv som en blanding av Tjorven og Malin. Men noen setninger fra brevet hennes sitter fremdeles som spikret i hukommelsen: En dag hadde hun, i frustrasjon over å måtte stå igjen på kjøkkenet hver dag etter middag og vaske opp mens brødrene kunne løpe ut og leke, uttrykt at hun skulle ønske hun var gutt. ”Og min far svarte da strengt:” fortalte hun, ”Det du ikke kan få, nytter det ikke å tenke på.” Og det hadde han jo rett i.” Allerede den gang slo det meg som en kontrast, denne resignerte tanken, og den livsbejaende kvinnen som viste slik glede over litteraturen og livet, over sterke beretninger og oppvoksende barnebarn.

Årene gikk, tidene forandret seg, vi mistet kontakten, jeg så henne ikke igjen i selskaper, det hendte nå og da at unge kvinner dristet seg over på den andre siden av stuen, for å diskutere jakt og business, jeg flyttet til utlandet og sluttet å skrive hjerteskjærende, triste noveller.

Men ordene hennes fortsatte å gi gjenklang i meg i hvert mitt møte med lignende sterke kvinner. De som evnet å innse egne ambisjoner og begjær uten å gå til grunne i frustrasjon over virkeligheten de levde i, som evnet å finne utløp for sine drifter parallelt med livet de satt fast i. Et av de sterkeste møtene jeg har opplevd, var Jan Troells film Maria Larssons evige øyeblikk, om syvbarnsmoren og arbeiderkvinnen Maria, som holder ut en eksistens med en voldelig og alkoholisert ektemann, takket være tilflukten i fotograferingen. Plikten meisler henne til et utholdende sterkt menneske, og med uendelig ømhet prøver hun å overbringe til barna sin egen styrke slik at de kan vokse seg sterke nok til å overskride fattigdommen de sitter fast i, mens hun innvendig skriker etter ømhet, og finner den i fotograferingen. Svært vakker er scenen hvor fotograf Fredriksen, som har veiledet henne i fotograferingens kunst, filmer en begivenhet hun er iferd med å fotografere, og så snur kameraet mot henne og filmer henne der hun står i folkemengden og fotograferer. Der og da blir hun festet til film som skapende menneske, fødes og bekreftes som menneske og kunstner, og det underfundige, litt skøyeraktige smilet hennes begynner å dukke opp hver gang hun fanger en scene. Hun har funnet et tilfluktssted, og fotografen som så henne har gitt henne adgang til det og befester det gjennom filmopptaket.

Av dem som tar opp kampen mot den allestedsnærværende, smålige ”Det du ikke kan få…”- tankegangen, er det spesielt en kvinnelig forfatter som inspirerer meg med sin tilforlatelig realistiske, varme og sensasjonsløse skildring av kvinnens kamp mot de roller hun presses inn i og grenseløsheten hun forventes å inkarnere. Det går en betagende linje fra Siri Hustvedts første roman Med bind for øynene (1993), til hennes siste noe atypiske, halvt selvironiske Sommeren uten menn. Hovedpersonen i den siste, litteraturviteren Mia Fredricksen, sukker over å måtte innse at når mannen hennes, nevroforskeren, krediterer henne for tips hun har gitt ham i forskningen, er det ingen som tror at hans kone virkelig har kunnet bidra til hans intellektuelle vekst. Siri Hustvedts kvinneskikkelser lever ut sine intellektuelle og sensuelle drifter og begjær som om likestilling mellom menn og kvinner var en gitt ting, vel vitende om at den på ingen måte er gitt; og her ligger spenningen, utfordringen, provokasjonen i hennes tekster. Hun leker lystig med kjønnsforventningene hos leseren ved å iscenesette mannlige protagonister (Det jeg elsket, Når jeg ser deg). I debutromanen lar hun den kvinnelige protagonisten, litteraturstudenten Iris Vegan, etter at hun har slitt seg ut av grensetøyende relasjoner med menn som utnytter hennes intellektuelle og seksuelle søken, oppdage og innta de maskuline, frigjorte sider i seg selv, i perioden hvor hun ikke bare lever seg inn i den mannlige protagonisten i romanen hun oversetter, men også kler seg og ter seg (inntar en ny aksent og et nytt ganglag) som en mann. Interessant er hennes analyse av dette kjønnsoverskridende forsøket i essaysamlingen En bønn for eros. Hypotesene rundt perspektivskiftenes frigjørende effekt innebærer ikke bare en bevisstgjøring omkring menneskets skjulte energikilder, men også en refleksjon rundt hva som gjør mennesket til menneske. Noe sitter fast og virker urokkelig, men mennesket er bevegelig, og utømmelige er mulighetene som ligger i den menneskelige psykes evne til å skape nye rom selv innenfor trange rammer, der ligger friheten.

Veien til mannens hjerte

I mangel av en kjærlighetsroman å anmelde, skriver jeg i dag, på Valentinsdagen, om veien til mannens hjerte, gjennom noen ømme refleksjoner omkring Don Drapers omskiftelige kjærlighetsliv.

Don Draper, hovedpersonen i serien Mad Men, fremstår som selve inkarnasjonen av den amerikanske drømmen: Han vokser opp nesten foreldreløs, ved en tilfeldighet får han en ny identitet under en krigsepisode i Korea, og med denne nye muligheten skaper han seg et nytt og suksessfylt liv som forretningsmann og reklamemann. Vi følger ham i spenning gjennom kjærlighetens opp- og nedturer; ja, allerede i første episode av Mad Men blir vi presentert for en ung mann med et broket kjærlighetsliv, alltid søkende, frustrert, men målbevisst, flyr han fra blomst til blomst, tenker vi i første episode, inntil avslutningsscenen kommer, som alltid avslørende og overraskende, og viser oss sjarmøren hjemme, i det han kysser sine to barn godnatt. Familiefaren Don Draper stormer hjertene til de fleste kvinner som kommer i hans vei, hans spennende karriere som "ad man" krydres av suksessfulle kvinneerobringer. Uforglemmelig er den lille scenen med forretningskvinnen Rachel fra sesong 1, der han forteller at kjærligheten ble oppfunnet av menn som ham for å selge nylonstrømper (se her).

Etter tre sesonger avsluttes et ekteskap som hele tiden har hanglet, og Don Draper står fri til å kaste seg inn i nye, mer eller mindre forpliktende, erobringer. Men etter noen episoder aner vi et ønske om å falle til ro, ikke minst for barnas skyld, for det er tydelig at de, og spesielt jenta, har det vondt hos den kalde og strenge moren, Betty Draper, noe som selvsagt tærer på Don, oppvokst foredreløs som har er, og med en stefar som "banket vettet ut ham" (slik forklarer han seg når  hans kone kritiserer at han ikke straffer barna fysisk). Vi venter i spenning: "Hvem vil han velge?", tenker vi, sammen med alle sekretærene der ute, og testen skal til slutt stå mellom to. Den vakre, sukssesfulle forretningskvinnen Faye Miller og den vakre sekretæren Megan Calvet (som helt tilfeldig får en flørt med han på kontoret en ettermiddag, og som helt tilfeldig blir med ham på en forretningsreise for å passe barna). Testen er enkel. Plasser den frustrerte datteren sammen med testkvinnen noen korte øyeblikk, mens Don Draper er opptatt med å løse kriser og skape businessrelasjoner. Forretningskvinnen, strategen Faye Miller, som i et øyeblikk av ærlighet, et ærlig og tydelig frampek for oss, har antydet for Don Draper at hun ikke har noe sterkt ønske om å få barn, mislykkes totalt og datteren kommer enda mer frustrert fra dette møtet, mens den unge, vakre sekretæren evner med smidighet og varme og få den frustrerte datteren i tale. Under en forretningsreise, hvor hun blir med for å passe barna, blir hun, i en scene hvor hun synger aftensanger for barna, avslørt som den virkelige Maria von Trapp (Sound of music) som hun er.
Tilbake på kontoret forteller Don Draper til alles store sjokk, og den lysende intelligente karrierekvinnen Peggys (Don Drapers feminine forlengelse?) spesielt, at han skal gifte seg med sekretæren Megan. Peggy brister i latter. Det er som om hun spør seg selv: Er det virkelig så enkelt?
Er det så enkelt? Vil sesong fem av Mad Men gi oss svar på dette? Vi venter i spenning…