Lengselen etter grunnfortellingene – Guds barn av Lars Petter Sveen

Skal man fortelle en grusom historie, trenger man solide byggverk å støtte seg til. Lars Petter Sveen forteller i et intervju han ga i forbindelse med at han fikk Nynorsk litteraturpris for sin siste roman, Guds barn, at han egentlig hadde tenkt å skrive en roman om 22. juli, men ikke greide det. Da vendte han seg mot historiene fra Bibelen.

Guds barn er et ambisiøst prosjekt. Å bringe bibelhistorien nærmere det moderne mennesket ved å menneskeliggjøre aktørene, ved å gjøre deres liv unike og del av en større historie, løfte frem de individer som formet historien og knytte deres livserfaring til vår, er utfordringene som romanen synes å være bygd på. Det er først etter de fire første kapitlene at enkelthistoriene griper meg ved sin allmennmenneskelige forankring, og da gjennom skjebnen til den ulykkelige kvinnen Anna. Av historiene Sveen løfter frem er det kvinneskjebnene som beveger meg mest, nettopp fordi de fremstår i all sin menneskelighet, sin tilkortkommenhet og sine lengsler etter et bedre liv. Historien om Anna som stadig unnslipper en voldelig elsker bare for å finne en ny voldelig elsker, griper nettopp ved sitt håp i håpløshet. Jeg fornemmer mer inderlighet, mer emosjonell autentisitet i skildringen av disse skjebnene enn i skildringen av mennenes skjebner, som i større grad speiler en klassisk oppvåkningsprosess, og som derfor fremstår som mer intellektuelle enn sanselige og emosjonelle, kanskje med unntak av historien om Simon Peter, som stadig kretser omkring et farstap.

Guds barn er en vakker roman. Den løfter frem språket som noe grunnleggende rituelt, nærmest hymnisk. Den anaforiske rytmen som særpreger karakterens historiefortelling illustrerer menneskets behov for å befeste noe gjennom narrativ repetisjon. Vi vet at de fleste den gang bare hadde den muntlige fortellingen, at de var avhengige av å gjenfortelle for å huske – slik den lille jenta Marta gjør, ved å gjenta for seg selv tar hun historier hun får høre til eie  –, at det stundom er redselen for å glemme, for å miste et minne som får dem til å gjenfortelle den samme historien i utallige varianter. Simon Peters gjentatte forsøk på å fortelle det vi etter hvert oppdager er det traumatiserende funnet av den drepte faren er bevegende lesning, der historievariantene veksler mellom redsel, tristesse og forsoning; det minner om en form for narrativ terapi.

Historien som noe individskapende er et ledemotiv i Sveens roman, om det ikke er selve grunnmotivet. Er det historien som skaper oss? Er det mulig å unnslippe historien andre har skapt om oss? En gammel blind mann representerer en form for skjebnetro som flere av karakterene prøver å unnslippe; Jakob, Andreas, Simon Peter må slåss mot dette. Det blir til slutt leiesoldaten Cato som gir Jakob, den stamme, de frigjørende ord: Du er dine handlinger.

Guds barn er naturlig nok breddfull av bibelsk intertekstualitet. Pastisj og parafraser fra kjente bibelsitater befester en bibelsk grunnstemning og vekker gjenkjennelse hos leseren. Et av de vakreste eksemplene er Andreas’ pastisj av Korinterne 13, idet han finner tilbake til sin elskede Anna: «Men sjølv om eg hadde all tru så eg kunne flytte fjell, var eg ingenting. Framleis var alt i bitar. Eg skjønte stykkevis, først da Anna kom, greidde eg å kjenne det fullt ut, slik eg fullt ut er kjent av Gud.» Samtidig lar Sveen karakterene fra Jesu tid parafrasere norsk samtidslitteratur: Olav H. Hauges vakre dikt «Det er den draumen» dukker opp i fortellingen om kong David og Batseba, og Jesus siterer Åse-Marie Nesses dikt «Kalypso» når Andreas spør ham hvordan han skal forholde seg til Anna. Diktet har i seg selv en bibelreferanse, og slik skaper Sveen en dialog mellom tider og tekster gjennom sin lekne og inderlighetsskapende intertekstualitet. Det er ikke bare de universelle lengsler, redsler og gleder som knytter menneskene fra Jesu tid til vår samtid, men også deres språk, rytmen, den anaforiske, insisterende, som en påminnelse om menneskets tidløse behov for å befeste gjennom historiefortelling, for at minnet om det levde ikke skal smuldre bort.

Det jeg liker i best i Sveens roman er øyeblikkene der han lar grunnfortellinger være grunnfortellinger; der han lar dem få fremstå slik gjennom det enkle, gjentagende refrenget fra den muntlige fortellingen, små historier som minner om lignelser. Historien om Peters farstap er en, Martas historie er den beste: «Ein gong for lenge sidan var det ei lita jente som heitte Marta. Ho var ofte ute og arbeidde på åkeren. (…) Og når Marta fortel, høyrer ho mors stemme inne i seg.»  Her møtes det gode og det onde til duell gjennom nettopp historiefortellingen: den gamle mannen, som dukker opp i alle fortellingene som inkarnasjonen på den onde selv, utfordrer Marta: klarer hun å fortelle barna en historie som får dem til å le, heller enn å gråte av historien han selv har fortalt. Det er i denne historien i historien og i variantene som utspiller seg i duell mellom den onde mannen og Marta at vi finner spor av historien Sveen opprinnelig ønsket å fortelle.

Guds barn speiler en lengsel etter grunnfortellingene, de som med enkelhet iscenesetter menneskers grunnfølelser. Denne lengselen kom kollektivt til uttrykk etter de grusomme hendelsene den 22. juli 2011, og fikk en hel nasjon til å omfavne Nordahls Griegs humanistiske kampsang «Til ungdommen». Å bli konfrontert med slik grusomhet fremtvinger et behov for å vende seg mot det helt essensielle, og dette behovet speiles godt i Sveens roman. I så måte har han lykkes i forsøket på å fortelle om reaksjoner og mentalitetsendringer 22. juli brakte med seg. Ved å benytte seg både lekent og poetisk av bibelfortellingenes referanser, har han lykkes i å fremmane lengselen etter et grunnleggende menneskelig fellesskap, etter å overskride segregerende krefter som skaper lidelse og avhumaniserer enkeltmennesket.