Når det vonde får lyse mot leseren – Om Sara Stridsberg Beckomberga

Det vonde må løftes med omhu inn i litteraturen, skal det gjøre godt å lese.

Lars Amund Vaage skildrer så vakkert hvordan skriften, når den er god, lar det vonde få lyse mot menneskene, slik at det blir lettere å leve. Med stor innsikt og klokskap skildrer han psykiatrisk lidelse og sorgsangens overskridende kraft i romanene Skuggen og Dronninga og Syngja. Rytmen og skriften i Sara Stridsberg siste roman, Beckomberga, bærer preg av et lignende prosjekt. Det vonde må gjennomlyses, favnes av et menneskeliggjørende lys, for at det skal gjøre godt å lese.

Romanen er bygget på forfatterens erfaringer fra eget liv. Hennes far var i en periode innlagt på mentalsykehuset Beckomberga, og romanens prosjekt var opprinnelig å skrive en bok om Beckombergas historie. Noen kortere kapitler bærer spor av dette opprinnelige prosjektet og det fungerer godt i romanen. Det er utført med stor klokskap og menneskelig varme, og befester hvordan en roman kan bli dramaturgisk vellykket nettopp ved å hente i sakprosaen grep som styrker historiens aktualitet. Når en bok bærer betegnelsen roman, inviterer den alltid til å leses som fiksjon, selv om pressen understreker romanens tilknytning til virkelighet og levd liv. Undertittelen «Ode til min familie» befester uttrykket for det personlig opplevde uten at det på noen måte rokker ved romanens styrke som roman. Den skriver prosjektet snarere inn i en allmennmenneskelig sammenheng. Og slik får undertittelen sitt tilsvar i tilegnelsen som avslutter romanen: «Denne romanen tilegnes alle som var innom sykehusparken på Beckomberga i årene 1832 til 1995.»  Slik utvides familien til å inkludere alle som har opplevelser fra den psykiatriske institusjonen, inkludert de pårørende, inkludert forfatteren selv, og den lille jenta i romanen, Jackie, som med stor omsorg besøker sin far jevnlig i den tiden han er innlagt. Dette store fellesskapet er nesten ordløst til stede, men befestes ved den diskrete tilsynekomsten til en annen pårørende i denne romanen: daværende statsminister Olof Palme som daglig kom innom institusjonen for å besøke sin mor.

Sara Stridsberg løfter tabuet og det vonde inn i litteraturen, inn i et fellesskapsrom gjennom språkets og narrasjonens sublimering. Hun skaper lys rundt scenene som løfter dem ut av det vonde, og lar samtidig det vonde få lyse mot leseren.  Hun lar øyeblikkene av desperasjon, av forfall og hjelpeløshet få et vakkert, ofte drømmeaktig omriss. En kort poetisk prolog innleder romanen: «En hvit havfugl svever gjennom sykehuskorridorene på Stora Mans ved Beckomberga. Den er stor og selvlysende, og jeg løper etter den i drømme for å prøve å fange den, men jeg når den ikke før den flyr gjennom et knust vindu og forsvinner ut i natten.» Sitatet er et godt eksempel på Stridsbergs teknikk; hun lar drømmevirkeligheten komme til syne helt forsiktig, tilforlatelig, som om det var en hverdagslig foreteelse. Slik lar hun det magiske, over-reelle, smelte sammen med det hverdagslige.  Slik varsler hun at denne teknikken, som avspeiling av hovedpersonens sterke forestillingsevne, er nødvendig når et emne som innehar en slik grad av tristesse skal løftes frem for leseren. Samtidig maner bildet frem en stemning som er karakteristisk for romanens overskridelsesprosjekt og samtidig allmennmenneskelig gjenkjennelig, der det innfokuserer ethvert menneskes lengsel etter å fange noe –  et minne, en barndom – som har gått tapt. Blikket som favner det menneskelige med et forsonende lys er karakteristisk for romanen, som tross et emne hentet fra en ikke-hverdagsliv erfaring, først og fremst hyller den menneskelige kjærligheten og utholdenheten.

For det er langt fra vakkert det som skildres. Det er nærmest med gru jeg leser om den unge fjortenårige Jackies forelskelse i pasienten Paul, som har drept sin kone. «Vakkert», kommenterer faren når Paul forteller ham at Jackie er forelsket. «Nei, det er ikke vakkert», svarer Paul. Det er virkelig ikke vakkert, sukker jeg som leser, og får lyst til å trøste den lille fjortenåringen. Stridsberg kunne ha pyntet på det, gjort pasienten litt mer sjarmøraktig, litt sympatisk, men lar ham fremstå som både gal og farlig. Nei, det er ikke vakkert, det er hjerteskjærende virkelig.

«Jeg har aldri reddet noen», sier fortelleren, Jackie, «aldri vært i nærheten av å redde noen». Den syke faren spør seg: «Hva kunne feste meg til verden annet enn et rep, annet enn kjærlighet, men noe slikt fins ikke, har aldri funnes.» Disse setningene blir stående og speile hverandre som en dobbel negasjon. En paradoksal negasjon som minner om den Georges Perec startet sitt erindringsroman, W eller barndomsminnet, med: Hans «jeg har ingen barndomsminner» fikk sitt tilsvar, senere i romanen, i «fra nå av eksisterer minnene». I negasjonen ligger paradokset som skaper et prosjekt, i negasjonen ligger trassig håp og stadfestelsen av et svært menneskelig anliggende: lengselen som drivkraft.

Stridsberg skriver om ekstreme opplevelser med en forsiktighet og klokskap som gjør erfaringen allmennmenneskelig gjenkjennelig. Jeg beveges av å lese om den unge jentas utsatthet og samtidige styrke: «Jeg har alltid innbilt meg at jeg eier en umenneskelig styrke», sier hun, og nettopp gjennom disse ordene fremstår hun i all sin menneskelige sårbarhet. Kontrasten mellom den unge jentas styrke som pårørende til en psykiatrisk pasient, og sårbarheten ethvert ungt og ensomt menneske bærer med seg, er bevegende. Det ligger sorg i det å se seg selv som et ungt menneske med en umenneskelig styrke, det ligger en ensomhet i denne erfaringen, for det er i det menneskelige at fellesskapet ligger. Gjennom fortellingen, fremmaningen av det som hendte, skapes et rom , både for den som forteller og den som leser, til å gjenintegreres i det menneskelige fellesskap, der hvor det finnes trøst og lindring.


Dokumentargrepene Stridsberg benytter seg av befester historiens aktualitet, men forklarer også historiefortellerens forsiktighet. Man kan ikke sondere like utrettelig inderlig i menneskets beveggrunner i en dokumentar som i en roman: dokumentargrepet er således både en blottlegging av sårbarhet, slik all sannfortelling er, men samtidig også en beskyttelse gjennom dokumentarens grensesetting. Beckomberga bærer denne samtidige styrken og sårbarheten en slik dobbel sjangertilhørighet har på samme nyskapende måte som to andre verk som har fornyet dokumentar- og romansjangeren ved å overskride sjangergrensene med stor menneskelig klokskap: Jeg tenker på Trude Lorentzens Mysteriet mamma og Cecilie Engers Mors gaver. Som disse forfatterne bidrar Stridsberg til å menneskeliggjøre et tabu ved å allmenngjøre en singulær historie: Beckomberga har store, generøse gjenkjennelsesrom for alle som har følt på behovet for å forstå foreldres liv og forsones med oppvekstens tap av trygghet.