Kjærlighetsspillet, den standhaftige jeger og den kapitalbevisste mann – Om Lena Anderssons Uten personlig ansvar

Prologen sitter som et skudd i Lena Anderssons siste roman, Uten personlig ansvar. En kvinnelig ansatt i en blomsterbutikk forteller sin mann ved middagsbordet om en pussig henvendelse: En kvinne ønsker å levere en blomst til en skuespiller med et medfølgende kort underskrevet av et annet navn enn sitt eget: «Husker du meg? Hvordan skulle vi kunne glemme … Møt meg på Stora torget her i Karlstad kl. 22. Jeg har en prestekrage i knapphullet. Ilse». Det er naturligvis et nysgjerrighetstriggende frampek. Frampeket viser til en hendelse som skal gi leseren ny innsikt i protagonistens fortolkningsmekanismer, og utgjør i så måte et perspektivmessig vendepunkt. Denne episoden inntreffer etter cirka 200 sider med amorøse intriger i befestende sirkelrytme. Skuespiller Olof Steens utenomekteskapelige affære med Ester Nilsson følger en slags årstidssyklus, der høsten er lengsel, vinteren gjensyn og utforskning, våren det fysiske toppunkt, og sommeren stengetid på grunn av familiære forpliktelser. 

Ester Nilssons psykologiske profil ble grundig forklart i Lena Anderssons forrige roman, Rettstridig forføyning, en roman om kjærlighet. Kompromissløs er en god karakteristikk, og for Ester et honnørord på linje med autentisitet og sannhet. De subjektive fortolkningsmekanismer de to siste ordenes bruk alltid avhenger av, er hun aldri inne på å problematisere. Ester har en sjelden evne til analytisk skarpsyn i en gitt vinkel. Denne vinkelen er hun overhodet ikke interessert i å variere, og det fremstår som om denne bornertheten er selve forelskelsens grunnanliggende for Ester. Dødsonene er synlige for alle unntatt Ester. Likevel blir dette aldri en kjedelig, repetitiv roman om en håpløs selvforblindet hovedperson.

Romanen er, i likhet med Anderssons forrige, en god studie i forelskelsens selvsuggesjon. Når Ester forelsker seg i og innleder et forhold til den gifte skuespilleren Olof Steen, skriver hun frem parets kjærlighetshistorie med en sta blindhet for alle korrigeringer som kommer fra den utkårede. Denne påståeligheten skildres med tørrvittige og ironiske kommentarer som blottlegger både innsikten og villfarelsen hos protagonisten («han utviste snarere en sober tilbakeholdenhet som Ester verdsatte høyt») og som unektelig skaper en tragikomisk effekt. Ester presenteres som systematisk bornert: «Hvis hun gjorde tilstrekkelig mange forsøk, ville forløpet en vakker dag stemme med hvordan hun mente verden burde være.» og samtidig som lidenskapelig analytisk: «Etter hvert skulle Ester bli vant til Olof Steens negative aksepter og bli deres mest erfarne ekseget.»

Esters forelskelse er, som i forrige roman, knyttet til troen på egen styrke, egen visjon og egen forvandlingskraft. Når Olof forklarer henne at det ikke ligger i kortene at han skal forlate sin kone, Eva, tenker Ester at «det var akkurat sånt gifte personer sa når de hadde møtt noen som ryster dem i deres grunnvoller. Når mennesker ønsket noe veldig sterkt, hendte det at de sa det omvendte. Det vanskelige var å vite når de mente det de sa og sa det for å være tydelige og hederlige, og når de mente det stikk motsatte. Spørsmålet krevde et dyptgående og vanskelig tolkningsarbeid som Ester alltid var rede til å ta fatt på.» Ester fremstår med andre ord som like narsissistisk anlagt som da hun forelsket seg i skuespilleren Hugo Rask, som hun den gang kategoriserte som en narsissistisk kunstner, totalavhengig av andres beundring. Olof Steen er rett og slett en fulltidsskuespiller. Han innrømmer glatt at vi alltid spiller, det er derfor lett å se for seg at Esters forelskelse kan ligge i et slags omvendelsesprosjekt; hun skal elske ham nok til at han lærer å velge et autentisk liv. At hun selv lever et autentisk liv, tar hun som en gitt sannhet.  Ester ser tydelig mekanismene i Olofs varme-kulde-spill, og lærer seg etter hvert å spille med, gjennom å beskytte seg selv mot manipulasjonens skadelige virkninger, sette forsiktige grenser som gir langsiktig gevinst, ved at han kommer tilbake, inderlig angrende over forrige møtes avvisende holdning. I en sentral samtale beskriver hun Olof som usedvanlig kapitalbevisst: Han vet alltid når han kan ta ut (gjennom straffende, kald holdning) og når han må sette inn (gjennom varme, inderlighet og anger). Det er trist å karakterisere en kjærlighetsrelasjon med slike begreper, sukkes det to ganger i denne romanen. Og her ligger denne romantiske komediens tragiske undertekst. For det går mye tid, energi, liv og helse til spille i et slikt kjærlighetsspill.

Det er naturlig å sammenligne Lena Anderssons to siste romaner, siden de ikke bare har samme protagonist, men også tydelige likheter. Midtveis under lesningen av Uten personlig ansvar syntes jeg nok at Rettstridig forføyning ikke bare var strammere, men også mer inderlig. Senere tar romanen seg opp, spesielt etter scenen som det pekes frem mot i prologen. Der blottlegges en side ved protagonisten som ga meg et nytt perspektiv på Esters psyke. Mens forrige roman syntes å ha fokus på protagonistens egenvalgte blindhet i møte med spillet Hugo Rask utsetter henne for, altså hvordan hun selv velger å underlegge seg hans manipulasjon, stiller denne romanen i større grad spørsmål ved hvem den mest manipulerende part egentlig er. Mot slutten av romanen fremstår derfor Olofs rasende anklager mot Ester som noe mer enn bare tomme ord. Andersson lykkes i å skrive en romantisk komedie om en kvinne som er skarpt analytisk og samtidig totalt bornert i sitt eget amorøse prosjekt. Hun skildrer drivende godt hvordan narsissisme kan arte seg på forskjellig vis, også hos sannhets- og autentisitetsprofeter.

Avslutningen er eksemplarisk dramaturgi: Her får Ester den lille brikken som manglet for hennes forståelse av Olof. Her får leseren elementet som får hele historien, nølende og med stor fortolkningsmessig åpenhet, til å vende seg mot den psykologiske thrilleren.

Metatekstuell thriller om manipulasjon – Et siste kyss av Marita Fossum

Marita Fossum rendyrker ofte et forbløffelseselement i sine romaninnledninger; og helt siden jeg leste den skjellsettende innledningssetningen i Brageprisvinneren Forestill deg («Jeg forlot jobben i dag klokken seksten førti etter å ha kakket en kollega i hodet»), er det med forventning om forbløffelse at jeg åpner en ny roman av henne. I fjorårets roman, Lykksalighet, lot jeg meg sjarmere av en innledning som speiler leserens forundring: «En sky glir bort fra solen og landskapet åpenbarer seg i all sin forunderlige skjønnhet. Alt er skinnende, friskt åndende, det er umulig ikke å bli forbløffet». Ja, forbløffelsen er stor i møte med slike pastorale takter, særlig fra en forfatter kjent for realistiske skildringer av livet i all sin gru og dramatikk. Og fortsettelsen understreker og metter dette forbløffelsesbehovet hos leseren: «De hvite furunålene, og grenen, som også er hvite, fremstår som lysende blomster, sier doktor Lote. Hun står ved vinduet og peker på en gren.»

Gjennom en slik vakker piruett, eksemplarisk i sin lek med leserforventningene, tone og sjanger, fremstiller og iscenesetter Fossum allerede på romanens første side hovedpersonen som en veiviser, for leseren og for medmennesket hun snakker til i innledningsscenen.

I årets roman, Et siste kyss, blir denne metatekstuelle leken utnyttet i enda større grad. Her bruker hun på thrilleraktig vis en klassisk roman – i –roman teknikk, en «mise en abyme» som det heter på fransk, og som består i å nedfelle i romanens struktur en miniatyrisert versjon av hovedmotivet, en underbygd avspeiling, som reflekterer og kommenterer hovedteksten. Ofte skjer dette gjennom iscenesettelsen av en forfatter som skriver på en bok. I Et siste kyss er det den unge forfatteren Simone som har denne rollen, hun skriver en roman for å finne ut «hvordan et menneske kan få et annet til å visne, til å føle seg så ubetydelig og verdiløst at det like gjerne kan forlate livet». Allerede i dette kort skisserte prosjektet etableres thrillertonen i Fossums roman. I forbindelse med romanprosjektet kontakter Simone Adrian, en femtifem år gammel mann, som skal fungere som informant for henne, og som umiddelbart blir hennes elsker.

Det er denne Adrian, romanens omdreiningspunkt, som presenteres i romanens innledning, og det er ingen tvil om hvor leseren inviteres til å plassere ham: «Adrian var fornøyd med hvordan han hadde innrettet sin tilværelse» lyder innledningssetningen, det tar ikke lang tid før verbet innrette gir leseren små frysninger. Blikket på hovedpersonen knyttes raskt opp mot hans ofre, da Adrian allerede på første side minnes sin tredje skilsmisse: «Hun ga ham et blikk som han aldri kom til å glemme, trodde han da, men det ble etter hvert uklart, eller han blandet med blikk fra andre personer han angivelig skulle ha såret.» De andres blikk på Adrian avdekkes gradvis ved at kapitlene vekselsvis fokuserer inn livene til Simone, Helen – Adrians kjæreste – og hennes datter gjennom et døgn. De raske perspektivskiftene bygger opp under thrillersjangeren, bidrar til et narrativt driv knyttet til leserens gradvise og utålmodige avdekning av helheten, og samtidig til tydeliggjøringen av en problematikk som griper inn i det mellommenneskelige og det politiske samtidig.

Jeg minnes Britt Bildøens sukk over litteraturens krav om underliggjøring, og hennes forløsende konklusjon i essaysamlingen Litterær salong: Hun innser en dag at virkeligheten er undeliggjort nok i seg selv, og hyller samtidig tydeliggjøringen som litterært kvalitetskriterium. Marita Fossum har evnen til å tydeliggjøre – blottstille de mellommenneskelige mekanismer og individuelle kvaler – og samtidig avkle språkets iboende underliggjøringsevne, få livets og språkets underligheter til å smelte sammen i selve tydeliggjøringens akt, slik hun gjør det i innledningssetningene til Forestill deg og Lykksalighet. I Et siste kyss er det perspektiv- og stemmeskiftene som bidrar til tydeliggjøringen, mens språket avkler karakterene nådeløst. For dette sier Simone om Adrian: «nysgjerrig og entusiastisk på den ene siden, og på den andre distansert, likegyldig, indolent. Han kan fremstå samvittighetsløs, men også utvise empati, ja til og med ømhet. Men jeg utelukker ikke at han spiller hele tiden (…) lager en slags forestilling, forsøker å etterligne livet.» Her speiles en forfatter – karakteren Simone – som betrakter Adrian på linje med en romankarakter, og gjennom denne teknikken evner hun å opparbeide den distansen hun trenger for å analysere hans manipulasjonsmekanismer og karakterisere ham som den eksemplariske spiller. Samtidig brukes teknikken – fra Fossums side – som tydeliggjøring av de erkjennelsesmekanismer det potensielle offeret Simone har tilgang til gjennom nettopp sin analytiske distanse og dramaturgiske innsikter, og inviterer slik implisitt til en refleksjon rundt litteraturens frigjørende potensiale. For hun lar oss føle Simones ulykkelige sammenblanding av kunstneriske og emosjonelle kvaler: «For jeg kjenner på kraften», konkluderer Simone, «at han drar meg ned.»

Og slik leser spilleren Adrian kjæresten Helens behov, slik at han kan bruke dem til å fylle sine egne og hennes samtidig: «Skulle han kanskje sagt ja til Helen, tatt imot litt mat, gitt henne gleden av å vise litt omsorg. For den var langt fra påtrengende, tenkte han, og er det ikke det som er så godt med Helen, at hun ikke trenger seg på».  Helens evne til selvutviskelse og selvbebreidelse (som er så god for Adrian, «hun får meg aldri til å føle meg som en dritt», tenker han), kontrasteres og perspektiveres med hennes glødende samfunnsengasjement som jurist. Adrian utleveres nådeløst som en uansvarlig leder gjennom en ansvarsfraskrivende diskurs («Og var det fremdeles noen som mente at driften av institusjonen var uforsvarlig, at både ansatte og beboere led under manglende ressurser og dårlig ledelse, var det bare å pakke sammen»…»). Slik fremstår paret Adrian – Helen som en klassisk opposisjon mellom den unnvikende, feige og hensynsløst utnyttende og den selvoppofrende som kjemper for enkeltindividets rettigheter. 

Marita Fossum evner med letthet og eleganse å forene politisk og psykologisk innhold, knytte samfunnsmessige skjevheter opp mot mellommenneskelige mekanismer, ved å trekke overbevisende linjer mellom emosjonell manipulasjon og politisk spill, det er vakkert, sterkt og rystende.

Sammen inkarnerer Simone og Helen frustrasjonen over en verden der psykopater og drapsmenn går fri, og lever sorgløst videre etter offerets bortgang. På hver sin måte prøver de å bøte på urettferdigheten, Simone gjennom finurlige thrilleraktige romangrep.

Speilingen i en «mise en abyme»-relasjon – mellom forfatter og karakter– kan gå begge veier, og avslutningen på Et siste kyss illuderer på subtilt galgenhumoristisk vis en mimende forfatter som retorisk overbevist lar seg fange av sin karakters premisser og grep. 

Spillet som ender i terror – Manipulasjon av Grethe Nordhelle

Hva er manipulasjon, og hvor går grensen mellom manipulasjon og psykopati? Hvordan gjenkjenne manipulasjonsstrategier, og hvordan takle dem? Hvilken rolle har narsissismen i dette spillet, som så altfor ofte starter som en lek og ender i terror ? Disse stadig tilbakevendende spørsmålene fikk jeg gode og velfunderte svar på i Grethe Nordhelles bok Manipulasjon. Grethe Nordhelle, som har bakgrunn som advokat og psykolog og mange års erfaring fra konfliktmekling, gir oss en svært grundig gjennomgang og eksemplifisering av begrepet, skisserer gjenkjennelige situasjoner, og kommer med verdifulle råd om hvordan man takler en manipulator.

Vi har vel alle kommet ut for en manipulator en gang i livet, i våre personlige relasjoner eller i karrieresammenheng. Denne personen som umiddelbart, eller etter en tid, skaper en underlig følelse av at noe skurrer, at bak den umiddelbare vennligheten og sjarmen skjuler det seg noe annet, noe som kan forklare disse plutselige, ofte uforklarlige overgangene, mellom overstrømmende varme og isende kulde, kanskje i løpet av noen sekunder.

Kjennetegnende for manipulatoren er en intensitet som ofte fungerer som kompensasjon for sviktende grunnlag i argumentasjonen. Argumentasjonen nærmest bankes inn, fordi manipulatoren kanskje selv vet at den ikke helt holder mål. Og i denne martrende behandlingen blir alle midler brukt: Først smiger, varme, selvmedlidenhet ("trøst meg, det er synd på oppofrende meg!"), og til slutt trusler, om ikke de første metodene virker. Når manipulatoren innser at en strategi ikke virker, kan han skifte mellom martyrrollen og trusler på en brøkdel av et sekund. Den glidende overgangen mellom manipulasjon og psykopati, kan i følge Nordhelle komme til uttrykk når manipulator opplever å miste kontroll over sin manipulasjonsstrategi: ”Når manipulatoren på grunn av angst eller hevn ikke klarer å være seg bevisst og beskytte manipulasjonen sin, kan han også glimtvis utvise psykopatiske trekk. Har han lite håp om å vinne, kan sinnet øke. Da kan han slutte å kontrollere seg selv, og unnlate å være taktisk.”

Da jeg ankom Frankrike som student for 25 år siden, ble jeg kjent med mange fortryllende mennesker i min søken etter givende vennskap. De aller fleste var sjarmerende, sunne mennesker, en av dem en utpreget manipulator. Jeg likte å diskutere og argumentere den gangen, og vi kunne sitte timevis og diskutere allmennmenneskelige forhold, men hver gang jeg sa noe han ikke var enig i, fikk jeg høre at min feiloppfatning skyldtes i verste fall: sneversyn, i beste fall: kulturforskjell (jeg var jo norsk, noe han ikke ante hva innebar, og jeg skal innrømme at jeg etter denne erfaringen har skydd betegnelsen som pesten, ja, selv i de mest flagrante tilfeller har jeg unngått å definere en konflikt som kulturkollisjon). Dette var en typisk reaksjon ved divergerende synspunkter, for eksempel når vi diskuterte hans uhyrlig høye kvinnekonsum, som jeg steilet litt over, fordi jeg i dette så en manglende respekt for og en nedvurdering av kvinnen som menneske, og som, må jeg medgi, bremset meg betraktelig da han la for dagen sine romantiske hensikter overfor meg. Han trivdes best innenfor emner han mestret. Litteratur var ikke et av dem. Fortalte jeg en dag entusiastisk om et forfatterskap eller en litterær analyse jeg arbeidet med, svarte han derfor avvisende, nærmest: ”dette kan jeg ikke hjelpe deg med”.

Når jeg ser tilbake på dette vennskapet, gjenkjenner jeg prosessene Nordhelle skisserer: smiger og varme, trøstebehovet alternerende med fordekte trusler, og til slutt direkte trusler. Da han intensiverte denne siste strategien, endte det med at jeg brøt all kontakt, noe som krevde mye energi og stor utholdenhet. Hvorfor jeg forteller nå om et havarert vennskap som går så mange år tilbake i tid? Kanskje fordi det kjennes godt å gjenkjenne et av livets skjemaer i litteraturen. Teoriene Nordhelle presenterer fremstår så levende når strategiene gjenkjennes fra virkeligheten. Kanskje også fordi jeg nå ser at jeg rent intuitivt fulgte rådene i boken, uten å ha lest disse. Nordhelles verdifulle råd for takling av manipulasjon går bl.a. ut på å tilbakeholde eller fjerne positiv forsterkning av manipulators adferd, og en slik positiv forsterkning kan være alt fra ros og belønning til sinne og forsvar. Ignorering og emosjonell distanse er kjernepunkter: bevare fatningen, ikke la se fange emosjonelt.

Jeg anså min strategi som analytisk fundert resistens den gangen. Min lidenskap for det analytiske som førte til at jeg ble så jeg revet med i diskusjoner (faglig glød kan leses som svakhet fra en manipulators synspunkt), ga meg også evne til resistens. Men manipulasjon er også emosjonell utpressing, og om den intellektuelle stillingskrigen er skjerpende, er den emosjonelle utmattende: Her inngår nemlig varme-kulde vekslingene, sårende stikk, og ikke minst mer eller mindre fordekte trusler. Det som begynner som en lek, et spill, ender i en følelse av terror. Og i det man innser at leken er destruktiv, at manipulatoren har et annet verdisystem, mangler denne lille essensielle biten som vi kaller empati, evnen til innlevelse, og derfor ikke skyr noen midler for å oppnå det han vil, da fylles man med et eneste ønske: å komme bort. Siri Hustvedt skildrer dette mesterlig i avslutningen til Med bind for øynene (mer om den her). Idet hovedpersonen gjenkjenner den emosjonelle/intellektuelle manipulatoren bak sjarmøren, tenker hun i romanens siste scene: ”Jeg (…) løp, som det heter, som om jeg hadde faen i hælene”. I slike forløsende lesestunder er det man tenker: Takk for at du skrev min historie, for at du gjorde din historie til alles!

  

Hva er så opprinnelsen til en slik oppførsel: Narsissisme? Jeg finner besnærende portretter av narsissisme og psykopati i Uro av psykiater Finn Skårderud. Det er lett og se linjen som går fra det forgudede barnet, som aldri makter å overskride sin egen selvforelskelse og vokse inn i en nysgjerrighet rettet mot den andre, til psykopaten Skårderud skildrer, den selvutnevnte frelserskikkelsen som terroriserer sine erobrede ofre til total underkastelse. ”Den narsissistiske benektelsen av avhengigheten av den andre kan bli ødeleggelsen av den andre,” skriver han, og forteller om en psykopat: ”Han samlet på ofre. Hans omsorg for ofrene ga ham (…) en følelse av å være et svært betydningsfullt menneske. (…) En slik patologisk narsissisme er en del av kjernen i det som kalles psykopati”. Jeg kan ikke la være å tenke på min gamle venn fra studiedagene, en gang jeg overrasket ham foran speilet. Det var som om han studerte ut og øvet på å legge på det nesten mekaniske forførerblikket. Dette blikket som plutselig, når han ikke fikk det som han ville, kunne skiftes ut med et kuldeblikk, eller et raseriblikk. Det siste var rett og slett skremmende, og ja, jeg gjorde kanskje akkurat det samme som Hustvedts heltinne den gangen.

Den lille pytten Narcissus stirrer ned i er grunn og uten skjønnhet. Han konstruerer og nærer et selvbilde oppblåst gjennom andres anerkjennende blikk, applaus, varme, hengivenhet, og fryktblandet respekt. Alt dette suger han til seg som en parasitt. Derfor skal det nesten ingen ting til for å punktere det. Men reaksjonene en slik punktering vil avstedkomme hos ham skal man vokte seg vel for.

Takk til Nordhelle, til Skårderud, og igjen til Hustvedt som belyser og dissekerer fundamentalt destruktive mekanismer i mellommenneskelige relasjoner, og som gjennom dette gir oss verdifulle verktøy til beskyttelse.