Romanens miniatyrutvidelser – Camillas lange netter av Mona Høvring

Hun var en stor dikter og essayist, som litteraturkritiker skrev hun om litteraturhistorien og forandret vårt tankesett. Likevel er hun lite lest; hun har «så å si har føyd seg inn i vår tenkemåte og vår tid – uten at vi har merket det,» kommenterte Tone Selboe i sin bok Camilla Collett – Engasjerte essays. Med stor formidlerkunst løftet hun frem og levendegjorde Camilla Collett som litteraturkritiker og essayist. Hun lot oss ane hvordan Collett nedfeller i sin kritikk speilfortellinger av sitt eget liv, knytter vesentlige problemstillinger til en konkret kulturell og selvopplevd virkelighet, og dermed løfter det til et universelt, menneskelig og samfunnsmessig anliggende.

I Camillas lange netter løfter Mona Høvring frem mennesket og dikteren Camilla Collett. Hun bruker det narrative miniatyrformatet hun lenge har eksellert i, og som vi kjenner fra diktsamlingen Ekornet og den vaklevorne brua spesielt, men også fra stillbildekapittelet «Olivia fra 7 til 19» i Venterommet i Atlanteren, der et liv og en skjebne fanges i betagende stillbilder som etapper i en emosjonell reise, med store sprang mellom ørsmå sansebetraktninger og minneblaff med emosjonell dybde. Denne fortettede poetisk-narrative formen, som verken er kortprosa eller poesi, utvider på stillferdig vis romansjangeren, stilistisk og emosjonelt. Ofte er det snakk om stillbilder som utvides narrativt ved at de åpner for en historie både forover og bakover i tid, slik som dette gripende bildet av Camilla i morens rom rett etter morens plutselige bortgang: 

«På kommoden sto en vase med rosene som mamma hadde plukka for tre dager siden. Det forundra meg at de insisterte på å finnes, at de ennå ikke hadde visna. Mamma lengta alltid vekk, og denne lengselen blei med åra til en sjukdom, en sjukdom franskmennene kaller «langueurs». Jeg stirra ut på den djupe skogdalen, fjelltoppene, de mektige vannspeila, kirka. Jeg betrakte utsikten som mamma hundrevis av ganger hadde beundra. Hele bildet var innramma av de gamle hengepilene utafor, alt lå der i uforstyrra deilighet og ro. Som om verden ikke ante hva sorg er.» 

Vi ser et landskap folde seg ut i forlengelse av protagonistens blikk, og i dette vandrer vi både tilbake i morens liv og fremover i protagonistens erkjennelsesprosess. Morens bortgang får Camilla til å erkjenne livets skjørhet, som skildres stillferdig gjennom et innfokusert før-og-etter øyeblikk: «Nå knuser jeg nesten aldri noe». 

Høvrings roman tar utgangspunkt i Camilla Colletts erindringsverk I de lange Nætter, og gjenforteller i små, fortettede scener skjellsettende øyeblikk fra Colletts liv. Hun lar en roman ta form utav egen lesning, og dikter slik frem glimt fra en skjebne. Den er respektfull og vár, slik at man som Collett-leser gjenfinner stemningen og kraften fra inspirasjonsverket; samtidig har den poetens og formidlerens evne til å grave frem og formidle en essens. Fortellingen er Camilla Colletts, stemmen er poeten Høvrings som lesende og innlevende medmenneske.

Med korte riss skildres en hengiven innsikt i et annet menneskes livsvilkår. Slik presenteres for eksempel studievenninnen Christiane, som Camilla ble svært knyttet til, i en skrift som legger seg tett opptil inspirasjonsverkets, og samtidig tilfører den et nytt blikk gjennom Høvrings språk: «Christiane var yndig, full av sjel. Hun var høy og slank, men den mjuke, nesten blaute smekkerheta var ikke pint fram. Christiane bar det store hodet sitt litt bøyd, hun ligna en blomst som har utvikla seg litt for yppig i forhold til stengelen.» 

Og slik bygges Camillas opplevelse av litterær speiling ut til en liten historie: «I bøkene til George Sand gjenkjenner jeg figurene fra min egen barndom, disse folka som både skremte og underholdt meg. I slottet der farmora til George Sand budde, gikk det en ung mann rundt med ei lykt. Han leita etter ømheta.» 

Under lesningen av inspirasjonsverket I de lange Nætter, merket jeg meg denne passasjen, som et eksempel på Camilla Colletts evne til fortettet fremstilling av eksistensiell desperasjon og analytisk refleksjon. Les den langsomt og nytende, for her er stor livsvisdom og menneskelig tristesse sammenflettet på stillferdig vis:

 «Saaledes veksler denne kamæleonske Egenskab blot efter den Stilling, vi indtager til andre, eller en tilfældig Belysning, hvori man er stillet. Jeg havde engang en Veninde, som var det beskedneste Menneske, jeg har kjendt. Hun gik egentlig ud af Verden af lutter Beskedenhed, hun ønskede seg formelig ud af den, (…) hun længtedes, saa stille, saa inderlig, saa vedholdende, at dette Ønske tilsidst pludselig opfyldtes.» s. 269.

Den kontrastfylte, indre stormende stillferdigheten i Colletts tekst blir godt videreført i Høvrings skrift, som favner Colletts tekst med poetisk fortettethet. Den urovekkende vennskapserfaringen Camilla Collett skildrer i sitatet over, skriver Høvring inn i hovedpersonens livssyklus:

«Jeg var ung, jeg skreiv dagbok, jeg skreiv brev, de jeg brevveksla med steig ned i gravene sine, jeg blei aleine igjen her oppe. En gang hadde jeg ei venninne. Hun var det mest fordringslause mennesket jeg har kjent. Hun var så tillitsfull og utholdende at hun gikk ut av verden i rein beskjedenhet. Allerede nå veit jeg hvilket av barna mine som kommer til å bli det minst lykkelige.»

Hva gjør så Høvring med Camilla Colletts tekst? Den moderniseres. Språk og syntaks bidrar til dette. Innholdet trenger ingen modernisering, allmenngyldige og tidløse som Camillas tanker, kvaler, lengsler og frustrasjoner er. Høvring/Collett skriver rørende og akk så gjenkjennelig om morsforholdet: «Mamma leste romaner. Hun likte både skitt og kanel. Men hva ville hun ha sagt om hun hadde levd da jeg publiserte bøkene mine, fulle av perverse motforestillinger og avvik fra Læren?»  Hun skriver vakkert om gudsbegrepet: «Jo mer jeg har sett av livet, jo mer har gudsbegrepet mitt utvida seg». Hun lar en forfattervenn komme til orde og dele noen allmenngyldige frustrasjoner om forfatterlivet: «Ofte blir vi forstyrra av hverdagslige ting som sliter i stykker tankespinnets innvikla tråder, eller vi blir stansa av våre egne, kritiske demoner. Vi forsker og undersøker, og er vi heldige får vi tak i noe som er både essensielt og spinkelt, men så kommer vurderinga: En gnien anmeldelse, noen skarve spalter i avisa.» Camillas eget svar til forfatterkollegaen er like gjenkjennelig og aktuelt: «Men en kvinne får ikke være i fred med sitt eget, sa jeg. Alt vi gjør og sier skal under lupa. Ei kvinne som har hus og unger og som samtidig skriver bøker, er en avskyelig skapning.» Og portrettet av broren, Henrik Wergeland, «en rettskaffen mann, en karismatisk og slagferdig student, sjøl raseriet var edelt», er det ikke først og fremst et kjærlig søsterblikk?  Han hadde egentlig ikke «noen stor psykologisk innsikt,» fortsetter hun, «og når det gjaldt politikk, var han fullstendig uegna. (…) Og med det ustyrlige temperamentet kom han stadig i bitter strid med folk som egentlig ville han vel. Men for meg var han først og fremst en elskelig bror. En gang jeg sto ved vinduet i stua, kom han fykende gjennom rommet, på vei ut. Han bråstoppa og ga meg en klem. Så sprang han videre. Uten et ord.»


Jeg har alltid sans for forfattere som allerede gjennom epigrafen – fortekstsitatet – skaper forventning om intertekstuell dialog. I epigrafen antyder forfatteren en relasjon mellom eget verk og den siterte teksten, og leseren inviteres til å utforske sammenhengen. Her er relasjonen trippel: Høvring refererer til Colletts franske navnesøster Sidonie-Gabrielle Colette, og som leser av Collett og Colette etablerer hun en sammenheng de to forfatterskapene imellom, en sammenheng hun skriver sitt eget litterære prosjekt inn i. I det korte sitatet fra Colettes roman Lenken fremmanes et sansemettet erkjennelsesrom, som vi kan knytte til Høvrings, Colletts og Colettes forfatterskap; dette skaper tanker om et kvinnelig skjebne- og dikterfellesskap på tvers av land og epoker. Slik løfter Høvring frem mennesket og dikteren Camilla Collett som både moderne og tidløs.

Camillas lange netter er god formidling. En god formidler graver frem essensen i et verk og løfter det frem med respekt for verkets innhold og egenart. Dette lykkes Høvring med. I overskrifter som «Sum», «Erfaring», «Svermerier» og «En sammenheng» kommer en respektfull og poetisk formidler til syne, som viser nennsomt frem en sammenheng og samtidig trekker seg litt tilbake, slik at leseren selv kan skape sitt tolkningsrom.

Samtidig reflekterer romanen kunstnerisk forløsning gjennom lesning. For meg fremstår Camillas lange netter som nok et eksempel på lesende og skrivende mennesker som finner hverandre; det lykkelige møtet der den lesende, lik Camilla i møte med George Sand, får speilet seg selv og sitt liv i en annens skrift. I Høvrings roman kan vi ane et slikt lykkelig møte, der formmessig fascinasjon og slektskap kommer til syne. «Jeg har faktisk følt (…) at jentene jeg tidligere har skrevet om, heltinnene, om du vil, kommuniserte overraskende lett og åpent med Camilla Colletts hundreogfemtiårgamle verk,» forteller Mona Høvring i et intervju publisert i Bokvennen, og legger til at det er Colletts form som appellerte til henne som dikter, alle «miniatyrfortellingene som finnes i den, alle de tette observante portretta, glimta inn i norgeshistoria, skissene fra de private romma». Kanskje dreier det seg om å finne en form, i utgangspunktet så annerledes, men som likevel viser seg å kommunisere perfekt med eget prosjekt: «Både i dikta og i prosaen begynner jeg ofte i jordnære scener, i det sanselige, kroppslige og konkrete,» sier Høvring. «Deretter jobber jeg meg utover i det som aktiviseres av små erkjennelsesglimt. I alt jeg gjør forsøker jeg å skrive frem knappe, konsise, eventyrfortellinger, miniatyrnoveller, der allegoriene og skjebnehistoriene kommer tydelig frem.» Her leser jeg en poetikk som kommuniserer godt med både Collett og hennes franske navnesøster.

Camillas lange netter evner å formidle og foredle den lesende dikterens erfarte gjenklang i møte med en annens verk. I denne foredlingen ligger romanens fornyende kvaliteter, idet den utforsker den kreative lesningens muligheter. 

Skal jeg trekke frem en tekst som befester inntrykket av et livsholdningsfellesskap som knytter de to forfatterne sammen, og samtidig hilser Colette fra epigrafteksten, må det være den korte teksten «Båten». Den handler om å gjenfinne livsgleden i møte med naturens generøse sanselighet, den minner om en passasje fra Noe som hjelper, og knytter slik Høvrings og Colletts tekster sammen i bevisstheten som en gjennomstrømmende ressurs i mennesket; vannet som erkjennelsesrom, som bevegende lise:

«Heldigvis er livet et eventyr, og vi burde ikke fortvile, ikke engang når vi har mista gleden på bunnen av havet, for en kveld sitter du i båten din, ute på den blanke fjorden, fiskene hopper i sollyset, du lar hånda gli gjennom det linne, grønne vannet. Da griper du plutselig fatt i noe, for eksempel en svaiende tangstengel, og du finner gleden igjen, der ute i båten din.» 

«Da hun mødte mig som et Speil, hvori jeg saae mig selv klart, frygtelig, henrykkende klart» – Om Tone Selboes Camilla Collett – Engasjerte essays

«I maa tage mig i Haand derpå: at I vil tilgive mig, at jeg taler i første Person singularis, og at jeg bliver en Slags Hovedperson i mine egne Oplevelser», skriver Camilla Collett i I de lange Nætter, i 1862, og fortsetter med overraskende aktualitet: «Det klages nemlig ofte, jeg vet ikke om med Grund, over, at Folk i sine Selvbiografier og Bekjendelser taler saa meget om sig selv.» Videre understreker hun det evig tilbakevendende paradoks i litterær resepsjon: «Var det virkelige oplevede Ting, saa klagede man over, at det var usandt, overdrevet, og har jeg da jammerlig brudt mit Hoved med at digte noget op, saa har man beskyldt det for at være sandt, altfor sandt, ja man kjendte hver eneste Person igjen.»

Det er likevel sammenhengen mellom liv og skrift Tone Selboe løfter frem når hun presenterer oss for essayisten Camilla Collett i sin nylig utkomne Camilla Collett – Engasjerte essays. Ved å etablere interessante paralleller mellom hennes litteraturkritikk og hennes liv og engasjement, levendegjør hun Camilla Collett som kvinne og litteraturkritiker, og bringer slik både litteraturkritikeren og kvinnen nærmere oss som lesere, gjennom de allmenngyldige problemstillinger hun trekker frem. Collett kritiserer eksempelvis med forkjærlighet den melankolske mannstypen, slik hun finner ham i Chateaubriands René, Benjamin Constants Adolphe, i Lord Byrons Manfred, det er kostelig beskrevet: «den melankolske estetiker hvis fremste egenskap er kjedsomheten, og som i sin jakt på virkelige følelser legger kvinneliv øde» minner i følge Selboe «mistenkelig om en annen mer hjemlig figur: ungomdstidens sentrum for all hennes lengsel – den godeste Welhaven, som nettopp øver seg i følelsenes kunst, jakter og beiler, men alltid på avstand, og uten vilje til å la seg binde, for ja, så er leken ute.» God litteraturformidling etablerer sammenhenger mellom mennesket og verket på en refleksjonsstimulerende måte. Her fremstår Selboe som en forbilledlig forteller: Hun viser frem en sammenheng, med et lite smil, og overlater til leseren å tenke humrende, innlevende på hvor aktuell problematikken Collett beskriver er. For det er ikke bare hovedpersonen Adolphe Collett kritiserer hos Constant, men hvordan forfatteren kunne «saare og kompromittere en endnu levende høistaaende, berømte Dame, i hvem han omtrent utilsøret lod gjette Heltinden»; det dreier seg om den franske forfatteren og litteraturkritikeren Germaine De Staël, som Constant hadde et stormfullt kjærlighetsforhold til. Gjennom sin alternative, selektive litteraturhistorie, bidrar Collett til å fremheve de Staël på bekostning av Constant  for å «hente frem den historien mannlige forfattere har oversett eller skjøvet unna.»  Selboe karakteriserer Collett som «den første kvinnelitteraturhistoriker», og imøtekommer kritikken av Colletts litteraturhistoriske ensidige perspektiv, og den reduserende kategoriseringen av den som «en vurdering av diktningen som aktstykker i oppgjøret mellom mann og kvinne», med å invitere til et større perspektiv enn det rent estetiske, og lese «Colletts litterære betraktninger som deler av en større argumentasjon»,  som en «en litteraturhistorisk analyse – med et klart moralsk og politisk siktemål.» Samtidig lar hun oss ane hvordan litteraturkritikeren Collett innfeller i sin egen kritikk speilfortellinger av sitt eget liv, knytter en vesentlig problemstilling til noe konkret kulturelt og samtidig selvopplevd, og dermed løfter det til et universelt, menneskelig og samfunnsmessig anliggende. Det er vesentlig, og det er undervurdert.

Det er nettopp i møte med de andres liv og skrift at hun kan bruke sitt eget, og samtidig løfte problemstillingene frem som et universelt, allmenngyldig og et litterært anliggende. Om møtet med George Sand skriver Collett: «Jeg har lest Sand først i de senere Aar, saa hun kan ikke siges at have virket på mig eller næret nogen Stemning eller Tilstand hos mig, da hun mødte mig som et Speil, hvori jeg saae  mig selv klart, frygtelig, henrykkende klart. Jeg har jublet over mange af hendes Ord, fordi de vare mine, hun havde givet Liv.»

Når Selboe trekker frem Madame de Staël som et annet viktig forbilde, som fascinerte Collett gjennom evnen til mot og dristighet som kritiker generelt og av Napoleon spesielt, er det som et eksempel på hvordan Collett viser frem menns manglende evne til å anerkjenne kvinnelig styrke «sideordnet kvinedelig Evne.» Collett skal ha uttalt om Madame de Staëls opprør mot Napoleon: «Mænd taaler ikke gjerne en sterkt anlagt Kvindenatur ved siden af sig. At den er begavet, kan endda gaa an; men den maa ikke være selvstændig; den maa gaa op i ham, dreie sig om ham som Solsikken efter Solen, som den lyssunde, mindre Klode om sin Planet.»

Som revolusjonskritiker er Collett også aktuell, mener Selboe, som ser i Colletts kritikk av den franske revolusjon paralleller til den arabiske våren: Kvinnene står i front og er i mange tilfeller pådrivere, sidestilles for en kort stund med mennene, men når den nye tiden begynner, blir de skjøvet i bakgrunnen.

Den trossende, modige, krasse og skarpsynte kvinnen blir også fremstilt i all sin menneskelighet i en rørende sekvens der Selboe beskriver Colletts mislykkede møte med den tyske forfatterinnen Fanny Lewald, som hun beundret så sterkt. Colletts beskrivelse av hatten hun bærer fremstår som et bilde på sjenanse: Hun ser seg selv utenfra, med den andres øyne, med helt gal hatt: «Jeg saae tydelig, hvordan den skulde været: Baand i graat eller en resignert lilla, en av disse i sin Negativitet pretensiøse Hatte, der indgyder en tillidsfuld Forvissning om , at det Hoved, den repræsenterer, indtager en sikker og omhuldet Stilling i Selskabet.» Slik løfter hun, ifølge Selboe «situasjonen opp på et nytt nivå – det ufullkomne, komiske nivå. Slik angår den ikke lenger bare Collets egen litt triste følelse, men blir et bilde på en gjenkjennelig og mennekselig lengsel etter det forløsende klesplagget som kan transformere en følelse av utiltrekkelighet til selvsikker selvfølgelighet.» Vi aner et sammensatt og kontrastfylt menneskesinn bak den engasjerte stemmen vi kjenner som Camilla Colletts.

Den siste delen av essayet et viet Collet som bykritiker, og her understrekes storbyens fortrinn for kvinnen: friheten, at kvinner kan få gå alene, «uden at udsætte sig for Tiltale eller Paatrængenhed af nogen Art.» Dette er ifølge Collett et målekriterium for en bys utvikling:  «Verken vår egen lille parveny Kristiania eller de to andre skandinaviske hovedstedene», sier hun, «har ennå nådd så langt i utviklingen at damer kan gå alene ute.»

Colletts krasse kritikk av menns manglende evne til å anerkjenne kvinnelig talent og styrke skaper unektelig litt nysgjerrighet hos leseren omkring forholdet hun selv levde i. Hennes egen ektemann, Jonas Collett, får vi svært få glimt av, og i et av glimtene vi får, fremstår han som særdeles sympatisk, ja, endog svært empatisk. Han skriver i et brev hjem fra Paris entusiastisk om sin lesning av Sands Indiana: «Jeg har fundet hele lange Stykker der ere som de vare skrevne for os, Camilla.» og legger til, etter å ha fortalt om en kvinne i romanen som etter mange skuffelser finner en venn hun blir lykkelig med: «Du seer jo nok, Camilla, at vi ville blive lykkelige, George Sand har jo sagt det med klare Ord, og disse Ord ere directe bestemte for os.» Som en alltid nærværende støttespiller ser vi ham for oss, mannen bak den sterke kvinnen, han som muliggjorde hennes kamp. «C’est l’indignation qui nous manque, mine Søstre» skal Collett opplagt ha sagt mot slutten av sitt liv. Troen på en bedre fremtid drev henne, ga henne mot til å gi stemme til så mange…

Det er noe paradoksalt ved at en forfatter som har bidratt med så mye tankegods i vår kultur fremdeles er såpass underkjent, kommenterer Selboe: Kanskje har det fanget tidsånden og det opprørte skriket så godt at man i ettertid har glemt identiteten til stemmen som bragte det frem, dette forfatterskapet, som ifølge Selboe «helt uavhengig av hvor mye eller lite det er lest, så å si har føyd seg inn i vår tenkemåte og vår tid – uten at vi har merket det.»