Livsbejaende og forsonende om tap og overlevelse – Trude Lorentzens Mysteriet mamma

«Alle disse fragmentene. Et mylder av minner i andre menneskers hukommelse. Jeg ser dem for meg som piksler i et fotografi på en dataskjerm. Ulike, ørsmå, uoversiktlige. Det er først når det blir mange nok av dem, først når man tar et skritt tilbake og øyet klarer å se gjennom et flimrende kaos av informasjon, at det er mulig å skimte et motiv.»

Mysteriet mamma er en gripende og kontrastfull beretning om en datters forsøk på å forstå hva som egentlig skjedde den gangen den sterke, livsglade moren plutselig ble alvorlig psykisk syk og tok livet sitt kort tid etter. Trude Lorentzen bok er bevegende og intens, lettlest, thrilleraktig og morsom, opprørende og gripende, og kanskje først og fremst vakker i sin forsoning med livets kompleksitet.

Tittelen speiler bokens prosjekt og dets paradoks: Mamma, ordet som vi assosierer med noe kjent, kjært og nært, kobles mot ordet mysterium, det ukjente, uutgrunnelige. Der ligger også et universelt anliggende: for har vi ikke alle tenkt og følt en gang at våre foreldres liv inneholder mysterier, brikker vi aldri har funnet? Jeg minnes mitt eget intense ønske, da min far døde brått av sykdom 74 år gammel, om å kjenne mer av livet hans, ungdom, oppvekst, det som formet ham. Når livet blir avbrutt så brått og brutalt som for Mia, Trudes mor, mens datteren befinner seg midt i de stormfulle, uferdige tenårene, er det en kontinuitetsfølelse som brytes.  Jakten på spor av mening blir derfor både identitetssøken og mysterieløsning. Bokens komposisjon preges av dette utgangspunktet: Den har narrativt driv, en nesten thrilleraktig spenning, som ikke ligger på handlingsplanet, men på oppdagelsesplanet; her utgjør lesningen av morens legejournal et vesentlig og smertefullt vendepunkt. 

Sjangermessig kan boken betegnes som en narrativ, poetisk dokumentar. Den har en fruktbar og nyskapende blanding av dokumentargrep  –  referanser til avisoverskrifter, værobservasjoner, tradisjoner og sosiale holdninger – og skjønnlitterære grep, som narrativt driv,  besettende ledemotiver og noen svært gripende poetiske skildringer av små detaljer som fester seg i minnet etter tragedien. Som sjangereksperimenterende skriftstykke fremstår boken som særdeles lærerik; her er det mye inspirasjon å hente for alle som ønsker å skrive levende og aktualiserende sakprosa.

Det er i den intenst utforskende lesningen av et liv og dets tragiske avslutning at Lorentzens bok legger seg tett opptil skjønnlitteraturens prosjekt. I de mange fagstemmene – «kakofoni» kaller hun dette kapittelet – som prøver å tolke morens legejournal, utprøves oppvekstromanens klassiske premiss: et menneskes liv har sammenheng med dets utgangspunkt; barndom, oppvekst og skjellsettende opplevelser former og forklarer. Det er denne sammenhengen forfatteren etterspør, leter etter, vel vitende at det ikke vil komme noe entydig svar. Slik iscenesetter boken et universelt behov vi alle bærer: Vi forteller historier for å skape en sammenheng, kanskje spesielt når den synes å utebli fra livet vårt.

Og vi samleser med Trude journalen. Vi sjokkeres over den hjerteskjærende uforstanden Mia blir møtt med. Vi ser den sterke, varme, dyktige, kreative og ekstremt pliktoppfyllende moren forsvinne inn i angst og ikke finne hjelp. Vi opprøres over groteske misforståelser, som når kvinnen som en gang ofret forholdet til sin konservative oppvekstfamilie for å gifte seg med en radikal arbeiderklassegutt, blir ansett som opptatt av stand og penger og karakterisert som nedlatende.

Lorentzen bruker sin journalistiske erfaring til å tilføre beretningen solide dokumentargrep som gir beretningen sjarmerende tidskoloritt: Fascinerende er det å lese om Mias fødsel på en gård hvor en jordmor på femtitallet sørget for trygg fødsel, pleie, mat og omsorg i ti dager til den fødende for førti kroner fødselen. Riktig underholdende er det å lese om bestevenninnens forbløffelse når høyrepiken Mia kunngjør at hun har møtt mannen i sitt liv, og han er hyperradikal. Dramaturgien er tydelig og solid: Lorentzen doserer med dyktighet lykke og fortvilelse og skaper en vekselgang mellom de lyse øyeblikk, oppvekstminner og referanser til morens ungdomstid, og sykdomsperiodens angst og fortvilelse.

Kanskje er det likevel skildringen av tingene som rører meg sterkest. Minner fester seg til ting, og derfor blir tingene på poetisk vis bærere av emosjoner. Trude rydder på loftet der faren satte alle Mias ting i pappesker etter selvmordet, søppel blir relikvier: «Fordi det er hennes oppvaskhanske, til venstre hånd. (…) Svømmeknapper og idrettmerker. Hippieøredobber i tinn. Den bittelille sølvlenken mamma hadde rundt håndleddet da hun selv var liten, med pikenavnet hennes inngravert og adressen hjem til bestefar og mormors hus på Hønefoss, i tilfelle hun skulle gå seg vil.» Her krysses perspektiver og generasjoner, som i et zoomsprang ser vi både Trudes blikk på besteforeldrenes hus og hennes egen mor som liten pike. Det er betagende, og det er mange slike passasjer hvor jeg tegner inn et lite hjerte i margen. Det er så nært, og samtidig så universelt, så gjenkjennelig.

Betagende er også Trudes lesning av morens bøker, hennes tolkning av setninger hun har understreket. Ikke tolkningen i seg selv, hun påpeker selv dens begrensninger og mulige misforståelser, men hvordan den gjenspeiler en datters fortvilte jakt etter spor.  Likevel er det ett sitat som fester seg spesielt, kanskje fordi vi som lesende detektiver også prøver å legge puslespillbitene sammen for å forstå morens liv, og derfor kobler sitatet opp mot psykologens tolkning av morens legejournal: Ordet «selvtap» bruker psykologen, og vi minnes morens understrekning fra Mrs Dalloway: «… lost herself in the process of living…».  Mer enn reelle spor, blir det stående som eksempel på hvordan litteraturen foregriper livet, fordi livet vårt ligger der latent, alltid, derfor blir den også noe å støtte seg til.

Å bære på noe annerledes er en byrde i seg selv, for med denne vissheten følger redselen for eksklusjon. Den unge tenåringsjenta er redd for at vennene skal oppdage hva som skjer med moren, redd for å utstøtes, og finner opp dekkhistorier når venner begynner å spørre om endrede vaner. Den voksne Trude bærer med seg dette behovet for normalitet som tenåringen opplevde så smertefullt: «Når jeg forteller om mamma, blir jeg annerledes i andres øyne. Et komplisert menneske. Det eneste jeg ville, var å virke vanlig. Ubesværet. Alle spørsmålene fra den gangen… De kom til å bli færre, håpet jeg, hvis jeg bare holdt kursen rett framover, videre inn i livet, vekk fra døden.» Ved å dele erfaringen, brytes redselen for den vonde annerledesheten, og i stedet for eksklusjon åpner skriften for fellesskap og omsorg. Dette gjør Lorentzen bok til noe langt mer enn selvbiografisk ransakelse og søken; ved å gi stemme til denne vonde, marginaliserende erfaringen, åpner den for medlevelse og solidaritet, medmenneskelighet. Kanskje nettopp det vi lesere mistenker at uteble i Mias møte med helsevesenet den gangen.

Scenen som derfor griper meg aller mest er skildringen av dagen da Trude forteller klassen om morens selvmord fire dager etter hendelsen. I stedet for å bli utstøtt som hun frykter, møter hun omsorg og inkludering. Og her ligger selve budskapet Lorentzen bringer oss: Det nytter å snakke. Åpenhet gjør godt, lindrer og bringer mennesker nærmere hverandre. Prosjektet hennes bærer preg av denne visjonen, kanskje er det derfor hun har valgt en forsonende tone, snarere enn en debatterende: Hun overlater til leserens tanker og til fagpersoners uttalelser å vurdere om helsevesenet gjorde det de kunne for å redde moren. Hovedanliggende er aksept, av det brutale og meningsløse tapet som inntraff i hennes eget liv, av livets brutalitet og kompleksitet for oss andre. Det hjelper å snakke, det hjelper å søke mening i skriftens prosjekt.

Derfor deler hun også dette til slutt: en litteraturliste over «bøker som har vært gode å lese når det har gjort vondt å skrive». Støttepunkter, rekkverk, kanskje en favn. Andre som har levd og skrevet og gjennomlevd ved å skrive og slik gitt styrke til Trude Lorentzen til å gjennomleve og overskride gjennom skriften. Slik føyer denne listen seg til takkeordet, og skriver prosjektet og boken inn i et større perspektiv, der andre har veiledet og hjulpet, og der hennes bidrag blir stående som en vakker og bevegende bekreftelse på at litteraturen heler, at det nytter å snakke, og samtidig som en omsorgsfull invitasjon til leseren.
 

«Frihet til å kunne reise et sted og samtidig ha et annet med seg» – Kaja Schjerven Mollerins Sammen, hver dag – Om fellesskap i litteraturen

Litteraturen som veier til innsikt i livsvilkår vi mennesker deler, som oppdagelsen av et fellesskap og en tilhørighet, utgjør et grunnanliggende i Kaja Schjerven Mollerins essaysamling Sammen, hver dag – Om fellesskap i litteraturen. Gjennom tolv essays ønsker hun å løfte frem forfattere som formidler en tro på mennesket, «tro på hva vi kan få til i fellesskap».  For det er i «møte med andre menneskers liv, i erfaringen av hvor forskjellig tilværelsen ser ut for hvert enkelt menneske» at vi kommer til «en dypere forståelse av vår egen», som hun sier innledninsgvis, der hun også refererer Schillers Om menneskets estetiske oppdragelse: Det er i det frie spillet mellom fornuft og sanselighet at mennesket kan overskride sin ufrihet og fremmedgjorthet, og denne foreningen finner sted i vårt møte med kunsten og litteraturen; når vi i dette møtet erfarer «oss selv som hele, blir vi også», ifølge Schiller, «oppdratt til å se og anerkjenne andre som hele, enestående mennesker».

Det er gode og oppløftende lesninger Kaja Schjerven Mollerin gir oss, med en god formidlers evne til å hente frem de spesifikke singulære trekk ved forfatterskapene hun kommenterer og samtidig understreke deres allmenngyldige appell.

«Hvorfor leser vi diktere i lys av hverandre?» spør hun i essayet «Se etter meg», viet Walt Whitman, Woody Guthrie og Bob Dylan. «Litteraturen selv, naturligvis, de fleste tekster viser på en eller annen måte til andre tekster», svarer hun, og trekker frem menneskets dype lengsel etter sammenheng, etter en verden hvor alt har og forteller en historie. «Se etter meg under skosålene dine» siterer hun fra Whitmans dikt «Song of Myself», og trekker fine linjer mellom de tre poetenes demokratiske visjoner, samtidig som hun stiller spørsmål ved resepsjonen.

Essayet  «En for alle. Alle for en» utgjør en hyllest til George Orwells samfunnsengasjement. Her eksemplifiserer hun hvordan hans engasjement reflekteres i en demokratiserende språkvisjon, slik den uttrykkes i hans satiriske essay «Politics and the English language»: «Problemet med et abstrakt og innforstått språk er ikke bare at det er unnvikende og uforpliktende», kommenterer hun, «det er også villedende, forførende.» Senere i samlingen karakteriserer hun Arundhati Roy som vår tids Orwell med tanke på språksynet de begge står for.

Gode lesninger av Herta Müllers forfatterskap finner vi i kapittelet «Hjem til menneskene». Spesielt fint trekker Schjerven Mollerin  paralleller mellom Herta Müllers grunnleggende mistenksomhet overfor språket og karakterenes tilværelse i et overvåkningssamfunn, hvor mennesket selv ikke bestemmer hvor grensene mellom det private og det offentlige går. Hun siterer fra foredraget «Alltid den samme snøen»: «Først når man dikter opp noe, oppstår overraskelsen, og det viser om og om igjen at først den oppdiktede overraskelsen bringer setningen nærmere virkeligheten.» For å unnslippe diktaturets språk tyr Müller til nyord, små vakre ord som «snøsvik», «øyenhunger» «pustegynge», «epletåke», som rommer lange, komplekse historier, Schjerven Mollerin eksemplifiserer ett av dem, snøsvik, som Herta Müller knytter til sin mors dramatiske historie, det er betagende lesning.

Sterkt er også engasjementet i skildringen av Toni Morrisons forfatterskap, hvor begrepet tilhørighet knyttes til noe dypt tragisk, historisk, samtidig. Slik resymerer hun Morrisons karakterer, i det hun løfter frem det allmenngyldige i deres erfaringer: «Morrison skriver om mennesker som er frarøvet røttene sine, og som ofte ikke kjenner sin egen historie, de lever i en verden hvor de blir utstøtt og ydmyket, hvor de ikke selv får bestemme hvem de er, og hva de kan være. De legger ut på reiser. Reisene går på kryss og tvers av USA. De er på leting, på leting etter nye steder å leve livet på, på leting etter hvor de kommer fra, på leting etter et sted i seg selv, et sted som er trygt nok, fritt nok, til at de kan si: Dette er meg. Sånn er jeg. Jeg vet hva som bor og ikke bor i meg. De er på leting etter veien hjem.»

Spesielt godt likte jeg lesningen av Nobelprisvinner Alice Munros novelle «Friend of my youth». Den er nysgjerrighetstriggende idet den illustrerer perspektivskifter som oppstår gjennom lesningen. Sitatene løfter frem en livsnær og forsonende skrift, og eksemplene på Munros åpningssetninger som så enkelt åpner veien for muligheter for «en fortelling som kan romme hva som helst» er god formidling.

Sjarmerende er måten Schjerven Mollerin knytter lesningen av Christas Wolfs Englenes by opp mot Freuds teorier om «dekkerindringer», der erindringen blir en form for kompromis, et minne som dekker til en annen erfaring: Hovedpersonen reiser til USA for oppspore brevvennen til en gammel venninne, og går rundt med brevene i en rød mappe, og under denne mappen, ligger en annen, grønn mappe, Stasi-mappen, og for hver gang den røde mappen åpnes blir det tydelig hvordan den grønne mappen holdes lukket.

Mot slutten av essaysamlingen, i en tekst om sangeren Lucinda Williams, siteres den amerikanske forfatteren Gertrude Steins ord om tilhørighet. «Røtter er frihet», sier hun, «frihet til å kunne reise et sted og samtidig ha et annet med seg, frihet til å kunne være borte og samtidig vite hva hjemme er.»
 

«Å være individ er å være alene om sitt innerste», kommenterer Kaja Schjerven Mollerin  avslutningvis, en vanskelig men avgjørende innsikt. «Jo dypere hun ser inn i seg selv, desto mer av verdenen oppdager hun», sier  hun om hovedpersonen i Munros novelle, og vender på den måten tilbake til innledningens postulat og utgangspunkt; for litteraturen gjør oss «oppmerksomme på de livsvilkårene vi som mennesker deler, den lar oss se hvordan tilværelsene våre griper inn i hverandre, og på hvilken måte en felles verden er vevd inn i hver og en av oss.» Der, i den litterære tilegnelsen av denne innsikten, gjennom lesning eller skrift, ligger tilhørighetstanken Schjerven Mollerins bok viser veier til å utforske.