Om å snu perspektivet, bare et øyeblikk – Musikk for rasende kvinner av Line Baugstø

Bokens omslag er like nysgjerrighetstriggende som tittelen: Musikk for rasende kvinner skaper forventninger om kontraster, løfter om hvile, lise for et opprørt sinn, mens bildet av en kvinne i rød kjole som strekker seg på tå ved et stakittgjerde, mens hun titter undrende mot noe som befinner seg på den andre siden, bringer tanker om forventninger og nye forestillinger.

Og det er forestillinger – egne versus andres – og forventninger det handler om i Line Baugstøs novellesamling.

Novellenes anslag trigger nysgjerrighet og setter grunntemaet:

”Jeg elsket Marianne”, innledes novellen ”Trillepiken" med, og det skal vise seg at hovedpersonen gjør alt for å rokke ved denne forestillingen hun ble fostret opp med…

”Marte feiret ikke førtiårsdagen sin”, innledes den neste novellen med, og vi ser umiddelbart for oss en forbigått begivenhet, kanskje et menneske som føler seg forbigått. Som i mange av novellene i samlingen handler denne om sviktende kommunikasjon, om sprikende oppfatninger mennesker kan ha om hverandre. For å understreke dette, skiftes synsvinkel midt i novellen; slik illustreres hvordan to personer kretsende rundt den omsvermede Stina, venninen Marte og kjæresten Torstein, begge kan føle seg forbigått, finne forståelse hos hverandre, men likevel snakke forbi hverandre på en måte som befester de tos respektive mistanker. Det er historiene som blir til av nesten ingenting, av små bagateller, fordi menneskene ikke snakker ut med hverandre, det handler om i Baugstøs novellesamling: naboene som lar irritasjonene bygge seg opp til den store krangelen, de to nettdatende som reiser på hyttetur uten egentlig å være interessert i hverandre, hun håper i det lengste at det romantiske skjema snart vil falle på plass…

Når grunntema settes allerede i innledningssetningen, er det kanskje nettopp for å formidle at det handler om noe mer enn det åpenbare temaet.  Når ”Kors på halsen” innledes med : "Ella og Nils visste med en gang hvor de hadde hverandre. Begge bar ring på fingeren, et signal til omverdenen som ingen av dem prøvde å skjule eller overse.", ser vi umiddelbart for oss en utroskapshistorie, men det er noe mye mer som står på spill for Ella. Når ”Mann over bord” innledes med følgende setting:  ”Hannah og Else måtte smyge seg forbi hverandre i den trange lugaren  og byttet på å stå foran speilet på det lille badet”, skal det vise seg at det er mer en venninnerivalisering de to kollegene/venninnene på helgetur til København opplever. Med utgangspunkt i en enkel krangel om bruken av et sjal (Hannah har kjøpt et nytt, ekslusivt sjal hun vil ha på seg når de to går på restaurant, men Else sier klart fra at det kan hun ikke, for det ligner for mye på hennes eget, og dette skal hun senere fremheve som eksempel på at hun har lært å si fra, hun har nemlig vært på kurs og lært å ikke være redd for konflikter: ”Før hadde jeg bare latt deg gjøre det. Nå vet jeg at det ikke skjer noen katastrofe om jeg sier fra.”), speiles divergerendes forestillings- og situasjonsoppfatninger. Hannah, som har lært å takle andres raseri og sinne opp gjennom oppveksten, velger en konfliktforhindrende linje overfor venninnen, og legger ikke bare igjen sjalet i lugaren, men lar også venninnen overta den kjekke kavaleren på dansegulvet. Opplevelsen bringer Hannah til en erkjennelsesprosess omkring reaksjonsmønstre hun har hatt overfor sin eksmann. Hun innser at den klossete gaven han ga henne etter bruddet kanskje var en bønn om forsoning, og i dette perspektivskiftet ligger en innsikt og en livsmestring som alle karakterene i Baugstøs novellesamling ser ut til å hige etter, men ikke helt får til: "Hun så for seg den fillete, lille bjørnen og tenkte på hvor skjult de andres hensikter er for oss. Selv om fornuften vår forteller oss hva som skjer, tolker følelsene våre hendelsene på sin egen måte, og følelsene vinner alltid. Det er nesten umulig å se verden fra den andres ståsted, innså Hannah. Alt du ser, er din egen skuffelse, ditt eget håp, ditt eget raseri: Om du klarer å snu perspektivet, bare et lite øyeblikk, blir det mye vanskeligere å være sint."

For karakterene prøver, nesten krampaktig noen ganger, slik som den nettdatende kvinnen i tittelnovellen, slik som det naive ekteparet på reise til Cuba i novellen ”Penger med bein”. Sistnevnte gjør effektiv bruk av pronomenskifte innledningsvis, der et ”vi” allmenngjør hovedpersonenes reise til en generell reiseerfaring: ”Allerede i drosjen på vei inn til byen merker vi det, ja, allerede på flyplassen. Alt er nytt og uvant, alt er ladet med forventning. Det er som om vi ser verden for førte gang, og dermed kan alt skje.” Men det er noe litt bittersøtt ved det klossete, halvhjertede forsøket til det unge paret, som ønsker seg autentisk kulturutveksling med autentiske cubanere, for som ektemannen sier, etter at de har slått av en prat med et norsk ektepar som bor på samme hotell: ”Vi er ikke kommet til Cuba for å snakke med nordmenn”, og som begir seg til en avtale med et cubansk par som holder danseskole medbringende gaver (tannkrem, deodoranter og såpe) og 20 euro. Det er noe litt grotesk i den naive tonen til det reisende ekteparet; jeg savner en teknikk som Baugstø bruker i to andre noveller: alternerende perspektiver. Om et annet vi – det cubanske ekteparet  f.eks.  – hadde alternert med de reisende, kunne mer spenning kommet til overflaten; for når vi-perspektivet holdes eksklusivt hos de reisende, forblir de innfødte fanget i de reisendes klisjé: griske mennesker som betrakter turistene som ”penger med bein”, og de reisende fremstår som en del av ”naive, velmenende, men klossede turister”- klisjéen.

Kanskje er det også der det tragiske ligger i denne novellen og mange av de andre, kanskje er det nettopp klisjéenes forventninger novellenes kvinner er fanget i: den nettdatende kvinnen som standhaftig håper på at romantikken snart vil komme, tross et mistrøstig utgangspunkt, den fraskilte kvinnen som håper eksmannen endelig vil dele noe sammen med henne når den yngste datteren skal gifte seg i novellen ”Hull i ørene”. Når den krampaktige positive tenkningen presses til et ytterpunkt, og undertrykkelsen av et berettiget raseri blir for sterk, tvinges karakterene til et selvoppgjør, til en rejustering av et verdensbilde; det er skarpe, innsiktsfulle og fruktbare betrakninger Baugstø deler med oss. Det er forløsende, en lise, ja, ren musikk for et opprørt sinn.

Novellen ”Sokkedans” skiller seg ut fra de andre gjennom sin sjarmerende hverdagslige sekstitallsnostalgi. Vi følger sjuendeklassingen Johanne, og hennes eksentriske kunstnertante Meret (som ønsker at ”Fru Johnsen” skal spilles i begravelsen hennes når hun en gang dør), i en bygd på Sørlandet som kommer i Dagbladet fordi barna ikke får lov til å danse (”Vi visste hvor syndig dansen var, hvor lett ungdommen lot seg lede inn i fristelse”), året er 1969.  Nostalgien syder i  referanser, språk  og skildringer. Herlig  er scenen med de to ukebladnovellelesende venninnene: ”Falne kvinner var på vei ut, men de fantes ennå i bladene vi leste, som bipersoner til skrekk og advarsel. (…) Fortellingene ble stadig dristigere, det samme ble vi.” De repetitive gestene og replikkene som skildrer hovedpersonenes sommeraktiviteter skaper en fornemmelse av stanset tid: ”Og jeg tenkte meg at det var sånn sommerene i sommerhuset skulle være: nok til alle, rikelig med søte jordbær. Alle får.” Det handler om å våkne opp fra en uskyldens tid; og om selve oppvåkningen inntreffer på novellens siste side, er det som om skildringen insisterer på at denne uskyldens tid skal vare,  tiden ”før” skal gjenoppstå og forbli, om ikke annet, så gjennom befestede minner.

Kuldesprengte relasjoner, sprekker av lys – Gjestene av Merethe Lindstrøm

 ”Eller kanskje det er dette ingen andre ser. De selsomme, glemte minuttene, detaljer som ikke blir snakket om. Han har ligget kald og våken om natten og tenkt at det kunne virke som han har fått ansvaret for dem alene.” 

Når jeg leser Gjestene etter å ha lest Dager i stillhetens historie, kan jeg ikke annet enn å se en tematisk og kompositorisk sammenheng mellom de to siste bøkene i Merethe Lindstrøms forfatterskap: Tausheten og ensomheten er allestedsnærværende og pensles ut i variasjoner, fra statisitet, til håp og lengsel. Tristessen er gjennomgående, men åpner likevel for overraskelser, slik som i novellen ”Det må ha vært ensomt der”: ”Han hører at når hun snakker; på tross av det hun forteller, at stemmen hennes lager en sprekk. Der lyset kan falle inn.” 

Dramaturgien er eksemplarisk og medrivende i den første novellen ”Kysset”: Rammehistorien presenteres, rommes ut for et tilbakeblikk og en parallellhistorie, og det kryssklippes med naturlige, nennsomme overganger. Det skisseres ingen tydelig tematisk sammenheng mellom historiene som flettes sammen  – det første kysset, gutten som druknet, utroskapshistorien – , de blir stående som brokker av en eksistens, og kanskje er det dette som skal undersøkes og pensles ut: livets vilkårlighet og mellommenneskelig kulde. 

Den samme strukturen brukes også i novellen ”Under”, men her med en klar tematisk sammenheng: En kvinne med en tre år gammel sovende datter på fanget blir truet av en mann med kniv på T-banen, og trusselen vekker minnet om angsten hun følte en gang datteren ble syk og måtte fraktes i all hast på sykehus. Vi følger de to opplevelsene parallelt, og den ene utdyper den andre, sammen med en tredje erindring: det idylliske minnet fra dagen hun nettopp har tilbragt i et svømmebasseng med datteren. Slik settes livet og dødstrusselen opp mot hverandre, med stor skjønnhet og glassklar dybdeeffekt.

Det som imponerer og sjarmerer meg i Lindstrøms noveller er spennet mellom den stramme novellistiske dramaturgien og den poetiske dvelingen ved situasjonene. Best liker jeg når det novellistiske mykes opp og gir plass for den assosiative dvelingen slik som i den siste novellen ”I skogen”. Lindstrøm evner å kombinere narrativt driv knyttet til en thrilleraktig stemning (”Under”, ”Sneglene”), med de mer tilforlatelige assosiative sprangene som i seg selv skaper narrativt driv (slik som i novellen ”Vederlag”, som også kan leses som en skisse eller parallell til Dager i stillhetens historie). Med unntak av de to første novellene, som kan fremstå som litt like, og hvor nummer to derfor kan virke noe monoton, selv om det repetitive fint kan leses som en speiling av hovedpersonens søvngjengeraktige tilstand, er det varierte tekster som knyttes sammen i Gjestene. Fremmedgjorthet i eget liv og i relasjonene til medmennesker er et gjennomgangsmotiv, som presenterers eksplisitt i visningsscenene i ”Sneglene”, hvor en far går på visninger sammen med sønnen som nettopp har sluppet ut av fengsel, og som derfra skaper betydningssirkler som forplantes utover i de andre tekstene.   

I ”Det må ha vært ensomt der” åpner personene seg for hverandre under en flytur. Vi får et blikk inn i hovedpersonen, en medisinstudent, som har hatt et avbrekk i studiene, på grunn av en sykdomsperiode, eller det han selv med en eufemisme kaller en periode med ”melankoli”. Kvinnen han møter forteller om sin autistiske søster, og hennes internettbeundrer som tenker å skade seg selv, og speiler gjennom denne fortellingen hovedpersonens ensomhet. Selv forteller han en episode om intens forlatthet fra barndommen, uten å avdekke for henne de ubehagelige detaljene leseren får innblikk i. Når flyet lander tenker han at de kanskje kan møtes igjen, og assosierer til følelsen han fikk da foreldrene kom og hentet ham (ut) den gangen som barn. ”Den samme overbevisningen får han sammen med henne. Selv om han vet at det ikke stemmer. Han har aldri blitt reddet fra det stedet, den leiligheten, og andre steder han bærer på. Øde holdeplasser som bare venter på at han skal komme innom igjen. Men han kommer til å late som likevel. Så lenge det er mulig.”

Det emosjonelle fokus beveger seg fra den største distanse i ”Skade”, som beskriver en nærmest søvngjengeraktig tilstad hos en hovedperson innkapslet i seg selv, hvis bifigurer opptrer som skisseaktige kulisser, sønnen benevnes som gutten, mannen er knapt synlig, til intenst nærfokus i ”Under” og ”I skogen”. Dette påvirker også stemningen leseren sitter igjen med, som veksler mellom statisk, monoton betraktning i "Skade" til den thrilleraktige stemningen i ”Sneglene” og uvirkelighetsfølelsen i ”Under”.

Lindstrøm presenterer nydelige detaljutsnitt av hverdagslige situasjoner, mettet med emosjonell tvetydighet: et avtrykk i et ansikt, sporene etter strømpestrikken hos en mann, hvordan en togreise hjem etter en skuffelse oppleves som om ”alt ble trukket baklengs i rammen av togvinduet (…) og det kjentes som om alt det som hadde vært tydelig, ble dratt bakover og ned, ned i bakken sammen med dagslyset.”

Jeg kunne gjengi mange slike nydelige overganger i Lindstrøms noveller. Les dem og nyt!