Lekent og flertydig om masker og menneskelighet – Siri Hustvedts Denne flammende verden

Først en bekjennelse: Når jeg virkelig trenger en vitamininnsprøytning i hverdagen, noe for å komme i gang igjen, vender jeg meg alltid mot den mest lekne litteraturen. Georges Perec for eksempel, og hans ustyrtelig morsomme og Queneau-inspirerte Quel petit vélo au fond de la cour; et vell av parodier og stilimitasjoner, med voldsomme sprang mellom høyt og lavt. Og hva skjer når jeg har lest og nytt og hikstet av latter en stund? Jeg våkner til liv igjen, i lekens tegn. Jeg går i gang med maske- og stilleker, skriver fiktive anmeldelser av fiktive romaner. For å nyte omveienes privilegium, det halvt skjulte, der jeg kan parodiere og harselere så mye jeg vil over samtidens overhypede trender og selvforelskede bornerte kritikerblikk, uten at noen ser meg.

Det finnes forfattere som ikke bare tyr til dette fantastiske lekerommet, men som også bringer med seg stor litteratur derfra: Jorge Luis Borges, Georges Perec, Siri Hustvedt. Det er god litteratur som speiler litteraturens tilblivelsesvilkår i leserens verden: Resepsjonen som definerer verket og forfatteren.

Siri Hustvedt inntar dette lekerommet med en selvfølgelighet alle begavede og drevne forfattere burde unne seg. Helt siden debuten har hun kommentert og analysert fiktive kunstutstillinger, romaner og forskningsrapporter. Og virkelighetsforankrer dem ved å sidestille dem med reelle. Det blir drivende spennende, ja, i Det jeg elsket nærmer det seg endog thrilleren.

Hennes siste roman, Denne flammende verden, er en fiktiv biografi om kunstneren Harriet Burden, mer kjent som kunsthandleren Felix Lords kone enn som selvstendig kunstner. En rekke vitnesbyrd fra mennesker som har kjent henne sirkler inn hennes liv, med spesielt fokus på hennes store kunstprosjekt Maskeringer. Det dreier seg om et persepsjonseksperiment der tre mannlige kunstnere, Anton Tish, Phineas Q Eldridge og Rune tillegges tre separatutstillinger som hun selv har utformet, ikke bare for å «avsløre kunstverdenens antikvinnelige fordomsfullhet, men også å avdekke de komplekse mekanismene i den menneskelige persepsjon og hvordan ubevisste forestillinger om kjønn, rase og berømmelse påvirker en betrakters forståelse av et gitt kunstverk.» Resepsjonen prosjektet får skal vise seg å bekrefte hennes hypoteser, men fortsettelsen blir ikke som Burden hadde planlagt.

Hustvedt har valgt en polyfonisk romanstruktur, der de forskjellige stemmene bidrar til å utdype og kontrastere hverandre. I rammehistorien, som utgjør kun innledningen til romanen, gjøres det rede for kunsthistorikeren Hesses forsøk på å skrive en biografi om kunstneren med utgangspunkt i vitnesbyrd fra mennesker som har kjent henne. Dette skaper stilmessig spennvidde, ja, noen av vitnesbyrdene er riktig underholdende, slik som Harriets elsker, Bruno Kleinfeld, den fallerte forfatteren som tenker nostalgisk tilbake til egen storhetstid, men etter hvert fylles av både ømhet og medfølelse for Harriet, den rike fruen med de pene kåpene. Healeren Sweet Autumn Pinkney, Anton Tish’ kjæreste i perioden han samarbeider med Harriet, gir oss også lystig lesning. Mot slutten blir hennes tekst riktig gripende, spesielt i sekvensen som kan leses som en innfelt liten speilfortelling om det å ta æren for noe man ikke har fortjent, og som karakteriserer med korte riss denne fortellerens oppvekst: Historien om den voldelige stefaren som brakk armen hennes, og som på sykehuset etterpå fikk ros for å ha fått armen hennes på plass.

Datterens bidrag er kanskje det som beveger mest: Det speiler det emosjonelle dilemmaet hun settes i når hun oppdager hvordan den avdøde faren har sviktet moren (både som kvinne og som kunstner) og det samtidige ønsket om å forbli glad i faren og støtte moren. Hun fremstiller gjennom synet på foreldrenes forskjellighet to diametralt forskjellige syn på mennesket og kunsten som menneskets uttrykk. Far er som Harriets svigermor, flink, men ikke grundig, «det var effekten og ikke kunnskapen som telte». Han forteller datteren at han forelsket seg i Harriet fordi hun var stikk motsatt: «dyp og grundig og bryr seg bare om spørsmålene hun forsøker å finne svar på for sin egen del.» Slik kobles datterens analyse av foreldrenes personlighet til et kjernepunkt i Burdens maskeprosjekt: å kritisere kunstkritikkens overfokus på selve masken, posøren, på bekostning av kunstens innhold.  Vi kan finne paralleller mellom kunstkritikkens verdisetting og den generelle verdisettingen  av mennesket, når datteren refererer farmorens ord som får henne til å føle seg som en forræder fordi hun ikke forsvarer moren:  Farmoren påstår nemlig at en god kroppsholdning, det kan ikke Harriet lære datteren. Det er dette som gjør Burdens og Hustvedts prosjekt til noe mer enn en feministisk kommentar knyttet til kunstfeltet spesifikt. 

Kunstkritikeren Rosemary Lerner bidrar med en bitende parodi på kunstkritikere som ønsker å føle seg hevet over kunstverket og derfor er troende til å slakte det hvis de føler seg forvirret eller usikre. En av dem svarer på hennes spørsmål om hvorfor han slaktet Burdens første separatutstilling: «Jeg mislikte det, okei? Jeg bare mislikte det. Det er meg knekkende likegyldig hva hun refererte til.»  Hun innser at han ikke var i stand til å vurdere Burdens arbeid rettferdig, han hadde ikke forstått «de mangetydige og omhyggelig arrangerte tekstene hennes og hadde projisert sin egen forvirring på arbeidet.» Denne karikaturen har også allmennmenneskelig overføringsverdi: Noen mennesker velger å skrote uttrykk de ikke forstår bare fordi de ikke kan kontrollere det, fordi det forvirrer eller oppleves som fremmed. Her fremstår den bornerte, puerilt selvsentrerte kunstkritikeren som en kultivert versjon av xenofoben. 

Selv angrer hun på at hun ikke gikk ut med mistanken som streifet henne om Tish’ arbeid, men konkluderer: «på samme tid må maskene betraktes som uttrykk for det hun gjorde best – å skape arbeider som er fokusert flertydige.» Her gjenskapes, som i en innfelt speilfortelling, Hustvedts flerstemte, lekne og fokusert flertydige romanprosjekt. 

Kunstnerportrettene som gjøres i fremstillingen av de tre mannlige kunstnerne presenterer vakkert og grufullt kunstverdenen som et mikrokosmos over menneskelig variasjon. Her finnes den marginaliserte og empatiske Phineas, den unge naive Anton, som fortørnes over å oppdage at prosjektet har rokket ved hans (skjøre) identitet, den manipulerende, nærmest psykopatiske Rune (hvis intrigemakeri skaper en stemning som tidvis minner om Det jeg elsket). I skildringen av kunstmiljøet ser vi så godt ledemotivene i Hustvedts forfatterskap: Skisser som finnes allerede i Med bind for øynene finner sin fullbyrdelse i Det jeg elsket og gjenklang i Denne flammende verden.

De mest referanserike tekstene er Harriets Burdens egne, som består av utdrag fra etterlatte dagbøker. De preges av en sterk vilje til å overskride de trange rammene hun føler seg definert inn i, gjennom å bygge eget prosjekt inn i en større kulturell sammenheng.  Slik Harriet finner sin frustrasjon og intellektuelle hunger speilet i 1600-tallsforfatteren og tenkeren Margaret Cavendish, (romanens tittel er hentet fra en av Cavendish’ titler), speiles essayisten Hustvedts intellektuelle nysgjerrighet og entusiastiske formidlerevne i Harriets refleksjoner og tilføyde lystige fotnoter. Spesielt fornøyelige er fotnotene som kommenterer hvordan «Burden sammenligner rollen hun vil at Rune skal spille med Kierkegaards bruk av Johannes, (…) I notatbok K skriver hun: 'Regine bebor det fjerne stedet som er tildelt alle kvinnelige kjærlighetsobjekter og muser. Stakkars Regine! Stakkars Cordelia! Jeg vender spillet!'»  Hustvedt forteller i et intervju til Dagsavisen at romanen er «inspirert av Kierkegaards pseudonymiske skrifter» og «ironisk i den forstand at det er flere lag av mening som eksisterer samtidig».  Lystigheten Harriet Burdens referansebruk beskrives med, får meg til å fornemme et selvironisk blikk hos Hustvedt, litt i forlengelse av det vi fikk se i Sommeren uten menn, men gjenforenet med essayisten Hustvedts inntrengende utforskerblikk (som bidrar til eminent essayistisk formidling i Den skjelvende kvinnen og Livet, tanken, blikket). Det er som om dette blikket, ved å utforske en svært sammensatt kunstner og kvinne, uttrykker en ømhet for alle utforskende, intellektuelt hungrende og skapende mennesker.

Hesses innledning refererer til kunstkritikeren Richard Brickmans artikkel om Burdens prosjekt, der han tar utgangspunkt i et brev Harriet Burden har sendt ham. I et post-scriptum Hesse har tilføyd innledningen rett før boken går i trykken, avmaskeres Brickman som en av Burdens siste masker, kritikermasken. Brickman-masken bidrar til å sette et distanseperspektiv til Burdens prosjekt: Han er tvilende, men ser kvaliteter ved prosjektet. Det er for øvrig interessant å se hvor grunt den karikerte kunstkritikeren som intervjues i et av de siste kapitelene tenker: Hvorfor skulle hun gestalte en maske som var kritisk, spør han. Selvfølgelig for å virkelighetsforankre sitt prosjekt, tilføre det nye perspektiver og slik berike det, ser han ikke det, tenker den engasjerte leser. I Brickmans artikkel lures det inn en uventet virkelighetsreferanse, som frembringer en utvidet speileffekt: For Burden refererer ikke bare til Kierkegaard, Merlau-Ponty, Janet, Freud, Toril Moi, osv, men også til den «obskure forfatteren og essayisten Siri Hustvedt». Og slik trigger hun (Hustevdt forfatter av Denne flammende verden) leserens nysgjerrighet: Det er neppe tilfeldig hvilken roman Hustvedt lar Burden referere til, tenker vi. Er det fordi den er Hustvedts første, og slik kanskje utgjør kimen av essensen i et forfatterskap? Fordi den ikke gestalter maskelek på samme måte som de andre, men behandler problematikken dypt og kanskje enda mer direkte? Fordi en del lesere har uttrykt at de er overbevisste om at Hustvedts første roman er selvbiografisk, og hun vil ha leserne til å reflektere over hvilke grep som tilfører romanen grader av selvbiografisk karakter? Litteraturstudenten Iris i Med bind for øyenene kan med letthet kobles til Burdens prosjekt: Etter at hun har kjempet seg ut av grensetøyende relasjoner med menn som utnytter hennes intellektuelle og seksuelle søken, utforsker hun de maskuline, frigjorte sider i seg selv, i perioden hvor hun ikke bare lever seg inn i den mannlige protagonisten i romanen hun blir satt til å oversette, men også kler seg og ter seg som en mann. Hustvedt gjør en interessant analyse av dette kjønnsoverskridende forsøket i essaysamlingen En bønn for eros. Hypotesene rundt perspektivskiftenes frigjørende effekt knytter hun ikke bare til en bevisstgjøring omkring menneskets skjulte ressurser, men også en refleksjon rundt hva som gjør mennesket til menneske. Siri Hustvedt forteller selv om hvordan det var som å iscenesette broren hun aldri fikk da hun skrev Når du ser meg. Inviteres vi kanskje til å lese Denne flammende verden som uendelige speilfortellinger og utdypelser av et prosjekt som allerede fantes i kim i Med bind for øynene?

Det er den altruistiske Sweet Autumn Pinkney som får det siste ordet i Hustvedts roman. Den beskjedent beleste auraleseren, med traumer fra barndommen, får overtrumfe all annen kunstkritikk med en enkel og bevegende beskrivelse av kunstens iboende kraft som overlever kunstneren.

Inspirerende anamnese fra eminent formidler – Den skjelvende kvinnen av Siri Hustvedt

Siri Hustvedts Den skjelvende kvinnen er et sjangermessig interessant eksperiment: En analytisk gjennomgang av egen sykdomshistorie knyttes elegant essayistisk opp mot nevrologisk og psykiatrisk forskningshistorie. Finn Skårderuds forord understreker hvorfor nettopp essayet egner seg fortreffelig for denne type ”forsøk” – essayets egentlige betydning – på å sondere de mulige årsaker bak skjelveanfallene hun plutselig rammes av, første gang når hun to år etter farens død skal holde en minnetale for ham, senere ved offentlige opptredener, hvor anfallenes inntreffen virker vilkårlige og knyttet til samme betingelser: hun selv er rolig i forkant av foredraget, anfallet har ingen innflytelse på stemmen, hun holder ut og gjennomfører foredraget, og skjelvingen forsvinner når hun er ferdig. Essayet blir en reise gjennom hennes eget liv og sykdomshistorie, en utfyllende anamnese av et tilfelle som er både singulært og allmenngyldig, for symptomanalysen er til å kjenne seg igjen i, og samtidig en reise gjennom medisinen og psykiatriens historie. ”Hun anvender seg selv som et eksemplarisk case”, skriver Finn Skårderud innledningsvis; og betoner i hvilken grad hennes forsøk bidrar til å motarbeide den urgamle forestillingen om et mennesket kløvd i to; ”Våre sinn er kroppslige (embodier mind) og våre kropper er besinnete (minded body).” For denne splittelse av mennesket i et soma og en psyke lever fortsatt i oss, i språket, og i medisinenen, eksempelvis i splittelsen mellom fagene psykiatri og nevrologi.

Siri Hustvedt går grundig til verks når hun forteller om sin søken etter grunnen til skjelveanfallene. Hun redegjør for sine møter med fagfolk, både virkelige og imaginære, ja, hun iscenesetter endog en mulig psykoterapi – for å illustrere en psykoanalytisk tilnærming til hennes kasus – på fornøyelig vis: ”Freud var fascinert av nevroner, men analytikeren ville glemme dem og i stedet hjelpe meg å grave meg dypere ned i historien min, og sammen ville vi finne en måte å gjenfortelle den på som kurerte meg for symptomet. På  min vei mot helbredelse ville jeg forelske meg i analytikeren. (…) Gjennom den kjærligheten (…) ville jeg overføre på ham de følelsene jeg hadde eller har for far, mor eller søstrene mine, og han i  tur og orden ville gjøre en motoverføring, formet av hans egen personlige historie. (…) Til slutt (…) ville vi ha en historie om pseudoanfallet mitt, og jeg ville være helbredet.”

Hun skriver sine lesninger av hysterikasus (også kalt konversjonslidelse: Freud mente angst ble konvertert til fysiske lidelser) opp gjennom tidene inn i narrativ viten, som i følge legen og litteraturviteren Rita Charon differensierer seg ved ikkenarrativ viten ved at den ”ved å se nøye på individuelle mennesker som kjemper med livets omstendigheter, forsøker å belyse det universelle i den menneskelige tilstand ved å åpenbare det spesielle. "Konversjonslidelsen" knytter hun også opp mot krigstraumer, for å motarbeide en svært innarbeidet forestilling om en ekslusivt kvinnerelatert sykdom, og fremstiller lidelsen som behovet for et tilgjengelig rom, et ”metaforisk uttrykk for det de ikke kan si: Det er for mye for meg .(…) Hvis jeg virkelig skulle gi sorgen og håpløsheten fritt rom, ville jeg gå i oppløsning”. Men kanskje kan en slik splittelse ”gi en rom for en fleksibel og åpen kreativitet som er en del av det å være frisk”, undrer hun og siterer psykoanalytikeren  D.W. Winnicott: ”Flukt til det normale er ikke sunnhet. Sunnheten tåler sykdom; sunnheten har faktisk stor nytte av å komme i berøring med sykdommen med alle dens aspekter.”

Hun henter frem kasus fra egen erfaring som skrivelærer ved et psykiatrisk sykehus; og forteller om en femten år gammel jente, som plutselig, etter å ha vegret seg for å skrive, griper blyanten og skriver en historie om hemmeligholdelse, trusler og vold, og når Hustvedt roser henne, svarer hun: ”Det er min egen historie”. ”Var ikke fortellingen en del av selve sykdommen?” undrer Hustvedt, ”Kan de to tingene adskilles?” Spesielt interessant er det å lese om hennes bruk av Joe Brainards bok I remember i arbeidet med psykiatriske pasienter; boken består av en samling erindringer som alle innledes med ”Jeg husker”  og var for øvrig en inpirasjonskilde for Georges Perecs Je me souviens. Hun konstaterer hvordan handlingen å skrive ordene ”jeg husker” genererer erindringer; mantraet blir en katalysator, antar eierskap for minnet som kommer til syne, og for en psykiatrisk pasient, understreker hun, som føler at hun er i ferd med å gå i oppløsning, er disse ordene terapi i seg selv.

Med smittende entusiasme, grundighet og interesse skriver hun om fortidens og nåtidens oppdagelser innen psykiatrisk og nevrologisk forskning. Et godt eksempel på hennes formidling er fremleggelsen av oppdagelsen av speilnevronene, av Vittorio Gallese og Giacomo Rizzolatti i 1995; nevroner som aktiveres når forsøksdyret utfører en handling, men også når det iakttar en annen utføre den samme handlingen, et speilsystem, som forskerne senere identifiserte i form av langt mer sofisikerte speilnevroner hos mennesker. Oppdagelsen har ført til spekulasjoner om de kan knyttes til forståelsen av kultur, språk og ikke minst empatibegrepet. Hustvedt knytter det opp mot det ”dialektiske frem og tilbake som finnes i menneskelige relasjoner", sporer det tilbake til Hegels tankers om at vår selvbevissthet er rotfestet i relasjonene mellom selvet og andre, og siteter fra nyere tid Merleau-Pontys teser om småbarnets forsinkede bruk av pronomenet jeg, som først får sin betydning når barnet forstår at hvert menneske det ser ”er et ”jeg” for seg selv og et ”du” for andre”.  Som en eksemplarisk formidler fremlegger hun forskerfunn, trekker linjer og paralleller til litteratur som virker både gjenkjennende og perspektivutvidende for leseren, og ender så opp i det hverdagslige eksempelet vi kan nikke gjenkjennende til: ”Jeg husker at min datter sa ”Sophie gulrot for ”jeg vil ha gulrot”; slik skaper hun en emosjonelt og intellektuelt fruktbar nærhet til leseren.

Sin egen erfaring speiler og utdyper hun gjennom referansene til kasus og andres menneskers opplevelser. ”Mange mennesker  føler lettelse når de oppdager at et trekk som alltid har fulgt dem, har et navn, hører til en legitim vitenskapelig kategori (…)”, skriver hun, etter at hun har analysert egne symptomer som kan knyttes til det nyoppdagede fenomenet speil-berørings-synestesi, og føyer til historien om en kvinnes lettelse da hun leste om fargesynestesi i en artikkel av Psychology today og oppdaget at ”synene”  hun hadde inngikk et ”dokumentert persepsjonsmønster (…) med en plass i den vienskapelige litteraturen.” (Selv kan jeg ikke lese dette uten å minnes min egen oppdagelse, først i førskolealder, av andres forundring da jeg fortalte at uttalte ord hadde farger, og senere, i skolealder, da jeg prøvde å redegjøre for hvordan vokalenes farger for meg var stabile referanser, men at sammenstillingen med konsonnanter tilførte dem lysere eller mørker slør (fra den lyse, nesten gjennomsiktige l til den mørke k) som nyanserte den opprinnelige fargen.) Hustvedts essaistiske reise, gjennom sykdomshistorien og forskningshistorien, fører ikke til en klar og entydig diagnose for forfatteren. "Det er mye i oss vi ikke kontrollerer eller ønsker, men det betyr ikke at det er uviktig å skape en fortelling for oss selv," sier hun avslutningsvis. Det er en usedvanlig fruktbar fortelling hun deler, som åpner for innsikt i menneskesinnet og dets søken etter forklaringer, som gir gjenklang idet den utvider refleksjoner og perspektiver vi vel alle har hatt erfaring med. At forfatteren har en velutviklet evne til mellommenneskelig innlevelse, er ikke bare et fortrinn i hennes litterære produksjon, (tenk bare på skildringen av den dedikerte og samtidig sørgende psykiateren i Når du ser meg, og den traumetyngede professoren i Det jeg elsket), men gjør henne også til en fremragende formidler av kunnskap om menneskesinnets konstitusjon, psykologisk, nevrologisk og sosialt, denne mosaikken av betydningsfulle mønstre som skaper oss som relasjonsvesener, og preger vår væren i verden.

(Les Morgenbladets intervju med Siri Hustvedt og om hennes møte med den italienske forskeren Vittorio Gallese her)

Spillet som ender i terror – Manipulasjon av Grethe Nordhelle

Hva er manipulasjon, og hvor går grensen mellom manipulasjon og psykopati? Hvordan gjenkjenne manipulasjonsstrategier, og hvordan takle dem? Hvilken rolle har narsissismen i dette spillet, som så altfor ofte starter som en lek og ender i terror ? Disse stadig tilbakevendende spørsmålene fikk jeg gode og velfunderte svar på i Grethe Nordhelles bok Manipulasjon. Grethe Nordhelle, som har bakgrunn som advokat og psykolog og mange års erfaring fra konfliktmekling, gir oss en svært grundig gjennomgang og eksemplifisering av begrepet, skisserer gjenkjennelige situasjoner, og kommer med verdifulle råd om hvordan man takler en manipulator.

Vi har vel alle kommet ut for en manipulator en gang i livet, i våre personlige relasjoner eller i karrieresammenheng. Denne personen som umiddelbart, eller etter en tid, skaper en underlig følelse av at noe skurrer, at bak den umiddelbare vennligheten og sjarmen skjuler det seg noe annet, noe som kan forklare disse plutselige, ofte uforklarlige overgangene, mellom overstrømmende varme og isende kulde, kanskje i løpet av noen sekunder.

Kjennetegnende for manipulatoren er en intensitet som ofte fungerer som kompensasjon for sviktende grunnlag i argumentasjonen. Argumentasjonen nærmest bankes inn, fordi manipulatoren kanskje selv vet at den ikke helt holder mål. Og i denne martrende behandlingen blir alle midler brukt: Først smiger, varme, selvmedlidenhet ("trøst meg, det er synd på oppofrende meg!"), og til slutt trusler, om ikke de første metodene virker. Når manipulatoren innser at en strategi ikke virker, kan han skifte mellom martyrrollen og trusler på en brøkdel av et sekund. Den glidende overgangen mellom manipulasjon og psykopati, kan i følge Nordhelle komme til uttrykk når manipulator opplever å miste kontroll over sin manipulasjonsstrategi: ”Når manipulatoren på grunn av angst eller hevn ikke klarer å være seg bevisst og beskytte manipulasjonen sin, kan han også glimtvis utvise psykopatiske trekk. Har han lite håp om å vinne, kan sinnet øke. Da kan han slutte å kontrollere seg selv, og unnlate å være taktisk.”

Da jeg ankom Frankrike som student for 25 år siden, ble jeg kjent med mange fortryllende mennesker i min søken etter givende vennskap. De aller fleste var sjarmerende, sunne mennesker, en av dem en utpreget manipulator. Jeg likte å diskutere og argumentere den gangen, og vi kunne sitte timevis og diskutere allmennmenneskelige forhold, men hver gang jeg sa noe han ikke var enig i, fikk jeg høre at min feiloppfatning skyldtes i verste fall: sneversyn, i beste fall: kulturforskjell (jeg var jo norsk, noe han ikke ante hva innebar, og jeg skal innrømme at jeg etter denne erfaringen har skydd betegnelsen som pesten, ja, selv i de mest flagrante tilfeller har jeg unngått å definere en konflikt som kulturkollisjon). Dette var en typisk reaksjon ved divergerende synspunkter, for eksempel når vi diskuterte hans uhyrlig høye kvinnekonsum, som jeg steilet litt over, fordi jeg i dette så en manglende respekt for og en nedvurdering av kvinnen som menneske, og som, må jeg medgi, bremset meg betraktelig da han la for dagen sine romantiske hensikter overfor meg. Han trivdes best innenfor emner han mestret. Litteratur var ikke et av dem. Fortalte jeg en dag entusiastisk om et forfatterskap eller en litterær analyse jeg arbeidet med, svarte han derfor avvisende, nærmest: ”dette kan jeg ikke hjelpe deg med”.

Når jeg ser tilbake på dette vennskapet, gjenkjenner jeg prosessene Nordhelle skisserer: smiger og varme, trøstebehovet alternerende med fordekte trusler, og til slutt direkte trusler. Da han intensiverte denne siste strategien, endte det med at jeg brøt all kontakt, noe som krevde mye energi og stor utholdenhet. Hvorfor jeg forteller nå om et havarert vennskap som går så mange år tilbake i tid? Kanskje fordi det kjennes godt å gjenkjenne et av livets skjemaer i litteraturen. Teoriene Nordhelle presenterer fremstår så levende når strategiene gjenkjennes fra virkeligheten. Kanskje også fordi jeg nå ser at jeg rent intuitivt fulgte rådene i boken, uten å ha lest disse. Nordhelles verdifulle råd for takling av manipulasjon går bl.a. ut på å tilbakeholde eller fjerne positiv forsterkning av manipulators adferd, og en slik positiv forsterkning kan være alt fra ros og belønning til sinne og forsvar. Ignorering og emosjonell distanse er kjernepunkter: bevare fatningen, ikke la se fange emosjonelt.

Jeg anså min strategi som analytisk fundert resistens den gangen. Min lidenskap for det analytiske som førte til at jeg ble så jeg revet med i diskusjoner (faglig glød kan leses som svakhet fra en manipulators synspunkt), ga meg også evne til resistens. Men manipulasjon er også emosjonell utpressing, og om den intellektuelle stillingskrigen er skjerpende, er den emosjonelle utmattende: Her inngår nemlig varme-kulde vekslingene, sårende stikk, og ikke minst mer eller mindre fordekte trusler. Det som begynner som en lek, et spill, ender i en følelse av terror. Og i det man innser at leken er destruktiv, at manipulatoren har et annet verdisystem, mangler denne lille essensielle biten som vi kaller empati, evnen til innlevelse, og derfor ikke skyr noen midler for å oppnå det han vil, da fylles man med et eneste ønske: å komme bort. Siri Hustvedt skildrer dette mesterlig i avslutningen til Med bind for øynene (mer om den her). Idet hovedpersonen gjenkjenner den emosjonelle/intellektuelle manipulatoren bak sjarmøren, tenker hun i romanens siste scene: ”Jeg (…) løp, som det heter, som om jeg hadde faen i hælene”. I slike forløsende lesestunder er det man tenker: Takk for at du skrev min historie, for at du gjorde din historie til alles!

  

Hva er så opprinnelsen til en slik oppførsel: Narsissisme? Jeg finner besnærende portretter av narsissisme og psykopati i Uro av psykiater Finn Skårderud. Det er lett og se linjen som går fra det forgudede barnet, som aldri makter å overskride sin egen selvforelskelse og vokse inn i en nysgjerrighet rettet mot den andre, til psykopaten Skårderud skildrer, den selvutnevnte frelserskikkelsen som terroriserer sine erobrede ofre til total underkastelse. ”Den narsissistiske benektelsen av avhengigheten av den andre kan bli ødeleggelsen av den andre,” skriver han, og forteller om en psykopat: ”Han samlet på ofre. Hans omsorg for ofrene ga ham (…) en følelse av å være et svært betydningsfullt menneske. (…) En slik patologisk narsissisme er en del av kjernen i det som kalles psykopati”. Jeg kan ikke la være å tenke på min gamle venn fra studiedagene, en gang jeg overrasket ham foran speilet. Det var som om han studerte ut og øvet på å legge på det nesten mekaniske forførerblikket. Dette blikket som plutselig, når han ikke fikk det som han ville, kunne skiftes ut med et kuldeblikk, eller et raseriblikk. Det siste var rett og slett skremmende, og ja, jeg gjorde kanskje akkurat det samme som Hustvedts heltinne den gangen.

Den lille pytten Narcissus stirrer ned i er grunn og uten skjønnhet. Han konstruerer og nærer et selvbilde oppblåst gjennom andres anerkjennende blikk, applaus, varme, hengivenhet, og fryktblandet respekt. Alt dette suger han til seg som en parasitt. Derfor skal det nesten ingen ting til for å punktere det. Men reaksjonene en slik punktering vil avstedkomme hos ham skal man vokte seg vel for.

Takk til Nordhelle, til Skårderud, og igjen til Hustvedt som belyser og dissekerer fundamentalt destruktive mekanismer i mellommenneskelige relasjoner, og som gjennom dette gir oss verdifulle verktøy til beskyttelse.

"Det du ikke kan få..." - om de som tar opp kampen og inkarnerer håp

I dag går tanken til de sterke kvinner som inkarnerer og gir håp om bedre tider.

For mange år siden fikk jeg en seksti år eldre brevvenninne. Vi møttes i et selskap hvor jeg var invitert sammen med mine foreldre, vi kom i snakk da vi ble sittende ved siden av hverandre på kvinnesiden i den store stuen hvor kaffen ble servert. Kvinnesiden var den delen av rommet hvor kvinnene satt og diskuterte barn og kultur, mens mennene i selskapet satt på motsatt side av rommet og snakket jakt og business. Hun var i begynnelsen av syttiårene og hadde barnebarn på min alder, hun lyttet ivrig da jeg fortalte hva jeg likte å lese og at jeg skrev noveller, hun ga meg adressen sin og sa at hun gjerne ville brevveksle med meg. Noen uker senere sendte jeg henne et brev og en novelle. Novellen endte hjerteskjærende trist og vemodig, men hun likte den likevel. Det var tydelig at den hadde gitt henne lyst til å fortelle, for hun fortalte levende om sin egen barndom. Jeg husker ikke alt hva hun skrev, men jeg så for meg et Astrid Lindgren-inspirert sommerlandskap, og henne selv som en blanding av Tjorven og Malin. Men noen setninger fra brevet hennes sitter fremdeles som spikret i hukommelsen: En dag hadde hun, i frustrasjon over å måtte stå igjen på kjøkkenet hver dag etter middag og vaske opp mens brødrene kunne løpe ut og leke, uttrykt at hun skulle ønske hun var gutt. ”Og min far svarte da strengt:” fortalte hun, ”Det du ikke kan få, nytter det ikke å tenke på.” Og det hadde han jo rett i.” Allerede den gang slo det meg som en kontrast, denne resignerte tanken, og den livsbejaende kvinnen som viste slik glede over litteraturen og livet, over sterke beretninger og oppvoksende barnebarn.

Årene gikk, tidene forandret seg, vi mistet kontakten, jeg så henne ikke igjen i selskaper, det hendte nå og da at unge kvinner dristet seg over på den andre siden av stuen, for å diskutere jakt og business, jeg flyttet til utlandet og sluttet å skrive hjerteskjærende, triste noveller.

Men ordene hennes fortsatte å gi gjenklang i meg i hvert mitt møte med lignende sterke kvinner. De som evnet å innse egne ambisjoner og begjær uten å gå til grunne i frustrasjon over virkeligheten de levde i, som evnet å finne utløp for sine drifter parallelt med livet de satt fast i. Et av de sterkeste møtene jeg har opplevd, var Jan Troells film Maria Larssons evige øyeblikk, om syvbarnsmoren og arbeiderkvinnen Maria, som holder ut en eksistens med en voldelig og alkoholisert ektemann, takket være tilflukten i fotograferingen. Plikten meisler henne til et utholdende sterkt menneske, og med uendelig ømhet prøver hun å overbringe til barna sin egen styrke slik at de kan vokse seg sterke nok til å overskride fattigdommen de sitter fast i, mens hun innvendig skriker etter ømhet, og finner den i fotograferingen. Svært vakker er scenen hvor fotograf Fredriksen, som har veiledet henne i fotograferingens kunst, filmer en begivenhet hun er iferd med å fotografere, og så snur kameraet mot henne og filmer henne der hun står i folkemengden og fotograferer. Der og da blir hun festet til film som skapende menneske, fødes og bekreftes som menneske og kunstner, og det underfundige, litt skøyeraktige smilet hennes begynner å dukke opp hver gang hun fanger en scene. Hun har funnet et tilfluktssted, og fotografen som så henne har gitt henne adgang til det og befester det gjennom filmopptaket.

Av dem som tar opp kampen mot den allestedsnærværende, smålige ”Det du ikke kan få…”- tankegangen, er det spesielt en kvinnelig forfatter som inspirerer meg med sin tilforlatelig realistiske, varme og sensasjonsløse skildring av kvinnens kamp mot de roller hun presses inn i og grenseløsheten hun forventes å inkarnere. Det går en betagende linje fra Siri Hustvedts første roman Med bind for øynene (1993), til hennes siste noe atypiske, halvt selvironiske Sommeren uten menn. Hovedpersonen i den siste, litteraturviteren Mia Fredricksen, sukker over å måtte innse at når mannen hennes, nevroforskeren, krediterer henne for tips hun har gitt ham i forskningen, er det ingen som tror at hans kone virkelig har kunnet bidra til hans intellektuelle vekst. Siri Hustvedts kvinneskikkelser lever ut sine intellektuelle og sensuelle drifter og begjær som om likestilling mellom menn og kvinner var en gitt ting, vel vitende om at den på ingen måte er gitt; og her ligger spenningen, utfordringen, provokasjonen i hennes tekster. Hun leker lystig med kjønnsforventningene hos leseren ved å iscenesette mannlige protagonister (Det jeg elsket, Når jeg ser deg). I debutromanen lar hun den kvinnelige protagonisten, litteraturstudenten Iris Vegan, etter at hun har slitt seg ut av grensetøyende relasjoner med menn som utnytter hennes intellektuelle og seksuelle søken, oppdage og innta de maskuline, frigjorte sider i seg selv, i perioden hvor hun ikke bare lever seg inn i den mannlige protagonisten i romanen hun oversetter, men også kler seg og ter seg (inntar en ny aksent og et nytt ganglag) som en mann. Interessant er hennes analyse av dette kjønnsoverskridende forsøket i essaysamlingen En bønn for eros. Hypotesene rundt perspektivskiftenes frigjørende effekt innebærer ikke bare en bevisstgjøring omkring menneskets skjulte energikilder, men også en refleksjon rundt hva som gjør mennesket til menneske. Noe sitter fast og virker urokkelig, men mennesket er bevegelig, og utømmelige er mulighetene som ligger i den menneskelige psykes evne til å skape nye rom selv innenfor trange rammer, der ligger friheten.