«Det er lett å få auge på oss. Vi har ikkje gardiner.
Det er lett å sjå meg. Eg har ikkje filter.
Det er lett å gjennomskode meg.
Eg dreiv ønsketenking.»
Olaug Nilssens brageprisvinnende roman, Tung tids tale, skildrer livsnært, vakkert og direkte en nesten umenneskelig kamp. Romanen forteller om noen måneder i livet til en familie der det eldste barnet, sønnen Daniel, etter hvert får diagnosen regressiv autisme. For foreldrene er det vondt å innse at sønnen som i utgangspunktet var et aktivt og våkent barn, tidlig ute med å lære seg de grunnleggende ferdigheter, en dag ikke bare stagnerer i utviklingen, men også mister mange av de ferdighetene han har tilegnet seg. De ser på videoer de tok opp år tilbake og håper innerst inne at han skal bli som før igjen. Denne langsomme, vonde sorgprosessen skildres gjennom minner som dukker opp i konkrete hverdagssituasjoner. Når moren på tur med sønnen møter en far på tur med sin toårige datter, tydelig stolt over det hun får til, minnes hun: «Du var slik som henne. Eg var slik som han.» Det handler ikke bare om å erkjenne et tap ved å minnes det tapte, men å lese i sønnens nye personlighet sporene etter det tapte; på et ansvarsgruppemøte gjør moren det klart at hun ønsker at lærerne skal vite hva Daniel kunne før: «dei skulle leite etter restar av den du var». Det møysommelige sorgarbeidet minner om det Lars Amund Vaage skildrer så vakkert i romanen Syngja. I epigrafen siterer også Nilssen Vaages bok Sorg og song, der han tematiserer hvordan det å ha et funksjonshemmet barn har satt preg på både liv og forfatterskap.
Mens Lars Amund Vaage skildrer sorgarbeidet og erkjennelsesetapper knyttet til håp som svinner og aksept av en annerledes foreldrehverdag som et grunnleggende eksistensielt anliggende, et emosjonelt og relasjonelt drama (venner som tar avstand, ensomhet, et parforhold som går i stykker), skriver Olaug Nilssen enda tettere opp mot en nærmest brutalt konkret hverdag med et funksjonshemmet barn. Det er nært, det er rystende. Hun skildrer de rent fysiske basketakene som er en del av morens hverdag, hvordan hun for eksempel møysommelig må gå frem for å få sønnen tilbake i bilen etter at de har gått tur sammen. Denne scenen etterfølges av en nydelig skildring av hvordan mor og sønn står og lytter henført sammen til lyden av smeltende snø fra et tre. Slik kommer hverdagen tett og virkelighetsnært inn på leseren: skildringer av øyeblikk som er så vonde at man som leser lurer på hvordan man kan holde ut noe så smertefullt, følges av lykkeøyeblikk, flyktige, men levende.
«Å kjøpe blomar og setje dei midt på bordet i stova. Å sjå korleis lyset fra vindauga fell på blomane. Sitje i ro og sjå på dette. Hugse å gøyme blomane bak kjøkkenmaskina før du kjem heim. Ringe gifttelefonen viss eg gløymer det.»
Med korte, tidvis nesten hymniske setninger beskrives morens kamp gjennom de repetitive handlinger som utgjør hverdagens utfordringer : «Lenge visste eg ikkje kva eg skulle gjere når du slo meg og beit meg. Du slo meg. Eg sa nei og flytta handa di roleg tilbake. Du slo meg. Eg sa nei og flytta handa di roleg tilbake. Du slo meg. Eg sa nei og flytta handa di roleg tilbake. Du slo meg, eg brølte. Du beit meg, eg banka i veggen.»
Olaug Nilssen hadde opprinnelig tenkt å skrive en sakprosabok om det å ha et autistisk barn. Når et opprinnelig sakprosaprosjekt ender i romanform er det ikke sjelden det tilfører boken en større styrke: Romanens frihet skaper et rom til å utdype det som med grundighet har blitt utforsket i det opprinnelige sakprosaprosjektet på en mer inderlig og samtidig mer skånsom måte. Som roman forløst gjennom transformasjon av et opprinnelig prosjekt, bærer den med seg en dobbel styrke, noe den har til felles med Sara Stridsbergs Beckomberga og Linn Ullmanns De urolige. Men i likhet med Vaages roman Syngja, reflekterer den også over problemstillingen at hovedpersonen, Daniel, ikke kan uttale seg om de forhold som beskrives. Fortellergrepet synes å være en måte å integrere denne problematikken i selve fortellerteknikken på.
Fortellerjeget, moren, henvender seg til sønnen som tiltales i du-form. Det er et sterkt grep, fordi det skaper og impliserer nærhet. Samtidig er det grunnleggende gjenkjennelig, den inderlige foreldrestemmen som henvender seg, i forhåpning og desperasjon, til barnet er noe jeg som leser kan identifisere meg med. Knausgård benyttet seg av samme grep i den også virkelighetsnære romanen Om våren, der fortelleren henvender seg til datteren, en tre måneder gammel baby, i du-form og slik tilfører romanen en fredfullhet og en tidløshet som skaper en effektfull kontrast til hverdagen og dramaet som fortelles. Duet har i Nilssens roman, som i Knausgårds, en inkluderende effekt, sønnen som beskrives tas med inn i utsigelsesakten, og blir samtidig allmenngjort. Slik fremstår grepet som både skånsomt og aktualiserende samtidig.
Olaug Nilssens bragd med romanen Tung tids tale er at hun klarer å gjøre en svært smertefull erfaring til noe vakkert, noe intenst levende og sterkt. Her synes hun å videreføre perspektivet til Vaages Syngja, men i en mer fortettet form, hverdagsnær, konkret og enda mer fysisk: Moren kriger for sønnen, for familien, med kropp og ord og sinn, og er samtidig til stede som menneske: rasende, sørgende, håpende, utslitt liggende på gulvet i en tominutters pause mellom to omsorgsplikter (far og mor må veksle på å ta seg av Daniel og hans to mindre søsken), oppgitt over saksbehandlere og omverdenens dømmende blikk. På et møte med sakkyndige sukker moren: «Eg tenkte du føler deg krenkt, men sa ingenting, for så snart eg sa noko, høyrdest det ut som om vi var svake og ikkje prøvde hardt nok».
Midt i kampen med helsepersonellet som allierte oppstår også foreldrenes kvaler i møte med metoder de ikke er overbevisst om at gavner sønnen. «Eg kunne ha fortalt korleis eg heldt ein cherrytomat ved tinningen og sa «sjå på auga mine», korleis du nesten demonstrativt flytta blikket fra cherrytomaten til auga og så tilbake, eg gav deg tomaten, du åt han, mørk i blikket, eg tenkte du føler deg krengt. Eg kunne fortalt om lamineringsmaskina og produksjonen av biletkort, om å klippe ut borrelåsteip, om å lage dagtavle, der du skulle få visuell støtte til å få oversikt over dagens gjeremål, men eg sa ingenting, for vi fekk det ikkje til, du gjorde berre unntaksvis som vi bad om, med rasande mine, reiv i stykke dagtavla, togg på biletkorta, eg tenkte du føler deg krenkt.» Slik får vi som lesere et konkret innblikk i foreldrenes kvaler i kampen for å ivareta
sønnens interesser samtidig som de ønsker å samarbeide med helsepersonell om behandling og oppfølging.
Fortelleren veksler mellom konkrete skildringer av hverdagen med barnet som trenger konstant tilsyn og hjelp og morens tanker om egen situasjon. Disse tankene kommer som bittesmå punkter mellom alle kampene og hverdagsforankrer kvalene og refleksjonene som følger med det å ha et funksjonshemmet barn: «Det er min skjebne at eg ikkje får ta pause, difor må eg akseptere det, og fordi eg akspeterer det, skal eg også makte å stå i det». Ikke minst skildres prosessen moren gjennomgår når hun innser at byrden blir større når sønnen vokser seg sterkere som en hjerteskjærende ensom erfaring: «Her og no kan eg berre kjenne det, med heile meg, einsemda i å begynne å tenkje tanken, tanken på at eg ikkje kan vere aleine med deg.» Ensomheten i erfaringen bunner i at det ikke finnes rom for å dele den, det er tabubelagt å skulle dele den. Nilssen åpner disse rommene når hun lar moren frykte at hun selv, i møte med sønnens voldsomhet, under utmattelsen, en dag kan bli en barnemishandler: «Meg som barnemishandlar, det var eit truverdig scenario (…) eg såg det for meg, kunne verkeleg førestille meg det (…) ei kjensle av å ikkje ha tid til å kome seg ut av det, ei kjensle av at no skjer det, no tippar eg over, no slår eg. Knyttneven, handflate. Dei må nå veggen. Dei må nå mitt eige hovud. Eg kan ikkje ha ein skjølvskadingshjelm.» Når Olaug Nilssen åpner for disse tankene er det nettopp for å belyse alvoret. I en presset omsorgssituasjon med et alvorlig sykt barn er det behov for hjelp. Det er betimelig å bli gitt denne hjelpen for at man skal kunne verne om og beholde sin egen menneskelighet som omsorgsperson. Dette setter de byråkratiske utfordringene familien blir utsatt for – de får vedtak på femti døgn avlastning, men blir satt på venteliste i flere måneder før de kan få nyte godt av dem – i perspektiv.
Tung tids tale er både moderne i sin omgang med og i sin problematisering av romanens virkelighetsforankring og samtidig skrevet i klassisk Brandes ånd: det handler om å sette presserende problemer under debatt, noe den gjør på konkret, nyansert og direkte vis. Romanens tittel er hentet fra Halldis Moren Vesaas’ berømte dikt med samme tittel («Det heiter ikkje: Eg – no lenger. / Heretter heiter det: Vi») og er i så måte tydelig i sin appell: Dette angår oss, dette må vi snakke om, uansett hvor smertefullt det er å blottstille.
Med sin modige direkthet og hjerteskjærende hverdagspoesi er Tung tids tale en roman som griper meg, i savn og håp, fortvilelse og glede, så menneskelig, så livsnær, så vakker i sin krig. Den skildrer på dypt gjenkjennelig vis fremmedgjøringen i møte med hjelpeapparatet, mistenkeliggjøringen, språket og holdningene man gjennomskuer, men ikke kan gjøre noe med, basketakene man ikke kan fortelle om. Olaug Nilssen gjør det, livsnært og med en mors styrke og kjærlighet, med en dreven forfatters fortellerevne. Slik menneskeliggjøres erfaringen. Det lindrer, inkluderer og styrker. Å, som jeg har savnet en slik litteratur!
(Her finner du Ole Torps intervju med Olaug Nilssen om Tung tid tale)
Olaug Nilssens brageprisvinnende roman, Tung tids tale, skildrer livsnært, vakkert og direkte en nesten umenneskelig kamp. Romanen forteller om noen måneder i livet til en familie der det eldste barnet, sønnen Daniel, etter hvert får diagnosen regressiv autisme. For foreldrene er det vondt å innse at sønnen som i utgangspunktet var et aktivt og våkent barn, tidlig ute med å lære seg de grunnleggende ferdigheter, en dag ikke bare stagnerer i utviklingen, men også mister mange av de ferdighetene han har tilegnet seg. De ser på videoer de tok opp år tilbake og håper innerst inne at han skal bli som før igjen. Denne langsomme, vonde sorgprosessen skildres gjennom minner som dukker opp i konkrete hverdagssituasjoner. Når moren på tur med sønnen møter en far på tur med sin toårige datter, tydelig stolt over det hun får til, minnes hun: «Du var slik som henne. Eg var slik som han.» Det handler ikke bare om å erkjenne et tap ved å minnes det tapte, men å lese i sønnens nye personlighet sporene etter det tapte; på et ansvarsgruppemøte gjør moren det klart at hun ønsker at lærerne skal vite hva Daniel kunne før: «dei skulle leite etter restar av den du var». Det møysommelige sorgarbeidet minner om det Lars Amund Vaage skildrer så vakkert i romanen Syngja. I epigrafen siterer også Nilssen Vaages bok Sorg og song, der han tematiserer hvordan det å ha et funksjonshemmet barn har satt preg på både liv og forfatterskap.
Mens Lars Amund Vaage skildrer sorgarbeidet og erkjennelsesetapper knyttet til håp som svinner og aksept av en annerledes foreldrehverdag som et grunnleggende eksistensielt anliggende, et emosjonelt og relasjonelt drama (venner som tar avstand, ensomhet, et parforhold som går i stykker), skriver Olaug Nilssen enda tettere opp mot en nærmest brutalt konkret hverdag med et funksjonshemmet barn. Det er nært, det er rystende. Hun skildrer de rent fysiske basketakene som er en del av morens hverdag, hvordan hun for eksempel møysommelig må gå frem for å få sønnen tilbake i bilen etter at de har gått tur sammen. Denne scenen etterfølges av en nydelig skildring av hvordan mor og sønn står og lytter henført sammen til lyden av smeltende snø fra et tre. Slik kommer hverdagen tett og virkelighetsnært inn på leseren: skildringer av øyeblikk som er så vonde at man som leser lurer på hvordan man kan holde ut noe så smertefullt, følges av lykkeøyeblikk, flyktige, men levende.
«Å kjøpe blomar og setje dei midt på bordet i stova. Å sjå korleis lyset fra vindauga fell på blomane. Sitje i ro og sjå på dette. Hugse å gøyme blomane bak kjøkkenmaskina før du kjem heim. Ringe gifttelefonen viss eg gløymer det.»
Med korte, tidvis nesten hymniske setninger beskrives morens kamp gjennom de repetitive handlinger som utgjør hverdagens utfordringer : «Lenge visste eg ikkje kva eg skulle gjere når du slo meg og beit meg. Du slo meg. Eg sa nei og flytta handa di roleg tilbake. Du slo meg. Eg sa nei og flytta handa di roleg tilbake. Du slo meg. Eg sa nei og flytta handa di roleg tilbake. Du slo meg, eg brølte. Du beit meg, eg banka i veggen.»
Olaug Nilssen hadde opprinnelig tenkt å skrive en sakprosabok om det å ha et autistisk barn. Når et opprinnelig sakprosaprosjekt ender i romanform er det ikke sjelden det tilfører boken en større styrke: Romanens frihet skaper et rom til å utdype det som med grundighet har blitt utforsket i det opprinnelige sakprosaprosjektet på en mer inderlig og samtidig mer skånsom måte. Som roman forløst gjennom transformasjon av et opprinnelig prosjekt, bærer den med seg en dobbel styrke, noe den har til felles med Sara Stridsbergs Beckomberga og Linn Ullmanns De urolige. Men i likhet med Vaages roman Syngja, reflekterer den også over problemstillingen at hovedpersonen, Daniel, ikke kan uttale seg om de forhold som beskrives. Fortellergrepet synes å være en måte å integrere denne problematikken i selve fortellerteknikken på.
Fortellerjeget, moren, henvender seg til sønnen som tiltales i du-form. Det er et sterkt grep, fordi det skaper og impliserer nærhet. Samtidig er det grunnleggende gjenkjennelig, den inderlige foreldrestemmen som henvender seg, i forhåpning og desperasjon, til barnet er noe jeg som leser kan identifisere meg med. Knausgård benyttet seg av samme grep i den også virkelighetsnære romanen Om våren, der fortelleren henvender seg til datteren, en tre måneder gammel baby, i du-form og slik tilfører romanen en fredfullhet og en tidløshet som skaper en effektfull kontrast til hverdagen og dramaet som fortelles. Duet har i Nilssens roman, som i Knausgårds, en inkluderende effekt, sønnen som beskrives tas med inn i utsigelsesakten, og blir samtidig allmenngjort. Slik fremstår grepet som både skånsomt og aktualiserende samtidig.
Olaug Nilssens bragd med romanen Tung tids tale er at hun klarer å gjøre en svært smertefull erfaring til noe vakkert, noe intenst levende og sterkt. Her synes hun å videreføre perspektivet til Vaages Syngja, men i en mer fortettet form, hverdagsnær, konkret og enda mer fysisk: Moren kriger for sønnen, for familien, med kropp og ord og sinn, og er samtidig til stede som menneske: rasende, sørgende, håpende, utslitt liggende på gulvet i en tominutters pause mellom to omsorgsplikter (far og mor må veksle på å ta seg av Daniel og hans to mindre søsken), oppgitt over saksbehandlere og omverdenens dømmende blikk. På et møte med sakkyndige sukker moren: «Eg tenkte du føler deg krenkt, men sa ingenting, for så snart eg sa noko, høyrdest det ut som om vi var svake og ikkje prøvde hardt nok».
Midt i kampen med helsepersonellet som allierte oppstår også foreldrenes kvaler i møte med metoder de ikke er overbevisst om at gavner sønnen. «Eg kunne ha fortalt korleis eg heldt ein cherrytomat ved tinningen og sa «sjå på auga mine», korleis du nesten demonstrativt flytta blikket fra cherrytomaten til auga og så tilbake, eg gav deg tomaten, du åt han, mørk i blikket, eg tenkte du føler deg krengt. Eg kunne fortalt om lamineringsmaskina og produksjonen av biletkort, om å klippe ut borrelåsteip, om å lage dagtavle, der du skulle få visuell støtte til å få oversikt over dagens gjeremål, men eg sa ingenting, for vi fekk det ikkje til, du gjorde berre unntaksvis som vi bad om, med rasande mine, reiv i stykke dagtavla, togg på biletkorta, eg tenkte du føler deg krenkt.» Slik får vi som lesere et konkret innblikk i foreldrenes kvaler i kampen for å ivareta
sønnens interesser samtidig som de ønsker å samarbeide med helsepersonell om behandling og oppfølging.
Fortelleren veksler mellom konkrete skildringer av hverdagen med barnet som trenger konstant tilsyn og hjelp og morens tanker om egen situasjon. Disse tankene kommer som bittesmå punkter mellom alle kampene og hverdagsforankrer kvalene og refleksjonene som følger med det å ha et funksjonshemmet barn: «Det er min skjebne at eg ikkje får ta pause, difor må eg akseptere det, og fordi eg akspeterer det, skal eg også makte å stå i det». Ikke minst skildres prosessen moren gjennomgår når hun innser at byrden blir større når sønnen vokser seg sterkere som en hjerteskjærende ensom erfaring: «Her og no kan eg berre kjenne det, med heile meg, einsemda i å begynne å tenkje tanken, tanken på at eg ikkje kan vere aleine med deg.» Ensomheten i erfaringen bunner i at det ikke finnes rom for å dele den, det er tabubelagt å skulle dele den. Nilssen åpner disse rommene når hun lar moren frykte at hun selv, i møte med sønnens voldsomhet, under utmattelsen, en dag kan bli en barnemishandler: «Meg som barnemishandlar, det var eit truverdig scenario (…) eg såg det for meg, kunne verkeleg førestille meg det (…) ei kjensle av å ikkje ha tid til å kome seg ut av det, ei kjensle av at no skjer det, no tippar eg over, no slår eg. Knyttneven, handflate. Dei må nå veggen. Dei må nå mitt eige hovud. Eg kan ikkje ha ein skjølvskadingshjelm.» Når Olaug Nilssen åpner for disse tankene er det nettopp for å belyse alvoret. I en presset omsorgssituasjon med et alvorlig sykt barn er det behov for hjelp. Det er betimelig å bli gitt denne hjelpen for at man skal kunne verne om og beholde sin egen menneskelighet som omsorgsperson. Dette setter de byråkratiske utfordringene familien blir utsatt for – de får vedtak på femti døgn avlastning, men blir satt på venteliste i flere måneder før de kan få nyte godt av dem – i perspektiv.
Tung tids tale er både moderne i sin omgang med og i sin problematisering av romanens virkelighetsforankring og samtidig skrevet i klassisk Brandes ånd: det handler om å sette presserende problemer under debatt, noe den gjør på konkret, nyansert og direkte vis. Romanens tittel er hentet fra Halldis Moren Vesaas’ berømte dikt med samme tittel («Det heiter ikkje: Eg – no lenger. / Heretter heiter det: Vi») og er i så måte tydelig i sin appell: Dette angår oss, dette må vi snakke om, uansett hvor smertefullt det er å blottstille.
Med sin modige direkthet og hjerteskjærende hverdagspoesi er Tung tids tale en roman som griper meg, i savn og håp, fortvilelse og glede, så menneskelig, så livsnær, så vakker i sin krig. Den skildrer på dypt gjenkjennelig vis fremmedgjøringen i møte med hjelpeapparatet, mistenkeliggjøringen, språket og holdningene man gjennomskuer, men ikke kan gjøre noe med, basketakene man ikke kan fortelle om. Olaug Nilssen gjør det, livsnært og med en mors styrke og kjærlighet, med en dreven forfatters fortellerevne. Slik menneskeliggjøres erfaringen. Det lindrer, inkluderer og styrker. Å, som jeg har savnet en slik litteratur!
(Her finner du Ole Torps intervju med Olaug Nilssen om Tung tid tale)
