Kuldesprengte relasjoner, sprekker av lys – Gjestene av Merethe Lindstrøm

 ”Eller kanskje det er dette ingen andre ser. De selsomme, glemte minuttene, detaljer som ikke blir snakket om. Han har ligget kald og våken om natten og tenkt at det kunne virke som han har fått ansvaret for dem alene.” 

Når jeg leser Gjestene etter å ha lest Dager i stillhetens historie, kan jeg ikke annet enn å se en tematisk og kompositorisk sammenheng mellom de to siste bøkene i Merethe Lindstrøms forfatterskap: Tausheten og ensomheten er allestedsnærværende og pensles ut i variasjoner, fra statisitet, til håp og lengsel. Tristessen er gjennomgående, men åpner likevel for overraskelser, slik som i novellen ”Det må ha vært ensomt der”: ”Han hører at når hun snakker; på tross av det hun forteller, at stemmen hennes lager en sprekk. Der lyset kan falle inn.” 

Dramaturgien er eksemplarisk og medrivende i den første novellen ”Kysset”: Rammehistorien presenteres, rommes ut for et tilbakeblikk og en parallellhistorie, og det kryssklippes med naturlige, nennsomme overganger. Det skisseres ingen tydelig tematisk sammenheng mellom historiene som flettes sammen  – det første kysset, gutten som druknet, utroskapshistorien – , de blir stående som brokker av en eksistens, og kanskje er det dette som skal undersøkes og pensles ut: livets vilkårlighet og mellommenneskelig kulde. 

Den samme strukturen brukes også i novellen ”Under”, men her med en klar tematisk sammenheng: En kvinne med en tre år gammel sovende datter på fanget blir truet av en mann med kniv på T-banen, og trusselen vekker minnet om angsten hun følte en gang datteren ble syk og måtte fraktes i all hast på sykehus. Vi følger de to opplevelsene parallelt, og den ene utdyper den andre, sammen med en tredje erindring: det idylliske minnet fra dagen hun nettopp har tilbragt i et svømmebasseng med datteren. Slik settes livet og dødstrusselen opp mot hverandre, med stor skjønnhet og glassklar dybdeeffekt.

Det som imponerer og sjarmerer meg i Lindstrøms noveller er spennet mellom den stramme novellistiske dramaturgien og den poetiske dvelingen ved situasjonene. Best liker jeg når det novellistiske mykes opp og gir plass for den assosiative dvelingen slik som i den siste novellen ”I skogen”. Lindstrøm evner å kombinere narrativt driv knyttet til en thrilleraktig stemning (”Under”, ”Sneglene”), med de mer tilforlatelige assosiative sprangene som i seg selv skaper narrativt driv (slik som i novellen ”Vederlag”, som også kan leses som en skisse eller parallell til Dager i stillhetens historie). Med unntak av de to første novellene, som kan fremstå som litt like, og hvor nummer to derfor kan virke noe monoton, selv om det repetitive fint kan leses som en speiling av hovedpersonens søvngjengeraktige tilstand, er det varierte tekster som knyttes sammen i Gjestene. Fremmedgjorthet i eget liv og i relasjonene til medmennesker er et gjennomgangsmotiv, som presenterers eksplisitt i visningsscenene i ”Sneglene”, hvor en far går på visninger sammen med sønnen som nettopp har sluppet ut av fengsel, og som derfra skaper betydningssirkler som forplantes utover i de andre tekstene.   

I ”Det må ha vært ensomt der” åpner personene seg for hverandre under en flytur. Vi får et blikk inn i hovedpersonen, en medisinstudent, som har hatt et avbrekk i studiene, på grunn av en sykdomsperiode, eller det han selv med en eufemisme kaller en periode med ”melankoli”. Kvinnen han møter forteller om sin autistiske søster, og hennes internettbeundrer som tenker å skade seg selv, og speiler gjennom denne fortellingen hovedpersonens ensomhet. Selv forteller han en episode om intens forlatthet fra barndommen, uten å avdekke for henne de ubehagelige detaljene leseren får innblikk i. Når flyet lander tenker han at de kanskje kan møtes igjen, og assosierer til følelsen han fikk da foreldrene kom og hentet ham (ut) den gangen som barn. ”Den samme overbevisningen får han sammen med henne. Selv om han vet at det ikke stemmer. Han har aldri blitt reddet fra det stedet, den leiligheten, og andre steder han bærer på. Øde holdeplasser som bare venter på at han skal komme innom igjen. Men han kommer til å late som likevel. Så lenge det er mulig.”

Det emosjonelle fokus beveger seg fra den største distanse i ”Skade”, som beskriver en nærmest søvngjengeraktig tilstad hos en hovedperson innkapslet i seg selv, hvis bifigurer opptrer som skisseaktige kulisser, sønnen benevnes som gutten, mannen er knapt synlig, til intenst nærfokus i ”Under” og ”I skogen”. Dette påvirker også stemningen leseren sitter igjen med, som veksler mellom statisk, monoton betraktning i "Skade" til den thrilleraktige stemningen i ”Sneglene” og uvirkelighetsfølelsen i ”Under”.

Lindstrøm presenterer nydelige detaljutsnitt av hverdagslige situasjoner, mettet med emosjonell tvetydighet: et avtrykk i et ansikt, sporene etter strømpestrikken hos en mann, hvordan en togreise hjem etter en skuffelse oppleves som om ”alt ble trukket baklengs i rammen av togvinduet (…) og det kjentes som om alt det som hadde vært tydelig, ble dratt bakover og ned, ned i bakken sammen med dagslyset.”

Jeg kunne gjengi mange slike nydelige overganger i Lindstrøms noveller. Les dem og nyt!

Vakkert og hjerteskjærende om taushetens konsekvenser; Dager i stillhetens historie av Merethe Lindstrøm

Merethe Lindstrøms siste roman begynner dramatisk: En dag på sekstitallet opplever en mor at et av barna hennes plutselig forsvinner. Litt senere viser det seg at barnet ikke har forsvunnet, men bare forvillet seg ut i hagen, og moren finner henne sittende på en trestamme. En fremmed som moren slapp inn har lokket henne med seg ut i hagen før han forsvant. Denne scenen skal gjenta seg senere i romanen: Mange år har gått, barna er voksne, og nå er det ektemannen, med begynnende demens, som forsvinner. Etter intens leting finner hovedpersonen ham igjen, sittende på den samme trestammen som ikke har blitt fjernet på alle disse årene.
Den dramatiske inngangen varsler en thrilleraktig stemning, hvor uhyggen ligger i det som ikke blir sagt, det som gjettes som et traume. Dramaturgien er upåklagelig, komposisjonen er forbilledlig, det skapes et slags mysterium rundt dette noe som forties, og trådene nøstes mot slutten, mysteriet løses, det antydes en slags forsoning med fortiden, men bare antydes…
Her er svært vakre overganger mellom ørsmå fornemmelser og assosiasjonene de fremskaper, som åpner for fortellingen gjennom tilbakeblikk; slik får vi små glimt inn i hovedpersonenes fortid.
Merethe Lindstrøm eksellerer i elegante overganger mellom konkrete betraktninger og grunnleggende, eksistensielle spørsmål. Noen ganger bruker hun en enkel definisjon som kapittelinnledning:
”Det kalles hukommelsesspor i hjernen. Jeg leste det er sted. Når et minne først er der, når det har gått lang nok tid, og det er blitt framkalt mange nok ganger, kan de synaptiske endringene bli permanente (…) Simon var opptatt av kofferten. I årene han lette etter fetteren og tanten, prøvde å finne sporene etter dem, vendte han stadig tilbake til dette med kofferten, tantens koffert som han husket fra leiligheten før de måtte dra til skjulestedet. (...) Han hadde sett den selv (....) Han kan ikke huske fetterens ansikt, men kofferten husker han tydelig.” (s. 195). Så følger Simons tanker og fantaseringer rundt kofferten til tanten, dens rolle i fetterens forsvinning under krigen, det er svært vakkert…
Fortielsens konsekvenser utgjør selve dramaet i romanen. Morens ønske om å skjerme barna fra fortidens vonde opplevelser skal vise seg å slå tilbake på henne selv. Når barna fratas innsikt i livets dybde og kontraster, fratas de også muligheten til å vise forståelse og medmenneskelighet. De blir til monstre som på puerilt vis straffer foreldrene for at de ikke vil fortelle dem hvorfor de sa opp den hyggelige vaskehjelpen som alle likte, ved å utebli fra det som kan se ut til å bli foreldrenes siste bryllupsdag hjemme, en hjerteskjærende scene. Like hjerteskjærende er ektemannens siste fortvilte forsøk på å dele med døtrene sitt traume fra fortiden. Til slutt gir han opp, etter dette blir han taus, og etter hvert tatt hånd om av et dagsenter. Slik kan det se ut som om det er fortielsen som har ledet ham inn i taushet og demens.
Hvor kommer denne tausheten og fortielsen fra? Fra hovedpersonens ungdomssynd, som frarøvet henne en følelsesmessig spontanitet? Er det dette traumet, dette fraværet, hun ønsker å gjøre opp med når hun snakker med en prest, uten av denne dialogen forblir noe annet enn et forsøk? Taushetens konsekvenser fremstår som grufulle; ved å fornekte andre innsikt i egen identitet, alle fasetter av den, alle livets kontraster, avhumaniseres mennesket.
Det assosiative språket blir stående som det seende subjekt i denne teksten. Det knytter mennesket til erindring, det restaurerer traumene som førte til tausheten, ved å muliggjøre en fremmaning av glemte scener og symbolmettede objekter. Slik gjenskaper språket det tapte.

Se bokgrammets intervju med Merethe Lindstrøm her i Det som aldri ble sagt