Frydefullt om livet, lesningen og driften mot skriften – Om Vigdis Hjorths Fryd og fare, Essay om diktning og eksistens

«En artikkelsamling om andre er mer avslørende for meg selv enn alle mine romaner,» skriver Vigdis Hjorth i innledningen til Fryd og fare, Essays om diktning og eksistens.  Hun letter på sløret, men bare en liten flik, nok til at vi lar oss berøre, til at vi får se hvor det brenner. Essayet er en personlig sjanger, en blanding og sakprosa og fiksjon. Vigdis Hjorth skriver personlig, men ikke privat; nært og varmt, men aldri for intimt, og når hun krydrer med egne bekjennelser, er det først og fremst detaljer som bidrar til å virkelighetsforankre lesererkjennelsen.

Hun skriver inderlig og varmt om Søren Kierkegaard. Hun blottlegger en bevisstgjøring, konstaterer en krise i livet, men blottlegger ikke selve krisen, lar det blir stående åpent for leseren å tolke, skape betydningssammenhenger. Det er god formidling: En veiviser holder frem sine favoritter, sine valg, sine kjæreste leseropplevelser. Hun doserer ikke om Kierkegaards storhet som dikter og filosof, men siterer generøst, stiller til skue, lar tekstens aktualitet treffe leseren, med vidd, med tyngde og med letthet. Hun diskuterer ikke gudstroens problematikk, men sier ganske enkelt at det var noe som strandet i hennes lesning av Kierkegaard. For det er Kierkegaard og Vigdis Hjorth det handler om, Hjorth som leser av Kierkegaard. Gudstroens standhaftighet hos Kierkegaard knytter hun til barndomstraumet, gjennom referanser til Joakim Garffs biografi om dikteren. Sitatene hun bringer fra Garffs biografi («med en følelsesmæssig ambivalens og misforstået loyalitet, der kan minde om incestofrets paradoksale hengivelse, betror Kierkegaard sig som regel inden for den parentes, at faderen var den bedste og kærligste av alle fædre (…)» får meg til å assosiere til psykoanalytikeren Alice Millers lesning av Buster Keatons oppvekst: Mishandlingen som herder, en frarøvet barndom fremskaper en stor kunstner, hvis største meritt er evnen til å skjule hva han føler.  Hjorth legger frem en personlig og innlevende omsorgsfull lesning av Kierkegaards vesen, av mennesket som skapte filosofen og dikteren. Skaden, overgrepet som skapte overlevelsen, kunstneren. Eller som hun sier det med Freud: «hans sublimeringsevne var gedigen». Det er også denne evnen, til å omforme lidelse til skrift, hun knytter til hovedpersonen i romanen Tredje person entall: Hva skjer når denne evnen, overlevelsen gjennom skriften, uteblir? Dette ønsket hun å utforske, forteller hun, i essayet «Driften mot skriften».


I alle møtene hun deler med oss er det engasjementet som slår meg som leser: Hun skildrer hvordan en lidenskap er blitt tent, og nå vender hun tilbake til kildene, for å vise frem og hylle de som var der da noe ble skapt. Det er spennende, inspirerende og oppløftende. Slik skriver hun eget arbeid inn i en linje av inspirasjonskilder. Kapittelet om intertekstualitet – «Bidrag eller bedrag» – som tar utgangspunkt i den gangen hun i Stavanger Aftenblad ble anklaget for plagiat, er i så måte en både tankevekkende og fruktbar drøfting av inspirasjon og lån som premissgivende for all litteratur. Jeg likte godt å lese om hennes integrering av Astrid Hjertenæs Andersens dikt «Hestene står i regnet» i Tredje person entall. Hvor mye skal man opplyse leseren om, spør hun, hva forringes i den skjønnlitterære opplevelsen når man opplyser for mye?  Vi kunne svare: Jakten, gleden ved å oppdage, gleden av å ta aktivt del i meningsproduksjonsprosessen, som jo er en vesentlig del av litteraturens funksjon. Vigdis Hjorth anskueliggjør disse spørsmålene ved å trekke linjer mellom egne og andres forsøk og lån, og forteller levende fra egne kvaler i sin dannelsesprosess som forfatter: «da skrivingen ble alvor, ble jeg engstelig for mine altfor åpne porer som suget opp andre i den grad at det tok over og hindret meg i å tenke (…) Jeg bestemte meg for å lese de jeg var svak for, men skrive motsatt, gjøre opprør, men uansett hvor mye jeg frigjorde meg, bundet var jeg til dem, litterære fedre og mødre som levde sterkere i meg enn mine biologiske». 


Hun skriver medrivende om barndommens opprømte møte med Tove Ditlevsens Erindringer Barndom; om en fascinasjon like mye knyttet til biografien som til verket hennes. Hun forteller at hun stadig har vendt tilbake til forfatterskapet, og finner i verket og forfatteren en modell å hente styrke hos. Ditlevsens takling av medieoffentligheten «var kanskje en av grunnene til at jeg selv kastet meg uredd og naivt ut i sirkuset,» sier hun. Hennes lesning av Ditlevsen forfatterskap blir en speiling av eget forfatterskap og liv. For slik Ditlevsen iscenesatte sitt eget mediatiserte liv på humoristisk lekende vis i Vilhelms værelse, bringer Vigdis Hjorth oss betroelser på underholdende melodramatisk vis om hvordan lesningen av denne romanen influerte hennes egen skriving, ja, endog ga henne mot til å skrive om eget kjærlighetsliv: «Det var da mitt eget forhold utviklet seg til en maktkamp med erotikk, sjalusi og utroskap som våpen, at jeg kastet meg over Tove Ditlevsen for tredje gang for å lese om hva jeg kunne gjøre for å vinne over kjæresten og unngå å bli innlagt på psykiatrisk.» Hun drøfter om virkelighetsproklameringer ikke «styrer lesningen slik at vesentlige aspekter ved verket kan overses», med utgangspunkt i lanseringen av sin egen roman Om bare; en særdeles medrivende roman som leses best uten noen virkelighetsproklamering, etter min mening; ekkoet til Tove Ditlevsen derimot forankrer den i skriftens universelle anliggende: å overskride livets desperasjon gjennom å møte den, sammensmelte med den.


Vi får innblikk i Vigdis Hjorths engasjerte lesning av Bertolt Brecht, og av Gombrowicz’ dagbok under en gruppereise der hun selv er leder. Vi får spennende essays om Hamsuns «bulimiske språk» og om Torgeir Rebolledo Pedersens poetikk. Og vi får et lystig intervju med Dag Solstad i anledning hans 70-årsdag.


Helt til slutt følger vi forfatteren på en lystlesningsreise gjennom Virginia Woolfs forfatterskap. Etter å ha fortalt om et foredrag der hun knyttet Woolfs forfatterskap til Kierkegaard, smetter Hjorth inn en anekdote om hvordan hun avsluttet et forhold til en bilmekaniker, og tilfører slik historien om foredraget nettopp den emosjonelle virkelighetsforankring som skal til for at vi som lesere skal kunne identifisere oss med forfatteren som en pasjonert leser («jeg hadde hatt den røde regnjakken på. Nå hang den hjemme i entreen, jeg så den for meg og ble melankolsk ved tanken på alt som går over uten å være fullbyrdet og på tingene som overlever forholdene og oss. Men trøstet meg med at kloke hoder som Woolf og Kierkegaard på hver sin måte hevder at livet nettopp ikke går opp, og at øvelsen er å forsone seg med det»). Hun holder frem lystlesningens glede og forargelser, lever seg indignert inn i Woolfs argumentasjoner i Et eget rom. Hun trekker paralleller til nåtiden, til egen frustrasjon, og referer til den kvinnelige kunstnerskjebnen slik den skildres i Marguerite Duas’ Emily L., i det hun understreker det indignerte blikkets nødvendighet: Det ser det som ellers risikerer å bli oversett av det «fredelige og forsonte». Hjorth leser nært og varmt og pasjonert, medlevende, hun forteller om reiser, tar som Woolf selv pauser ved elven, der lesningen finner sine omrokkeringer, hun utbryter om Til Fyret: «Å, det er vakkert, godt og lese, fortrøstningsfullt» og om Emily L.: «Det var vondt å lese.» Evnen til tekstnytelse oppleves smittende, intimiteten likedan.


Å blottstilles som lesende er å blottstilles som tenkende, erfarende, tolkende menneske, pasjonert og medlevende; nettopp derfor kan en artikkelsamling bli mer avslørende enn en roman. Det slår meg hvordan Hjorth speiler det hun leser i sine lesning: Når hun trekker frem Duras’ roman Emily L. blir denne romanens struktur, der et ungt diktende pars blikk på et eldre bereist ektepars stormfulle kjærlighetsforhold utgjør rammefortellingen, stående som et bilde på den som leser og lever med, forteller med, intenst og utforskende. Slik leser hun Brecht, Ditlevsen, Gombrowicz, Kirkegaard, Rebolledo Pedersen, Virginia Woolf. Slik inviterer hun oss til å lese med, leve med, lidenskapelig, livsnært og med hungrende utforskertrang.

«Frihet til å kunne reise et sted og samtidig ha et annet med seg» – Kaja Schjerven Mollerins Sammen, hver dag – Om fellesskap i litteraturen

Litteraturen som veier til innsikt i livsvilkår vi mennesker deler, som oppdagelsen av et fellesskap og en tilhørighet, utgjør et grunnanliggende i Kaja Schjerven Mollerins essaysamling Sammen, hver dag – Om fellesskap i litteraturen. Gjennom tolv essays ønsker hun å løfte frem forfattere som formidler en tro på mennesket, «tro på hva vi kan få til i fellesskap».  For det er i «møte med andre menneskers liv, i erfaringen av hvor forskjellig tilværelsen ser ut for hvert enkelt menneske» at vi kommer til «en dypere forståelse av vår egen», som hun sier innledninsgvis, der hun også refererer Schillers Om menneskets estetiske oppdragelse: Det er i det frie spillet mellom fornuft og sanselighet at mennesket kan overskride sin ufrihet og fremmedgjorthet, og denne foreningen finner sted i vårt møte med kunsten og litteraturen; når vi i dette møtet erfarer «oss selv som hele, blir vi også», ifølge Schiller, «oppdratt til å se og anerkjenne andre som hele, enestående mennesker».

Det er gode og oppløftende lesninger Kaja Schjerven Mollerin gir oss, med en god formidlers evne til å hente frem de spesifikke singulære trekk ved forfatterskapene hun kommenterer og samtidig understreke deres allmenngyldige appell.

«Hvorfor leser vi diktere i lys av hverandre?» spør hun i essayet «Se etter meg», viet Walt Whitman, Woody Guthrie og Bob Dylan. «Litteraturen selv, naturligvis, de fleste tekster viser på en eller annen måte til andre tekster», svarer hun, og trekker frem menneskets dype lengsel etter sammenheng, etter en verden hvor alt har og forteller en historie. «Se etter meg under skosålene dine» siterer hun fra Whitmans dikt «Song of Myself», og trekker fine linjer mellom de tre poetenes demokratiske visjoner, samtidig som hun stiller spørsmål ved resepsjonen.

Essayet  «En for alle. Alle for en» utgjør en hyllest til George Orwells samfunnsengasjement. Her eksemplifiserer hun hvordan hans engasjement reflekteres i en demokratiserende språkvisjon, slik den uttrykkes i hans satiriske essay «Politics and the English language»: «Problemet med et abstrakt og innforstått språk er ikke bare at det er unnvikende og uforpliktende», kommenterer hun, «det er også villedende, forførende.» Senere i samlingen karakteriserer hun Arundhati Roy som vår tids Orwell med tanke på språksynet de begge står for.

Gode lesninger av Herta Müllers forfatterskap finner vi i kapittelet «Hjem til menneskene». Spesielt fint trekker Schjerven Mollerin  paralleller mellom Herta Müllers grunnleggende mistenksomhet overfor språket og karakterenes tilværelse i et overvåkningssamfunn, hvor mennesket selv ikke bestemmer hvor grensene mellom det private og det offentlige går. Hun siterer fra foredraget «Alltid den samme snøen»: «Først når man dikter opp noe, oppstår overraskelsen, og det viser om og om igjen at først den oppdiktede overraskelsen bringer setningen nærmere virkeligheten.» For å unnslippe diktaturets språk tyr Müller til nyord, små vakre ord som «snøsvik», «øyenhunger» «pustegynge», «epletåke», som rommer lange, komplekse historier, Schjerven Mollerin eksemplifiserer ett av dem, snøsvik, som Herta Müller knytter til sin mors dramatiske historie, det er betagende lesning.

Sterkt er også engasjementet i skildringen av Toni Morrisons forfatterskap, hvor begrepet tilhørighet knyttes til noe dypt tragisk, historisk, samtidig. Slik resymerer hun Morrisons karakterer, i det hun løfter frem det allmenngyldige i deres erfaringer: «Morrison skriver om mennesker som er frarøvet røttene sine, og som ofte ikke kjenner sin egen historie, de lever i en verden hvor de blir utstøtt og ydmyket, hvor de ikke selv får bestemme hvem de er, og hva de kan være. De legger ut på reiser. Reisene går på kryss og tvers av USA. De er på leting, på leting etter nye steder å leve livet på, på leting etter hvor de kommer fra, på leting etter et sted i seg selv, et sted som er trygt nok, fritt nok, til at de kan si: Dette er meg. Sånn er jeg. Jeg vet hva som bor og ikke bor i meg. De er på leting etter veien hjem.»

Spesielt godt likte jeg lesningen av Nobelprisvinner Alice Munros novelle «Friend of my youth». Den er nysgjerrighetstriggende idet den illustrerer perspektivskifter som oppstår gjennom lesningen. Sitatene løfter frem en livsnær og forsonende skrift, og eksemplene på Munros åpningssetninger som så enkelt åpner veien for muligheter for «en fortelling som kan romme hva som helst» er god formidling.

Sjarmerende er måten Schjerven Mollerin knytter lesningen av Christas Wolfs Englenes by opp mot Freuds teorier om «dekkerindringer», der erindringen blir en form for kompromis, et minne som dekker til en annen erfaring: Hovedpersonen reiser til USA for oppspore brevvennen til en gammel venninne, og går rundt med brevene i en rød mappe, og under denne mappen, ligger en annen, grønn mappe, Stasi-mappen, og for hver gang den røde mappen åpnes blir det tydelig hvordan den grønne mappen holdes lukket.

Mot slutten av essaysamlingen, i en tekst om sangeren Lucinda Williams, siteres den amerikanske forfatteren Gertrude Steins ord om tilhørighet. «Røtter er frihet», sier hun, «frihet til å kunne reise et sted og samtidig ha et annet med seg, frihet til å kunne være borte og samtidig vite hva hjemme er.»
 

«Å være individ er å være alene om sitt innerste», kommenterer Kaja Schjerven Mollerin  avslutningvis, en vanskelig men avgjørende innsikt. «Jo dypere hun ser inn i seg selv, desto mer av verdenen oppdager hun», sier  hun om hovedpersonen i Munros novelle, og vender på den måten tilbake til innledningens postulat og utgangspunkt; for litteraturen gjør oss «oppmerksomme på de livsvilkårene vi som mennesker deler, den lar oss se hvordan tilværelsene våre griper inn i hverandre, og på hvilken måte en felles verden er vevd inn i hver og en av oss.» Der, i den litterære tilegnelsen av denne innsikten, gjennom lesning eller skrift, ligger tilhørighetstanken Schjerven Mollerins bok viser veier til å utforske.

«Da hun mødte mig som et Speil, hvori jeg saae mig selv klart, frygtelig, henrykkende klart» – Om Tone Selboes Camilla Collett – Engasjerte essays

«I maa tage mig i Haand derpå: at I vil tilgive mig, at jeg taler i første Person singularis, og at jeg bliver en Slags Hovedperson i mine egne Oplevelser», skriver Camilla Collett i I de lange Nætter, i 1862, og fortsetter med overraskende aktualitet: «Det klages nemlig ofte, jeg vet ikke om med Grund, over, at Folk i sine Selvbiografier og Bekjendelser taler saa meget om sig selv.» Videre understreker hun det evig tilbakevendende paradoks i litterær resepsjon: «Var det virkelige oplevede Ting, saa klagede man over, at det var usandt, overdrevet, og har jeg da jammerlig brudt mit Hoved med at digte noget op, saa har man beskyldt det for at være sandt, altfor sandt, ja man kjendte hver eneste Person igjen.»

Det er likevel sammenhengen mellom liv og skrift Tone Selboe løfter frem når hun presenterer oss for essayisten Camilla Collett i sin nylig utkomne Camilla Collett – Engasjerte essays. Ved å etablere interessante paralleller mellom hennes litteraturkritikk og hennes liv og engasjement, levendegjør hun Camilla Collett som kvinne og litteraturkritiker, og bringer slik både litteraturkritikeren og kvinnen nærmere oss som lesere, gjennom de allmenngyldige problemstillinger hun trekker frem. Collett kritiserer eksempelvis med forkjærlighet den melankolske mannstypen, slik hun finner ham i Chateaubriands René, Benjamin Constants Adolphe, i Lord Byrons Manfred, det er kostelig beskrevet: «den melankolske estetiker hvis fremste egenskap er kjedsomheten, og som i sin jakt på virkelige følelser legger kvinneliv øde» minner i følge Selboe «mistenkelig om en annen mer hjemlig figur: ungomdstidens sentrum for all hennes lengsel – den godeste Welhaven, som nettopp øver seg i følelsenes kunst, jakter og beiler, men alltid på avstand, og uten vilje til å la seg binde, for ja, så er leken ute.» God litteraturformidling etablerer sammenhenger mellom mennesket og verket på en refleksjonsstimulerende måte. Her fremstår Selboe som en forbilledlig forteller: Hun viser frem en sammenheng, med et lite smil, og overlater til leseren å tenke humrende, innlevende på hvor aktuell problematikken Collett beskriver er. For det er ikke bare hovedpersonen Adolphe Collett kritiserer hos Constant, men hvordan forfatteren kunne «saare og kompromittere en endnu levende høistaaende, berømte Dame, i hvem han omtrent utilsøret lod gjette Heltinden»; det dreier seg om den franske forfatteren og litteraturkritikeren Germaine De Staël, som Constant hadde et stormfullt kjærlighetsforhold til. Gjennom sin alternative, selektive litteraturhistorie, bidrar Collett til å fremheve de Staël på bekostning av Constant  for å «hente frem den historien mannlige forfattere har oversett eller skjøvet unna.»  Selboe karakteriserer Collett som «den første kvinnelitteraturhistoriker», og imøtekommer kritikken av Colletts litteraturhistoriske ensidige perspektiv, og den reduserende kategoriseringen av den som «en vurdering av diktningen som aktstykker i oppgjøret mellom mann og kvinne», med å invitere til et større perspektiv enn det rent estetiske, og lese «Colletts litterære betraktninger som deler av en større argumentasjon»,  som en «en litteraturhistorisk analyse – med et klart moralsk og politisk siktemål.» Samtidig lar hun oss ane hvordan litteraturkritikeren Collett innfeller i sin egen kritikk speilfortellinger av sitt eget liv, knytter en vesentlig problemstilling til noe konkret kulturelt og samtidig selvopplevd, og dermed løfter det til et universelt, menneskelig og samfunnsmessig anliggende. Det er vesentlig, og det er undervurdert.

Det er nettopp i møte med de andres liv og skrift at hun kan bruke sitt eget, og samtidig løfte problemstillingene frem som et universelt, allmenngyldig og et litterært anliggende. Om møtet med George Sand skriver Collett: «Jeg har lest Sand først i de senere Aar, saa hun kan ikke siges at have virket på mig eller næret nogen Stemning eller Tilstand hos mig, da hun mødte mig som et Speil, hvori jeg saae  mig selv klart, frygtelig, henrykkende klart. Jeg har jublet over mange af hendes Ord, fordi de vare mine, hun havde givet Liv.»

Når Selboe trekker frem Madame de Staël som et annet viktig forbilde, som fascinerte Collett gjennom evnen til mot og dristighet som kritiker generelt og av Napoleon spesielt, er det som et eksempel på hvordan Collett viser frem menns manglende evne til å anerkjenne kvinnelig styrke «sideordnet kvinedelig Evne.» Collett skal ha uttalt om Madame de Staëls opprør mot Napoleon: «Mænd taaler ikke gjerne en sterkt anlagt Kvindenatur ved siden af sig. At den er begavet, kan endda gaa an; men den maa ikke være selvstændig; den maa gaa op i ham, dreie sig om ham som Solsikken efter Solen, som den lyssunde, mindre Klode om sin Planet.»

Som revolusjonskritiker er Collett også aktuell, mener Selboe, som ser i Colletts kritikk av den franske revolusjon paralleller til den arabiske våren: Kvinnene står i front og er i mange tilfeller pådrivere, sidestilles for en kort stund med mennene, men når den nye tiden begynner, blir de skjøvet i bakgrunnen.

Den trossende, modige, krasse og skarpsynte kvinnen blir også fremstilt i all sin menneskelighet i en rørende sekvens der Selboe beskriver Colletts mislykkede møte med den tyske forfatterinnen Fanny Lewald, som hun beundret så sterkt. Colletts beskrivelse av hatten hun bærer fremstår som et bilde på sjenanse: Hun ser seg selv utenfra, med den andres øyne, med helt gal hatt: «Jeg saae tydelig, hvordan den skulde været: Baand i graat eller en resignert lilla, en av disse i sin Negativitet pretensiøse Hatte, der indgyder en tillidsfuld Forvissning om , at det Hoved, den repræsenterer, indtager en sikker og omhuldet Stilling i Selskabet.» Slik løfter hun, ifølge Selboe «situasjonen opp på et nytt nivå – det ufullkomne, komiske nivå. Slik angår den ikke lenger bare Collets egen litt triste følelse, men blir et bilde på en gjenkjennelig og mennekselig lengsel etter det forløsende klesplagget som kan transformere en følelse av utiltrekkelighet til selvsikker selvfølgelighet.» Vi aner et sammensatt og kontrastfylt menneskesinn bak den engasjerte stemmen vi kjenner som Camilla Colletts.

Den siste delen av essayet et viet Collet som bykritiker, og her understrekes storbyens fortrinn for kvinnen: friheten, at kvinner kan få gå alene, «uden at udsætte sig for Tiltale eller Paatrængenhed af nogen Art.» Dette er ifølge Collett et målekriterium for en bys utvikling:  «Verken vår egen lille parveny Kristiania eller de to andre skandinaviske hovedstedene», sier hun, «har ennå nådd så langt i utviklingen at damer kan gå alene ute.»

Colletts krasse kritikk av menns manglende evne til å anerkjenne kvinnelig talent og styrke skaper unektelig litt nysgjerrighet hos leseren omkring forholdet hun selv levde i. Hennes egen ektemann, Jonas Collett, får vi svært få glimt av, og i et av glimtene vi får, fremstår han som særdeles sympatisk, ja, endog svært empatisk. Han skriver i et brev hjem fra Paris entusiastisk om sin lesning av Sands Indiana: «Jeg har fundet hele lange Stykker der ere som de vare skrevne for os, Camilla.» og legger til, etter å ha fortalt om en kvinne i romanen som etter mange skuffelser finner en venn hun blir lykkelig med: «Du seer jo nok, Camilla, at vi ville blive lykkelige, George Sand har jo sagt det med klare Ord, og disse Ord ere directe bestemte for os.» Som en alltid nærværende støttespiller ser vi ham for oss, mannen bak den sterke kvinnen, han som muliggjorde hennes kamp. «C’est l’indignation qui nous manque, mine Søstre» skal Collett opplagt ha sagt mot slutten av sitt liv. Troen på en bedre fremtid drev henne, ga henne mot til å gi stemme til så mange…

Det er noe paradoksalt ved at en forfatter som har bidratt med så mye tankegods i vår kultur fremdeles er såpass underkjent, kommenterer Selboe: Kanskje har det fanget tidsånden og det opprørte skriket så godt at man i ettertid har glemt identiteten til stemmen som bragte det frem, dette forfatterskapet, som ifølge Selboe «helt uavhengig av hvor mye eller lite det er lest, så å si har føyd seg inn i vår tenkemåte og vår tid – uten at vi har merket det.»

Bak den ikoniserte skriften – Brit Bildøens Litterær salong

Brit Bildøens Litterær salong er fortryllende og inspirerende lesning; ti perspektivutvidende forfatterportretter åpner for ny innsikt i kjente forfatterskap, og skaper lyst til å utforske de mindre kjente.
Hun åpner sin presentasjon av usedvanlige forfatterskap med et sjarmerende portrett av "salongløven" Gertrude Stein, og det gjennom en særdeles velplassert anekdote: «Da tidenes salongløve, Gertrude Stein, inviterte Paris-kunstnarane inn i studioet sitt, passa ho på å plassere dei slik av dei såg rett på bilda dei sjølv hadde mala.»  En lettfattelig introduksjon til Steins liv og forfatterskap presenteres gjennom anekdoter og kommenterte sitater; og hvis den aller første skulle gi inntrykk av en dame som lot kunstnerne dyrke sin narcissisme i ro og fred, motvises dette raskt gjennom andre, som rett og slett tegner bildet av en ganske streng læremester. Til Hemminway skal hun, i følge egen selvbiografi (skrevet i venninnens Alice B Toklas navn), ha sagt: «Det er mykje skildring i dette, og ikke særleg god skildring. Begynn på nytt, og stram inn!» Vi vet at det hjalp. Og mange andre store forfattere skal hun ha hjulpet frem.

Boken er fremstilt som en hyllest til ti litterære dyder. Og underliggjøring er ikke en av dem, er hun rask med å understreke. Hun forteller så om sin personlige erfaring med dette begrepet, om hvordan de første romanene bar preg av at hun ville «forskyve, vri og vende på røyda». Forløsende er det å lese erkjennelsen hun kom frem til, «etter som åra går», skriver hun, «opplever eg stadig sterkare at verda er underleg og uforståeleg nok som ho er.»
Hun gjengir litteraturstudentenes sukk over alle de kjedelige, endimensjonelle speilscenene i litteraturen, og fremholder speilscenene som tvert imot utvider det litterære «rommet forfattaren har skapt. Det som eit menneske han kikke inn i og sjå Den Andre». Som eksempel presenterer hun Jean Rhys omskrivning, eller revisjon av Brontëklassikeren Jane Eyre, Vide Sargasso  fra 1966, som hun betegner som en søsterbok, en tvillingroman, som speiler den gamle klassiskeren, slik at de to romanenen dobler hverandre: «For kvar lesing av dei to romanene veks dei, for kvar lesning blir deire grenser brotne ned.» Hun trekker paralleller mellom forfatteren kreolske bakgrunn og mistilpassning i det engelske samfunn, og hennes ønsker om å gi liv og plass og ord til bifiguren Bertha, den gale kvinnen innelåst i tårnet, som også har kreolsk bakgrunn, som fratas henne i det hun får en engelsk identitet.
Smidig og lett trekker Bildøen paralleller mellom verk og forfatterskap (Vessas’ Islottet og Joan Lindsays Picnic at Hanging Rock er en annen parellell hun deler med oss). Det åpner for nye perspektiver, skaper leselyst og ikke minst nysgjerrighet rundt mindre kjente forfatterskap. For min del ble jeg trigget av den ironisk-humoristiske tonen i sitatene hun delte med oss fra Carols Shields forfatterskap (som hun presenterer som eksempel på dyden tydelighet), og fikk lyst til  å kaste meg over hennes Dagbøker i stein, og Hvis ikke, noe jeg også gjorde, et interessant nytt bekjentskap.
Bildøen beskriver det forløsende litterære møtet som det å se på nytt, å oppdage en stemme som mimer den friskhet og uskyld leseren ønsker å møte teksten med.  Om Mercè Roderedas stemme i Diamantplassen sier hun at det er som å ”å få klemt inn eit auge i panna, Natàlia er lik fortelaren. Og forteljaren er lik lesaren.” Hun utfører en skriftlig disseksjon med ”ei uskuld som hjelper lesaren til å møte teksten med den naudsynte uskuld.”
Det nye blikket, undrende, utforskende, er et gjennomgangsmotiv i Bildøens essaysamling, som også omfatter leselystgivende, personlige og debatterende analyser av Adrienne Rich, Amalie Skram, Doris Lessing, Elfriede Jelinek, Halldis Moren Vesaas.
Etter å ha presentert og sitert diktet ”Andletet” av sistnevnte, ("Er det mitt hittil-andlet / som brest for eit anna / som trenger seg innanfrå fram?"), medgir hun at hun skulle gjerne lest mer av denne kvinnen hvis ansikt trenger seg frem innenifra, bak det vanlige hun møter verden fra:  «Det finst alltid eit anna, og kanskje sannare andlet bak det ikoniserte andletet», sier Brit Bildøen. «Og det finst alltid eit anna dikt bak det diktet vi meiner å kjenne».
Gjennom lekende, debatterende, følelsesladede, og undrende presentasjoner av ti interessante forfatterskap, skisserer Bildøen mulige veier og lesninger, for å lese på nytt, for å lese for første gang, for å utforske det som finnes bak den ikoniserte forfatteren, bak den ikoniserte skriften.