Bak den ikoniserte skriften – Brit Bildøens Litterær salong

Brit Bildøens Litterær salong er fortryllende og inspirerende lesning; ti perspektivutvidende forfatterportretter åpner for ny innsikt i kjente forfatterskap, og skaper lyst til å utforske de mindre kjente.
Hun åpner sin presentasjon av usedvanlige forfatterskap med et sjarmerende portrett av "salongløven" Gertrude Stein, og det gjennom en særdeles velplassert anekdote: «Da tidenes salongløve, Gertrude Stein, inviterte Paris-kunstnarane inn i studioet sitt, passa ho på å plassere dei slik av dei såg rett på bilda dei sjølv hadde mala.»  En lettfattelig introduksjon til Steins liv og forfatterskap presenteres gjennom anekdoter og kommenterte sitater; og hvis den aller første skulle gi inntrykk av en dame som lot kunstnerne dyrke sin narcissisme i ro og fred, motvises dette raskt gjennom andre, som rett og slett tegner bildet av en ganske streng læremester. Til Hemminway skal hun, i følge egen selvbiografi (skrevet i venninnens Alice B Toklas navn), ha sagt: «Det er mykje skildring i dette, og ikke særleg god skildring. Begynn på nytt, og stram inn!» Vi vet at det hjalp. Og mange andre store forfattere skal hun ha hjulpet frem.

Boken er fremstilt som en hyllest til ti litterære dyder. Og underliggjøring er ikke en av dem, er hun rask med å understreke. Hun forteller så om sin personlige erfaring med dette begrepet, om hvordan de første romanene bar preg av at hun ville «forskyve, vri og vende på røyda». Forløsende er det å lese erkjennelsen hun kom frem til, «etter som åra går», skriver hun, «opplever eg stadig sterkare at verda er underleg og uforståeleg nok som ho er.»
Hun gjengir litteraturstudentenes sukk over alle de kjedelige, endimensjonelle speilscenene i litteraturen, og fremholder speilscenene som tvert imot utvider det litterære «rommet forfattaren har skapt. Det som eit menneske han kikke inn i og sjå Den Andre». Som eksempel presenterer hun Jean Rhys omskrivning, eller revisjon av Brontëklassikeren Jane Eyre, Vide Sargasso  fra 1966, som hun betegner som en søsterbok, en tvillingroman, som speiler den gamle klassiskeren, slik at de to romanenen dobler hverandre: «For kvar lesing av dei to romanene veks dei, for kvar lesning blir deire grenser brotne ned.» Hun trekker paralleller mellom forfatteren kreolske bakgrunn og mistilpassning i det engelske samfunn, og hennes ønsker om å gi liv og plass og ord til bifiguren Bertha, den gale kvinnen innelåst i tårnet, som også har kreolsk bakgrunn, som fratas henne i det hun får en engelsk identitet.
Smidig og lett trekker Bildøen paralleller mellom verk og forfatterskap (Vessas’ Islottet og Joan Lindsays Picnic at Hanging Rock er en annen parellell hun deler med oss). Det åpner for nye perspektiver, skaper leselyst og ikke minst nysgjerrighet rundt mindre kjente forfatterskap. For min del ble jeg trigget av den ironisk-humoristiske tonen i sitatene hun delte med oss fra Carols Shields forfatterskap (som hun presenterer som eksempel på dyden tydelighet), og fikk lyst til  å kaste meg over hennes Dagbøker i stein, og Hvis ikke, noe jeg også gjorde, et interessant nytt bekjentskap.
Bildøen beskriver det forløsende litterære møtet som det å se på nytt, å oppdage en stemme som mimer den friskhet og uskyld leseren ønsker å møte teksten med.  Om Mercè Roderedas stemme i Diamantplassen sier hun at det er som å ”å få klemt inn eit auge i panna, Natàlia er lik fortelaren. Og forteljaren er lik lesaren.” Hun utfører en skriftlig disseksjon med ”ei uskuld som hjelper lesaren til å møte teksten med den naudsynte uskuld.”
Det nye blikket, undrende, utforskende, er et gjennomgangsmotiv i Bildøens essaysamling, som også omfatter leselystgivende, personlige og debatterende analyser av Adrienne Rich, Amalie Skram, Doris Lessing, Elfriede Jelinek, Halldis Moren Vesaas.
Etter å ha presentert og sitert diktet ”Andletet” av sistnevnte, ("Er det mitt hittil-andlet / som brest for eit anna / som trenger seg innanfrå fram?"), medgir hun at hun skulle gjerne lest mer av denne kvinnen hvis ansikt trenger seg frem innenifra, bak det vanlige hun møter verden fra:  «Det finst alltid eit anna, og kanskje sannare andlet bak det ikoniserte andletet», sier Brit Bildøen. «Og det finst alltid eit anna dikt bak det diktet vi meiner å kjenne».
Gjennom lekende, debatterende, følelsesladede, og undrende presentasjoner av ti interessante forfatterskap, skisserer Bildøen mulige veier og lesninger, for å lese på nytt, for å lese for første gang, for å utforske det som finnes bak den ikoniserte forfatteren, bak den ikoniserte skriften.