Når musikken løfter mennesket gjennom – Sultens refreng av J.M.G. Le Clézio

Nobelprisvinner J.M.G. Le Clézios mangefasetterte forfatterskap, som siden debuten i 1963 har gjennomgått flere faser i en spennende utvikling, har i de senere år fokusert på en selvbiografisk søken klart forankret i et humanistisk prosjekt. Derfor har hans romaner klare referanser til en kollektiv historie og en sosial virkelighet som det selvbiografiske bidrar til å problematisere. Denne tendensen var allerede synlig på nittitallet gjennom Onitsha (1991) og La Quarantaine (1995), og fremstår som et tydelig prosjekt i Révolutions (2003) og hans siste roman Ritournelle de la faim, som nå foreligger på norsk med tittelen Sultens refreng på Cappelen Damm forlag, oversatt av Tom Lotherington. Tittelen refererer til Rimbauds dikt ”Fêtes de la faim” (”Sultfesten”), og det musikalske temaet, refrenget, spiller en sentral rolle i en gripende personlig iscenesettelse av andre verdenskrigs traumer og lidelser, som ender med hovedpersonens opplevelse av urfremføringen av Ravels ”Bolero”. ”Jeg vet hva dette gjentatte temaet betydde for hennes generasjon,” kommenterer jeg-fortelleren, som tydelig fremstår som forfatteren selv, ”temaet som tvinges frem av rytmen og crescendoet. Bolero er ikke et musikkstykke som alle andre. Det er en profeti. Den forteller historien om en vrede, en sult.”

Romanen innledes med sansebaserte skildringer av forfatterens egen opplevelse av sult i barndommen under andre verdenskrig. Skildringen er i så måte karakteristisk for to trekk ved Le Clézios skrift i denne perioden av forfatterskapet generelt: sanseligheten i hovedpersonenes tilnærming til verden og den historiske referansen, som her knyttes naturlig sammen.

Vi følger så hovedpersonen Ethel, hvis portrett er tydelig inspirert av forfatterens mor, fra hun som tiåring blir med grandonkelen på Koloniutstillingen i 1931 i Paris, hvor onkelen kjøper ”det lilla huset” som hun senere arver, til hun nygift rett etter krigen forbereder seg på å flytte til Canada. Vi blir vitne til familiens sosiale krets, selskapsritualer, diskusjonstemaer og familien særegenhet, nostalgien til forfedrenes Mauritius. Vi opplever Ethels fortvilelse når faren, Alexandre, setter familiens formue, inklusive hennes egen arv fra grandonkelen, over styr i spekulative forretninger. Når hun gjennomgår forretningsmappene i denne tiden, minnes hun hvordan hun som barn ble fascinert av farens bevegelse over ordet ”Klondike”: ”Disse stavelsene hun som barn hadde vært fascinert av, disse ordene på et oppdiktet språk, som ikke betydde noe, som bare handlet om røyk, sot og elendighet. Klondike som ikke eksisterte, som aldri hadde eksistert”. Den rytmiske dvelingen ved navn og musikken i ord og uttrykk er et gjennomgangsmotiv i Le Clézios diktning. Det ligger bevisstgjøring, intertekstuelle hint og trøst i hans musikalske ledemotiv. I Révolutions (2003, Allt er vind på svensk), fremstår magiske steder i hovedpersonens oppvekst gjennom en musikalsk dveling rundt navnet på bygningen hans tante bodde i da han var barn, rundt stedsreferansene på forfedrenes Mauritius. Slik også her.

Musikken og fortellerkunstens evne til å mane frem magiske minner, til å skape distanse til noe smertefullt er et gjennomgående motiv; musikken gjør det mulig å benevne og løfte den menneskelige erfaring. Mens det i Gullfisken er musikken og fortellerkunsten som redder hovedpersonen fra å gå til grunne, noe som avspeiles i romanens musikalske, ledemotivstrukturerte komposisjon, fremstår musikken i Sultens refreng som et allment tilknytningspunkt som gjør det mulig for mennesket å se de uhyrlige historiske begivenheter utenfra. Slik muliggjøres en samtidig distanse og bevisstgjøring omkring ufattelige menneskelige lidelser idet man føres gjennom et intenst kunstnerisk uttrykk. I musikken speiles også den ”øredøvende stillheten”: ”Som om det gjenlød uendelig i de fire slagene i Bolero, ikke paukeslag, men eksplosjoner, de eksploderende bombene som falt over Nice dagen før de dro (…)” (s. 171)

Slik blir musikken en måte å leve ut noe smertefullt og ta farvel med en erfaring på. Vi minnes Lailas ekstatiske fusjon med pianoet i Gullfisken, hvor hun tar opp i sitt eget musikalske spill en kollektiv smertefull erfaring med andre immigranter (”Det var ikkje berre meg sjølv eg spelte for no, (…) det var dei alle, dei som hadde følgt meg, dei underjordiske, innbyggjerane i kjellerane i rue du Javelot, emigrantane som var saman med meg på båten, på vegen gjennom Valle de Aran, og endå lenger (…)”, når vi leser følgende passasje i Sultens refreng, hvor Ethel i sinne setter seg ned ved pianoet:

”Hun begynte å spille, litt stivt til å begynne med, så kjente hun at hun sakte, men sikkert fikk varmen i seg, hun spilte en nocturne av Chopin, de glidende tonene sto ut av de åpne terrassedørene og fylte den allerede høstgule hagen (…) Kastanjetrærnes løv virvlet i vinden, hver passasje i notcurenen blandet seg med løvfallet, hver tone, hvert blad… Det var hennes farvel til musikken, ungdommen, kjærligheten, hennes farvel med Laurent, Xenia, Monsieur Soliman, Det lilla huset, farvel til alt som var kjent. Snart skulle ingenting være tilbake.” (s. 125-126).

I nest siste kapittel knyttes den selvbiografiske erindringen opp mot en kollektiv bevisstgjøring rundt krigens uhyrligheter. Forfatteren tar farvel med et felles traume der han vandrer i Ethels spor, og begir seg til stedet der Vel d’Hiv lå, sykkelbanen der arresterte jøder ble samlet; i dag en øde esplanade, et ingenmannsland omgitt av høyblokker. Vi følger forfatteren inn på fotomuseet hvor han konfronteres med bilder av barn og kart over konsentrasjonsleirer, vi følger ham så nært at hans blikk blir vårt i dette gripende møtet, hvor forfatterens humanistiske visjon og altomfattende innlevelsesevne knyttes opp mot det universelle og det personlige på samme tid:

”Ansiktene på bildene trenger inn i meg, tvinger seg inn i hjertet mitt, tar plass i hukommelsen. Det er navnløse ansikter, de har ingen forbindelse med meg, og likevel kjenner jeg sjokket av deres virkelige eksistens, slik jeg gjorde en gang før da jeg var i arkivene i Rue Oudinot og leste fortegnelsen over slaver som var solgt i Nantes, Bordeaux, Marseille.”

I et intervju for mange år siden fortalte Le Clézio at et fellestrekk ved alle hans romaner var ”benevnelsen av et mørkt punkt situert rett etter andre verdenskrig.” Da han ble bedt om å kommentere de to linjene som preger de siste årene av hans forfatterskap, den selvbiografiske, knyttet opp mot de store historiske begivenheter, slik han selv og forfedrene har opplevd dem, og den humanistiske, knyttet til hans interkulturelle engasjement, understreket han at de utgjør en og samme linje i hans forfatterskap, gjennom referansen til dette punktet. ”Et punkt jeg ikke kan se,” fortsatte han, ”men som jeg føler i dypet av meg selv, og som fører meg til det 19. århundre, til en epoke hvor det foregikk slavehandel, til en epoke hvor vesten fastslo med stor sinnsro sin dominans over resten av verden.” I den personlige utforskningen av dette punktet i egen historie ligger utspringet til forfatterens oppfatning av romanens funksjon: ”Romanen”, sier han, ”skal gi oss muligheten til å forstå bedre, hjelpe oss til å assimilere opprinnelsen til vår egen Historie.” Sjelden har denne bevisstgjøringsprosessen vært skildret mer gripende ærlig enn i Sultens refreng.