Bloggen, lesende skrivende

Det var en artikkel i tidskriftet Prosa som utkrystalliserte mine forhåpninger knyttet til bloggen som medium. I bloggen blir "tenkningen speilet mer i skriften som det den faktisk er," skrev artikkelforfatteren, Martin Grüner Larsen, "et forsøk på å kontrollere og disiplinere en kaotisk prosess der lesning, diskusjon, tenkning og skriving utøver press på og motstand mot hverandre."

Det ga gjenklang i meg umiddelbart. Det er jo så riktig, denne prosessen på veien mot en ferdig artikkel, en avhandling, en bok,  deles så sjelden, det er ikke før det første utkastet er ferdig, at jeg kanskje får noen til å ta en titt, kanskje… Alle forsøkene, notater etter lesning, koblinger og sammenhenger som er i ferd med å komme til syne under en lesning, alle disse små forstadiene til en studie, går derfor glipp av det privilegium å få tilbakemeldinger fra andre enn prosjektets opphavsmann. Klarer man å kvitte seg med forestillingen om et skille mellom forskning og skriving, og fokusere på å dele selve (ut)forskningens prosess, kan bloggen bidra til å speile veien mot et resulat, og åpne for ny innsikt for lesere.

Bloggens potensiale til å muliggjøre en slik utveksling var det som fascinerte meg i denne artikkelen (som jeg slukte under en båttur i fjor sommer, og som også kan leses her);  tankene om hyperlenkens muligheter for diskusjoner på tvers av blogger og andre medieplattformer, og de tverrfaglige utsiktene virket også  forlokkende på meg. Fascinert av disse utsiktene bestemte jeg meg derfor for å starte en blogg.

Tittelen på bloggen er inspirert av den franske forfatteren Julien Gracqs essaysamling En lisant en écrivant, lesende skrivende. 

”Vi skriver først og fremst fordi andre har skrevet før oss”, sier han. Den doble samtidsformen – ”gerundiumsformen” –  han bruker i tittelen, uten noe komma mellom de to verbene, uttrykker samtidigheten i disse to prosessene.

Berikende lesning setter i gang en erkjennelsesprosess, som veldig ofte er en gjenkjennelsesprosess: noe man kanskje har savnet lenge gjenfinner man i en tekst, ikke sjelden kan det være noe man ikke visste at man savnet, fordi det aldri ble verbalisert.

Gode forfattere, og gode leseropplevelser, gir lyst til å skrive. Ingen har noen gang gitt meg så stor og uimotståelig lyst til å skrive som Georges Perec. Jeg oppdaget hans forfatterskap høsten 1990, og utforskningen av hans verk, i forbindelse med hovedoppgaven jeg den gang skrev på som litteraturstudent i Frankrike, er noe av det mest frigjørende og litterært stimulerende jeg noen gang har opplevd.

Som studenter (og kanskje spesielt vi utenlandske som tidvis strevde litt med å få skriften vår til å skinne som den skulle) ble vi anmodet om å legge vår egen skrift over skriften til en god forfatter. Vi skulle finne en god modell og la vår syntaks følge hans, en hvilken som helst god samtidsforfatter, bare ikke Perec. Og lydig som jeg var den gang…

Etter å ha lekt meg med modulasjoner over setninger i Les Choses, Un homme qui dort, og innledningen i La Vie mode d’emploi, innså jeg at det var en helt annen bok som virkelig ga meg lyst til  skrive, uansett vær og vind og humør: Quel petit vélo à guidon chromé au fond de la cour?, Perecs lille, ludiske hyllest til Queneau; vender alltid tilbake til den.

”Å lese denne forfatteren er som  slags  katharsis,” sa en student til meg en gang,  kanskje var det nettopp Perec vi snakket om, hans Livet, bruksanvisning. "Burde ikke all litteratur være slik?" Gjenklangen man finner i en tekst trenger ikke være tematisk, det kan være en scene, en gjennomrystende metafor som limer seg til og adopterer leserens erfarte liv, det kan være en rytme, det kan være en enkelt setning, slik den ene fra Prousts På sporet av den tapte tid som åpnet forståelsen for et helt verk for nobelprisvinneren Le Clézio. ”Denne setningen vekket meg,” sier han, ”der var inngangen”.