Cahiers Le Clézio med dobbeltnummer om kulturmøter og forfattermøter

Da l’Assosciation des lecteurs de Le Clézio (foreningen for lesere av Le Clézio) et år etter foreningens grunnleggelse, i 2006, bestemte seg for å starte et tidsskrift viet lesning av Le Clézios forfatterskap, falt valget på forlaget Complicités, med logoen ”Entre l’art et la littérature”, mellom kunsten og litteraturen. Det første nummeret ble også viet møtet mellom kunstformer i Le Clézios verk, med spesiell vekt på hans forhold til Nice og kunstnermiljøet i byen på sekstitallet. Jeg var til stede under møtet hvor utformingen og innholdet av det første nummeret av tidsskriftet ble diskutert: Tegneren Edmond Baudoin skulle intervjues om sitt vennskapsforhold og kunstneriske samarbeid med Le Clézio, som resulterte i en illustrert versjon av Le Procès-verbal (Rapport om Adam),  kortfilmen La Prom (et samarbeid mellom Le Clézio og Depardon), og adaptasjonen av Le Clézios novelle ”Mondo”(Tony Gatlif, 1996) skulle analyseres. Jeg skulle skrive en tekst om nettopp utkomne Ballaciner… Publiseringsdato for første nummer ble satt til vår/sommer 2008, men ble forskjøvet slik at det kom ut rett etter at nyheten om tildelingen av Nobels litteraturpris til Le Clézio ble annonsert.

Etter et nummer viet korttekster og noveller av Le Clézio, kommer nå et dobbeltnummer som presenter interkulturaliteten i Le Clézios verk, gjennom analyser av identitets -, minoritets - og migrasjonstematikken i  hans romaner. I et eget kapittel knyttet til møter og dialoger mellom forfattere blir de to Le Clézioinspirerte forfatterne Ook Chung fra Canada og norske Rune Christiansen intervjuet (en forkortet norsk versjon av mitt intervju med sistnevnte finnes i siste nummer av Vinduet). Et ekstra bilag viet Le Clézios nobelpristildeling i 2008 presenterer mottagelsen av nyheten i ulike land, og avrundes med Jean-Claude Lebruns interessante analyse av Le Clézios nobelpristale, som sammenlignes med talene til to tidligere nobelprisvinnerne Albert Camus (1957) og Claude Simon (1985).

I Norge bar mottagelsen av nyheten om nobelprisen preg av fornyet interesse for et delvis glemt forfatterskap (siden Cappelens oversettelser på 60-tallet, hadde det bare blitt utgitt to novellesamlinger og romanen Gullfisken på Eide forlag), noe som førte til en rekke foredrag og arrangementer viet hans forfatterskap: En samtale på litteraturhuset  i oktober og en nobelprismatiné på det Norske teatret i desember, for å nevne noen. Det store høydepunktet inntraff imidlertid et og et halvt år senere, da Le Clézio gjestet Norge i forbindelse med lanseringen av biografien Diego og Frida på norsk den 28. juni i fjor.  Jeg fikk den store ære å intervjue ham i Cappelen Damms lokaler, og det var en skjellsettende opplevelse å møte forfatteren jeg har forsket på siden 1992. Da jeg disputerte til doktorgraden på hans forfatterskap i 1996, hadde jeg ingen drømmer om at jeg en dag skulle komme til å intervjue ham i Norge som nobelprisvinner. Her er opptaket av samtalen, hvor en generøs og entusiastisk forfatter forteller om sitt nesten femti år lange forfatterskap, sitt interkulturelle liv, sine mange reiser, reisen som forandret livet hans den gangen på 70-tallet, fascinasjonen for meksikansk kultur og historie og beundringen for sterke kunstnerkvinner som Frida Kahlo, Laïla i Gullfisken og Lalla i Désert.
Sterkest inntrykk på meg gjorde imidlertid møtet med ham kvelden før. Under en middag med forlaget, fortalte Le Clézio om en norsk forfatter han hadde lest som tenåring. For mange år siden leste jeg, i et intervju han ga på begynnelsen av 70-tallet, at en roman av en norsk forfatter hadde gitt ham en av hans sterkeste leseropplevelser som ung, og siden den dag har jeg hatt lyst til å gi ham originalversjonen av denne romanen i gave. Takket være antikvariatsøk fikk jeg tak i både den franske og den norske versjonen noen dager før han kom til Norge, og da Le Clézio under middagen begynte å fortelle om hvilke inntrykk romanen Le Caméléon hadde gjort på ham, og lurte på hva den norske tittelen var, kunne jeg altså overrekke ham Johan Bojers Fangen, som sang. Det så ut til at han satte pris på gjensynet med ungdommens leseropplevelse, og denne lille scenen er det jeg vil huske best fra møtet jeg aldri kommer til å glemme.