«Og denne blandingen av total selvoppgivelse og skjør optimisme er gjengitt så fint i musikken, jeg husker ikke melodien lenger» – Allsang av Eivind Buene

«Vi vandret gjennom de grålyse gatene, (…) og den magiske morgenstemningen fulgte oss gjennom gatene, den stemningen som er så spesiell i Oslo, de lyse sommermorgenene som er så verdifulle og skjøre, som det er så få av, selv i løpet av et langt liv i byen er det for få av dem (…)».

I Eivind Buenes Allsang skildres kjærlighetsdrømmens fødsel og vemod med et ømt blikk på protagonistens overmot og standhaftighet, på musikken som er hans lidenskaps urkilde, på byen som gir det romantiske møtet rom.  Den rene kjærlighetsdrømmen, glassklar og gjennomlyst, oppstår en dag i operastudenten Ivans blikk på den talentfulle medstudinen Marie. Det er varm maidag ved sjøen, og hovedpersonens besettende forelskelse i Marie skildres sanselig og lekende, slik at den fremstår like mye som en forelskelse i kjærlighetens sjanger som i Maries person. Slik blir det konflikter av, sjangerkonflikter, kommunikasjonskonflikter, og dette illustreres med eksemplarisk dramaturgi i de innskutte kapitlene utgjort av dialoger. De bærer titler hentet fra musikken; duett, tersettt, kvartett, resitativ osv, og bidrar lett og lekent til en effektfull iscenesettelse av kommunikasjonsmekanismer. Kapittelet «Resitativ» inneholder eksempelvis Ivans enetale om stemmen, med kun korte avbrudd fra medstudentene Jonas og Marie, og avkler spriket mellom hovedpersonens lidenskapelige fusjon med musikkteorien og de to vennenes syn på ham, der de definerer ham som en doserende professor. Samtidig fremstår det som en bakgrunnsstemme til skillet som etter hvert oppstår  mellom Marie og Ivan:  For Marie er stemmen og sangen noe kroppslig, «man er stemmen», sier hun, for Ivan høres dette «new-ageaktig» ut. Når de begge forbereder audition for en nyoppdaget Händelopera, bruker Marie alle døgnets timer til å øve, mens Ivan setter seg inn i Händels univers på alle måter, ja, skriver til om med en novelle om den nyoppdagede operaens opprinnelse. Denne novellen refereres glimtvis for leseren, med fin dramaturgisk effekt. 

Nattduetten der Ivan fremlegger sitt ønske om å få barn med Marie er særdeles vakker; det er noe stillferdig nostalgisk over Ivans fremmaning av kjærlighetsdrømmen, forelskelsen i kjærlighetens utopi, som like stillferdig kontrasteres av Marie realistiske kommentarer. Her møtes romantikeren forelsket i sin forestilling om kjærligheten og realisten som timer karrieren: «Fortidens mennesker, Ivan, det er dem jeg arbeider med: Vår tids følelser passer ikke på en operascene. De er for små og puslete. En kammeropera, kanskje. Musikkteater i en akt. Men den store scenen er for de store følelsene. Fortidens følelser.» Taktfullt og ømt bruker hun disse «fraser» som Ivan kaller det, for å kamuflere den egentlige grunnen til sin skepsis.

Dette frampeket om noe uunngåelig blir senere understreket i en krass diskusjon med vennen Jonas. Det er vemodet og besettelsens dramaturgi som skal prege resten av romanen; og her dras linjer til Händels tid og tilblivelsen av operaen Maria Magdalena. Urfremføringen og senere fremføringer av Händels ukjente opera vies stor plass i romanen, dens handlinger og uttrykte følelser smelter effektfullt sammen med protagonistens:  «Og denne blandingen av total selvoppgivelse og skjør optimisme er gjengitt så fint i musikken, jeg husker ikke melodien lenger, men jeg husker klangen av den, en tekstur så stofflig at man nesten kan berøre den.» Parallellhistorien og repetisjonen med variasjoner befester lengselen, knytter kjærlighetsdriften til musikken og understreker slik begjærets universalitet og tidløshet. 

Allsang er en hyllest til musikken, til lengselen og til byen Oslo, som befestes som ungdomskjærlighetens sted; Ivans vandring i byens gater og dvelingen ved betydningsfulle steder mot slutten av romanen fremstår i så måte som en mental gjenerobring av kjærlighetshistoriens episoder.

Avslutningen er dynamisk og vakker i all sin desperasjon; den gir meg umiddelbart lyst til å storme første kapittel på nytt, vende tilbake til opprinnelsen, fortrylles igjen, la det hele starte på nytt.

Inn i det svarte håpet – Syngja av Lars Amund Vaage

«Eg køyrde inn fjorden (…) mot kvelden og natta og det svarte håpet.» 

Lars Amund Vaages siste roman er en gripende beretning om en fars forsøk på å forsones med en av livets største sorger, og samtidig en utprøving av romanens overskridende muligheter. Vaage skriver intenst og oppløftende om smertefulle tapserfaringer, om håpene som brister hos ekteparet som får en datter med autisme. Når anmeldere karakteriserer den som «en lysende roman», er det derfor ikke et tomt superlativ, men en klar referanse til romanens prosjekt: å speile kunsten og skriftens viktigste funksjon, gjennom iscenesettingen av forsøket på å overskride et av livets største sorger gjennom skriftens forsonende effekt. Og slik fremkommer forfatterens prosjekt som en sammenfatning av en poetikk i romanens innledende sider:

«Ein kan ikkje fortelja utan håp. Slik er lova som gjeld skrivearbeidet. Ein fortel, altså vil ein leva. Ein formar noko, altså har ein glede i livet, ein skaper, altså ser ein lukka nærma seg, det ein snart skal gjera ferdig. Om det ikkje var håp, kvifor skulle ein skriva? Om det ikkje fanst ei framtid for menneska, og for meg blant dei, kvifor skulle eg bry meg med å forma ord? (…) Men om ein skriv om det mørkaste svarte, om ein fortel om dei djupaste sorger, dei smertelege tapa, den kjærleiken som slokna, den venen som er død, det barnet som aldri fekk veksa – det å skriva om det er å dyrka håpet. Alt det vonde kan lysa mot menneska, i skrift, og når det lyser i skrift, gjer det deira liv lettare. For skrift – dersom ho er god – ville ikkje finnast om det ikkje var ein utveg og en ny morgon.»

Premisset å la det vonde «lysa mot menneska, i skrift», eller som Vaage sier et annet sted i romanen: la ordene «stå og lysa mørkt ein stad i meg», medfører også en blottlegging av menneskets sårbarhet overfor livets urettferdigheter. Gripende skildrer han lengselen etter normalitet, håpene som brister ett for ett hos faren som betrakter den funksjonshemmede datterens utvikling: «Eg hadde håp om at G skulle være som alle andre. Då eg måtte gi opp det håpet, trudde eg at ho skulle bli nesten bra. Men eg måtte gi det opp. Så trudde eg ho skulle koma seg. Eg måtte gi opp det også. Eg trudde at ho skulle læra litt. Eg gav det opp.» Minst like gripende er beretningen om kjærlighetens umulige kår i en presset familiesituasjon; med resignert ro skildres håp som slukkes i takt med dem som gradvis måtte forkastes under Gs oppvekst. «Var det ikkje eit slikt rom me burde gi kvarandra. Var ikkje dette noko me trong?» tenker hoverpersonen når han oppdager at hans kone har et forhold til en annen. «Livet var stridt nok som det var, om ein ikkje skulle nekte kvarandre å leva.»

Sorgen over urettferdigheten som har truffet det unge paret løftes ut av den individuelle erfaringen og blir universell idet forfatteren gjør historien, hans egen, til «ei soge». Han undersøker fortellingens validitet, kommenterer dens relativitet i en bevegelse som samtidig understreker det universelle i historien og blottlegger det individuelle som ligger i selve tolkningen: vi tolker livet slik det kommer til oss, og i tolkningen blir vi synlige som mennesker, i tolkningen avsløres det vi ikke vet og at vi skjuler noe:  «Det finst ei soge eg ikkje veit om eg kan stå inne for. Den soga går slik: G kom til oss, det vakre, fullkomne barnet, og me gledde oss, det var lukka. Så viste det seg at ho var funksjonshemma, og då tapte me lukka. I staden kom sorga inn i heimen. (…) Kva er galne med denne vesle soga? (...) Kor er det soga vender seg til sin motsetnad? Korleis avslører sogene sine forteljarar?  (…) Ein fortel ikkje soger fordi ein veit så mykje. Ein fortel soger fordi det kan finnast spor i dei av noko ein såg ein gong.»

Diktningen, det å kunne gi noe, løfte mennesket gjennom diktningen, blir dermed et avtrykk av og et premiss for menneskelighet, diktningen blir for hovedpersonen et bevis på at han er levende, for kan han dikte, kan han «gi noko, noko som levde, noko som løfta dei andre, noko som gledde dei. Kunne eg dikta, var eg eit menneske.» Slik blir bekreftelsen av menneskeligheten gjennom diktningen en støtte og en stadfestelse for mennesket stilt overfor en umenneskelig og tung erfaring.

Fiksjonaliseringen av erfaringen blir derfor viktig; bipersonene fremstilles med initialer, selv datteren til hovedpersonen heter bare G. Mest rørende er fiksjonaliseringen som knyttes til uttrykk for savn, slik som med vennen F, som fremstår som en litt ambivalent antagonist. Han er vennen som ikke var der når hovedpersonen virkelig trengte ham, som en dag dukker opp og spør hvordan det går med G, men det skjer først når han ønsker råd i forbindelse med et bokprosjekt. Når hovedpersonen avtaler at de sammen skal besøke G, kommer fortelleren med en bekjennelse:  «Eg må tilstå noko når det gjeld F. Han eksisterer ikkje. Det finst ingen parallell til han i den virkelige verda (…) men no ser eg kvifor han er her. Han er her fordi eg, i det verkelige livet, ikkje har eit slikt forhold. (…) Eg tok med ein slik ven som melder seg, som ringjer, som kjem på besøk, slik at eg skulle kunna visa ein mangel.» Leseren kommer slik smertefullt tett inn på skriveprosessens restaurende og lindrende funksjon.

Syngende, tidvis nesten messende, illustrerer rytmen i romanen støttepunktet som forener protagonisten med datteren; for det er dette den språkløse datteren repeterer når de sitter i bilen: «synge», «musikk». Han synger og bærer henne gjennom sangen, og ønsker at hun kunne være nær ham for et øyeblikk.

Syngja er en utforskende og insisterende roman, som tviler og kjemper i en og samme bevegelse, hvor forsoningen med skjebnen skjer parallelt med utforskningen av skriftens lindrende muligheter og begrensninger. Det er en reise tilbake, for å finne en overskridende sammenheng mellom skrift og liv, slik den fortelleren foretar mot slutten av romanen, der reisen over fjellet for å besøke G på institusjonen blir en reise tilbake til erkjennelsen av eget liv og identitet: «Det er derfor eg vil til G. Eg vil sjå på henne for å vita kven eg var.»

Virkningen av å lese Syngja sammenfaller med skriftens prosjekt slik det uttrykkes i romanen: Dens insisterende klarsyn i utforskningen av sorgen og desperasjonens etapper og uttrykksformer løfter mennesket, idet den gir språket tilbake til den usigelig vonde erfaringen, og slik gjør det lettere å leve.

Gjenkjennelig og medrivende om tidens gang – Bølle på døra av Jennifer Egan

Jennifer Egans siste roman, Bølle på døra, er en sjarmerende og medrivende skildring av tidsånd og vemod, av trender og universelle lengsler gjennom fire tiår, avspeilet i de to hovedpersonene Sasha og Bennie. Anslaget innledes med et sitat fra Prousts På sporet av den tapte tid : «Dikterne påstår at vi for et øyeblikk gjenfinner den person vi en gang har vært når vi kommer inn i et hus eller en have der vi har levet i ungdommen»; slik næres leserforventninger om nostalgi og reiser tilbake i tid.

Reisen følger flettverksromanen struktur, gjennom et enkelt assosiasjonssystem med høyt tempo og narrativt driv. I første kapittel føres vi inn i den kleptomane Sashas liv, aner konturene av et omskiftelig og konfliktfylt kjærlighetsliv gjennom scener fra to mer eller mindre mislykkede dates, og dialogen med hennes psykiater, før vi farer videre til Bennie, sjef for plateselskapet hvor hun jobber. Allerede i tredje kapittel er vi tilbake til 1980 og Bennies ungdomstid fortelles gjennom en venninne, her blir Bennie en biperson i historien om de to venninnenes Jocelyn og Rheas møte med playboyen Lou. Mot slutten av kapittelet ser vi dem betrakte et familiebilde av Lou, og blir så, i neste kapittel, tatt med på sistnevntes fotosafarie til Afrika med barn og sosiologistudenten Mindy, som skal bli hans tredje kone før han altså møter Jocelyn.

Egan switcher mellom karakterer og tidsepoker i høyt tempo og gjør iscenesettelsen av sprangene til en enkel leserlek; hvert nytt kapittel har ny forteller og et ny epoke, vi danner oss et bilde av hva som har skjedd gjennom hint og kommentarer, noen ganger akkumulerte frampek. De mest effektfulle og emosjonelt medrivende finnes i det nest siste kapittelet, powerpointkapittelet regissert av Sashas datter Allison

Alisons tekst i powerpointform er tidvis så betagende at man fristes til å tegne inn små hjerter i margen: «De er så like de to, at det er som å se pappa omfavne sitt tynne jeg fra gamle dager», kan vi lese inne i en liten pil knyttet til omfavnelsen mellom far og sønn. En ny type bruk av powerpoint, narrativ og emosjonell, i skjæringspunktet mellom poesien og pedagogikken, presenteres tilforlatelig og ømt. Når Alison skal visualisere hva den autistiske broren, Lincoln, mener å si til sin far, og hva han faktisk ender opp med å si, presenteres intensjonen, assosiasjonsrekken og den endelige replikken hans gjennom piler og firkanter:

«Jeg er glad i deg pappa» --> Pappa er fra Wisconsin --> Jeg er glad er glad i musikk --> Pappa er glad i meg --> Steve Miller er fra Wisconsin --> Steve Miller Band var populære for omtrent femti år siden --> En av de største hitene deres var «Fly Like an Eagle» -->

I den endelige replikken kommer Lincoln inn på sitt ledemotiv: pausene han tar tiden på i musikken for å vurdere deres effekt: «Vet du hva, pappa, det er en delvis stillhet på slutten av «Fly Like an Eagle», med en slags suselyd i bakgrunnen som jeg tror skal forestille vinden, eller kanskje tida som flyr forbi.»

Det er i små glimt at personenes desperasjon kommer til syne: Jocelyns gripende enkle tanker når hun står ved sykesengen til den døende Lou skaper en emosjonelt virksom kontrast: «Omsider får jeg øye på ham, den mannen som sa: Du er det beste som har hendt meg og Vi skal faen meg se hele verden og Hvorfor er jeg så avhengig av deg? Og Kan jeg kjøre deg noe sted, jenta mi? Det brede smilet i det knallharde solskinnet som i kaskader ned over den knallrøde bilen. Bare si hvor du skal hen.» Replikkenes hans er uthevet som var de teksten i en popsang, og stående alene uthevet i Jocelyns tankereferat, uten kommentar, blir de et bevegende bilde på en tragisk menneskeskjebne frarøvet frihet og selvstendighet og underlagt et klisjémettet refreng.

I stilistisk kontrast til Jocelyns tanker står journalisten Jules fotnoter til det skjebnesvangre intervjuet hans med en pur ung filmstjerne. Han finner henne så uinteressant at han føler seg nødt til å dramatisere inn noe interessant i intervjuet, med fatale konsekvenser for dem begge. Fotnotenes kompleksitet (lange perioder for å bygge opp mot og peke på punktet der «alt snudde») har noe desperat i seg, og fremstår som en avspeiling av journalistens behov for å ta regi, for å bli verdsatt på linje med skuespilleren, kanskje dypest sett ønsket om å bli sett før han blir dømt.

Egans tekst turnerer elegant ulike stilnivåer, blandingen av høyt og lavt skaper en underholdende effekt, hvor desperasjonen over tidens nådeløse gang («Tiden er en bølle» sier en avdanket stjerne som ønsker å iscenesette en suicidal turné), blandes med et nostalgisk blikk tilbake, det er godt dosert.

For følelsen av tap tar mange former i Egans roman. Som motstykke til den overfladiske og egosentriske Lou presenteres Sashas onkel, den omsorgsfulle kunstkritikeren Ted. I sterk kontrast til Lous serieerobringer står hans betagende skildring av begjæret for Susan som halveres, foldes sammen, «slik at han ikke lenger hadde en hjelpeløs fornemmelse av å drukne når han fikk et glimt av henne ved siden av seg i sengen», inntil det blir så lite han kan «legge det i skrivebordet eller putte det i lommen og glemme det, og dette ga ham en fornemmelse av trygghet og av å ha oppnådd noe, ha demontert en farlig mekanisme som kunne ha knust dem begge.» Det er som om denne erkjennelsen gjenoppstår i møte med statuene av Orfevs og Evrydike, når han er i Napoli for å lete etter sin rømte niese. Konfrontert med Evrydikes farvel med Orfevs, like før hun må vende tilbake til dødsriket for andre gang, fremstår denne «stillferdige samhandlingen dem i mellom» som noe som pulveriserer «noe skjørt glasstøy i brystet på ham (…) Han følte en forståelse dem imellom som var for dyp til å artikuleres: den uutsigelige vissheten om at alt er fortapt.» I gjensynet med det inkarnerte farvel er det som om han gjenfinner sitt eget begjær: «en dirrende begeistring av et slag han ikke hadde opplevd på mange år, stilt overfor et kunstverk, blandet med ytterligere begeistring over at en slik begeistring fremdeles var mulig.»

Og slik kunsten blir en avspeiling av eget begjær og desperasjon for Ted, blir Sasha og Benni stående som avspeilinger av en tid i forandring, og menneskene rundt dem bidrar mer til å utdype dette bildet enn til å bore deres psyke. De blir vitner til en verden som forandres, som lengter tilbake, til det rene, det ubesudlete, og som finner det i den avsluttende konsertscenen, i det siste kapittelet, fremtidskapittelet, som beskriver en verden hvor musikken er blitt påvirkning, konserter hypes av betalte papegøyer (bloggere) i blindteam, hvor det forskes på «ordskall» (ord som ikke lenger er meningsbærende annet enn i anførselstegn, som «venn», «virkelig», «historie» «identitet»), og den viktigste målgruppen for musikken er «pekere», kjøpere på pre-verbalt stadium. De karikerte skildringene i det siste kapittelet fremstår mer som humoristisk samtidskritikk enn fremtidsdystopi, og avsluttes i en lavmælt fadeout med resignerte sukk og en oppblussende drøm om å vende nostalgisk tilbake, til leiligheten der Alex møtte Sasha i romanens første kapittel, for å gjenfinne sitt «unge jeg, full av planer og høye idealer, uten at noe som helst ennå var bestemt».

Sashas kleptomani får til slutt en kunstnerisk forløsning i form av søppelskulpturer hun setter ut i ørkenen. «Jeg vet ikke hvorfor hun er så glad i søppel», kommenterer Alison i en av sine powerpoints. «Ikke søppel, sier mamma, Små biter av livet.»

Når musikken løfter mennesket gjennom – Sultens refreng av J.M.G. Le Clézio

Nobelprisvinner J.M.G. Le Clézios mangefasetterte forfatterskap, som siden debuten i 1963 har gjennomgått flere faser i en spennende utvikling, har i de senere år fokusert på en selvbiografisk søken klart forankret i et humanistisk prosjekt. Derfor har hans romaner klare referanser til en kollektiv historie og en sosial virkelighet som det selvbiografiske bidrar til å problematisere. Denne tendensen var allerede synlig på nittitallet gjennom Onitsha (1991) og La Quarantaine (1995), og fremstår som et tydelig prosjekt i Révolutions (2003) og hans siste roman Ritournelle de la faim, som nå foreligger på norsk med tittelen Sultens refreng på Cappelen Damm forlag, oversatt av Tom Lotherington. Tittelen refererer til Rimbauds dikt ”Fêtes de la faim” (”Sultfesten”), og det musikalske temaet, refrenget, spiller en sentral rolle i en gripende personlig iscenesettelse av andre verdenskrigs traumer og lidelser, som ender med hovedpersonens opplevelse av urfremføringen av Ravels ”Bolero”. ”Jeg vet hva dette gjentatte temaet betydde for hennes generasjon,” kommenterer jeg-fortelleren, som tydelig fremstår som forfatteren selv, ”temaet som tvinges frem av rytmen og crescendoet. Bolero er ikke et musikkstykke som alle andre. Det er en profeti. Den forteller historien om en vrede, en sult.”

Romanen innledes med sansebaserte skildringer av forfatterens egen opplevelse av sult i barndommen under andre verdenskrig. Skildringen er i så måte karakteristisk for to trekk ved Le Clézios skrift i denne perioden av forfatterskapet generelt: sanseligheten i hovedpersonenes tilnærming til verden og den historiske referansen, som her knyttes naturlig sammen.

Vi følger så hovedpersonen Ethel, hvis portrett er tydelig inspirert av forfatterens mor, fra hun som tiåring blir med grandonkelen på Koloniutstillingen i 1931 i Paris, hvor onkelen kjøper ”det lilla huset” som hun senere arver, til hun nygift rett etter krigen forbereder seg på å flytte til Canada. Vi blir vitne til familiens sosiale krets, selskapsritualer, diskusjonstemaer og familien særegenhet, nostalgien til forfedrenes Mauritius. Vi opplever Ethels fortvilelse når faren, Alexandre, setter familiens formue, inklusive hennes egen arv fra grandonkelen, over styr i spekulative forretninger. Når hun gjennomgår forretningsmappene i denne tiden, minnes hun hvordan hun som barn ble fascinert av farens bevegelse over ordet ”Klondike”: ”Disse stavelsene hun som barn hadde vært fascinert av, disse ordene på et oppdiktet språk, som ikke betydde noe, som bare handlet om røyk, sot og elendighet. Klondike som ikke eksisterte, som aldri hadde eksistert”. Den rytmiske dvelingen ved navn og musikken i ord og uttrykk er et gjennomgangsmotiv i Le Clézios diktning. Det ligger bevisstgjøring, intertekstuelle hint og trøst i hans musikalske ledemotiv. I Révolutions (2003, Allt er vind på svensk), fremstår magiske steder i hovedpersonens oppvekst gjennom en musikalsk dveling rundt navnet på bygningen hans tante bodde i da han var barn, rundt stedsreferansene på forfedrenes Mauritius. Slik også her.

Musikken og fortellerkunstens evne til å mane frem magiske minner, til å skape distanse til noe smertefullt er et gjennomgående motiv; musikken gjør det mulig å benevne og løfte den menneskelige erfaring. Mens det i Gullfisken er musikken og fortellerkunsten som redder hovedpersonen fra å gå til grunne, noe som avspeiles i romanens musikalske, ledemotivstrukturerte komposisjon, fremstår musikken i Sultens refreng som et allment tilknytningspunkt som gjør det mulig for mennesket å se de uhyrlige historiske begivenheter utenfra. Slik muliggjøres en samtidig distanse og bevisstgjøring omkring ufattelige menneskelige lidelser idet man føres gjennom et intenst kunstnerisk uttrykk. I musikken speiles også den ”øredøvende stillheten”: ”Som om det gjenlød uendelig i de fire slagene i Bolero, ikke paukeslag, men eksplosjoner, de eksploderende bombene som falt over Nice dagen før de dro (…)” (s. 171)

Slik blir musikken en måte å leve ut noe smertefullt og ta farvel med en erfaring på. Vi minnes Lailas ekstatiske fusjon med pianoet i Gullfisken, hvor hun tar opp i sitt eget musikalske spill en kollektiv smertefull erfaring med andre immigranter (”Det var ikkje berre meg sjølv eg spelte for no, (…) det var dei alle, dei som hadde følgt meg, dei underjordiske, innbyggjerane i kjellerane i rue du Javelot, emigrantane som var saman med meg på båten, på vegen gjennom Valle de Aran, og endå lenger (…)”, når vi leser følgende passasje i Sultens refreng, hvor Ethel i sinne setter seg ned ved pianoet:

”Hun begynte å spille, litt stivt til å begynne med, så kjente hun at hun sakte, men sikkert fikk varmen i seg, hun spilte en nocturne av Chopin, de glidende tonene sto ut av de åpne terrassedørene og fylte den allerede høstgule hagen (…) Kastanjetrærnes løv virvlet i vinden, hver passasje i notcurenen blandet seg med løvfallet, hver tone, hvert blad… Det var hennes farvel til musikken, ungdommen, kjærligheten, hennes farvel med Laurent, Xenia, Monsieur Soliman, Det lilla huset, farvel til alt som var kjent. Snart skulle ingenting være tilbake.” (s. 125-126).

I nest siste kapittel knyttes den selvbiografiske erindringen opp mot en kollektiv bevisstgjøring rundt krigens uhyrligheter. Forfatteren tar farvel med et felles traume der han vandrer i Ethels spor, og begir seg til stedet der Vel d’Hiv lå, sykkelbanen der arresterte jøder ble samlet; i dag en øde esplanade, et ingenmannsland omgitt av høyblokker. Vi følger forfatteren inn på fotomuseet hvor han konfronteres med bilder av barn og kart over konsentrasjonsleirer, vi følger ham så nært at hans blikk blir vårt i dette gripende møtet, hvor forfatterens humanistiske visjon og altomfattende innlevelsesevne knyttes opp mot det universelle og det personlige på samme tid:

”Ansiktene på bildene trenger inn i meg, tvinger seg inn i hjertet mitt, tar plass i hukommelsen. Det er navnløse ansikter, de har ingen forbindelse med meg, og likevel kjenner jeg sjokket av deres virkelige eksistens, slik jeg gjorde en gang før da jeg var i arkivene i Rue Oudinot og leste fortegnelsen over slaver som var solgt i Nantes, Bordeaux, Marseille.”

I et intervju for mange år siden fortalte Le Clézio at et fellestrekk ved alle hans romaner var ”benevnelsen av et mørkt punkt situert rett etter andre verdenskrig.” Da han ble bedt om å kommentere de to linjene som preger de siste årene av hans forfatterskap, den selvbiografiske, knyttet opp mot de store historiske begivenheter, slik han selv og forfedrene har opplevd dem, og den humanistiske, knyttet til hans interkulturelle engasjement, understreket han at de utgjør en og samme linje i hans forfatterskap, gjennom referansen til dette punktet. ”Et punkt jeg ikke kan se,” fortsatte han, ”men som jeg føler i dypet av meg selv, og som fører meg til det 19. århundre, til en epoke hvor det foregikk slavehandel, til en epoke hvor vesten fastslo med stor sinnsro sin dominans over resten av verden.” I den personlige utforskningen av dette punktet i egen historie ligger utspringet til forfatterens oppfatning av romanens funksjon: ”Romanen”, sier han, ”skal gi oss muligheten til å forstå bedre, hjelpe oss til å assimilere opprinnelsen til vår egen Historie.” Sjelden har denne bevisstgjøringsprosessen vært skildret mer gripende ærlig enn i Sultens refreng.