«Vi vandret gjennom de grålyse gatene, (…) og den magiske morgenstemningen fulgte oss gjennom gatene, den stemningen som er så spesiell i Oslo, de lyse sommermorgenene som er så verdifulle og skjøre, som det er så få av, selv i løpet av et langt liv i byen er det for få av dem (…)». I Eivind Buenes Allsang skildres kjærlighetsdrømmens fødsel og vemod med et ømt blikk på protagonistens overmot og standhaftighet, på musikken som er hans lidenskaps urkilde, på byen som gir det romantiske møtet rom. Den rene kjærlighetsdrømmen, glassklar og gjennomlyst, oppstår en dag i operastudenten Ivans blikk på den talentfulle medstudinen Marie. Det er varm maidag ved sjøen, og hovedpersonens besettende forelskelse i Marie skildres sanselig og lekende, slik at den fremstår like mye som en forelskelse i kjærlighetens sjanger som i Maries person. Slik blir det konflikter av, sjangerkonflikter, kommunikasjonskonflikter, og dette illustreres med eksemplarisk dramaturgi i de innskutte kapitlene utgjort av dialoger. De bærer titler hentet fra musikken; duett, tersettt, kvartett, resitativ osv, og bidrar lett og lekent til en effektfull iscenesettelse av kommunikasjonsmekanismer. Kapittelet «Resitativ» inneholder eksempelvis Ivans enetale om stemmen, med kun korte avbrudd fra medstudentene Jonas og Marie, og avkler spriket mellom hovedpersonens lidenskapelige fusjon med musikkteorien og de to vennenes syn på ham, der de definerer ham som en doserende professor. Samtidig fremstår det som en bakgrunnsstemme til skillet som etter hvert oppstår mellom Marie og Ivan: For Marie er stemmen og sangen noe kroppslig, «man er stemmen», sier hun, for Ivan høres dette «new-ageaktig» ut. Når de begge forbereder audition for en nyoppdaget Händelopera, bruker Marie alle døgnets timer til å øve, mens Ivan setter seg inn i Händels univers på alle måter, ja, skriver til om med en novelle om den nyoppdagede operaens opprinnelse. Denne novellen refereres glimtvis for leseren, med fin dramaturgisk effekt.
Nattduetten der Ivan fremlegger sitt ønske om å få barn med Marie er særdeles vakker; det er noe stillferdig nostalgisk over Ivans fremmaning av kjærlighetsdrømmen, forelskelsen i kjærlighetens utopi, som like stillferdig kontrasteres av Marie realistiske kommentarer. Her møtes romantikeren forelsket i sin forestilling om kjærligheten og realisten som timer karrieren: «Fortidens mennesker, Ivan, det er dem jeg arbeider med: Vår tids følelser passer ikke på en operascene. De er for små og puslete. En kammeropera, kanskje. Musikkteater i en akt. Men den store scenen er for de store følelsene. Fortidens følelser.» Taktfullt og ømt bruker hun disse «fraser» som Ivan kaller det, for å kamuflere den egentlige grunnen til sin skepsis.
Dette frampeket om noe uunngåelig blir senere understreket i en krass diskusjon med vennen Jonas. Det er vemodet og besettelsens dramaturgi som skal prege resten av romanen; og her dras linjer til Händels tid og tilblivelsen av operaen Maria Magdalena. Urfremføringen og senere fremføringer av Händels ukjente opera vies stor plass i romanen, dens handlinger og uttrykte følelser smelter effektfullt sammen med protagonistens: «Og denne blandingen av total selvoppgivelse og skjør optimisme er gjengitt så fint i musikken, jeg husker ikke melodien lenger, men jeg husker klangen av den, en tekstur så stofflig at man nesten kan berøre den.» Parallellhistorien og repetisjonen med variasjoner befester lengselen, knytter kjærlighetsdriften til musikken og understreker slik begjærets universalitet og tidløshet.
Allsang er en hyllest til musikken, til lengselen og til byen Oslo, som befestes som ungdomskjærlighetens sted; Ivans vandring i byens gater og dvelingen ved betydningsfulle steder mot slutten av romanen fremstår i så måte som en mental gjenerobring av kjærlighetshistoriens episoder.
Avslutningen er dynamisk og vakker i all sin desperasjon; den gir meg umiddelbart lyst til å storme første kapittel på nytt, vende tilbake til opprinnelsen, fortrylles igjen, la det hele starte på nytt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar