Perec for alltid

I dag er det 76 år siden han ble født, Georges Perec, et av de største og mest skjellsettende litterære møter i mitt liv.

Det ligger kimer til glede, undring, refleksjon og språklig inspirasjon i litterære møter, men også erobrertrang, sjokkerende oppdagelser, og nye, grensesprengende erfaringer. Noen av disse erfaringene legger seg som et forklarende, eller formildende filter over egne livserfaringer og bidrar til å utdype, konsteksette og berike dem. Noen ganger finner vi noe vi ikke visste vi søkte, men som likevel kommer og fyller akkurat det behovet vi har båret på så lenge, men aldri har fått uttrykt.

Møtet med en forfatter kan være begynnelsen på et årelangt lidenskapelig forhold. For den lidenskapelige leser eller litteraturforsker kan det føre til et umettelig behov for å utforske hver lille egenskap ved forfatterens prosjekt. For en forfatter kan det resultere i et inderlig intertekstualitetsforhold: Han tar med seg dette funnet av et forfatterskap inn i sine prosjekter, i form av små referanser til verket, en setningsytme som legger seg over forfatterens rytme, og noen ganger snur han seg kanskje bort midt i en slik setning, hvis rytme er hentet fra den beundrede forfatter (denne farsfiguren nærmest), kanskje lar han setningen snu, og gå lekende sin egen vei, ja, nærmest som et vink fra en sønn til en far. Georges Perec er en forfatter som evner å speile dette behovet hos leseren. Mitt møte med ham høsten 1990, i en bokhandel en regnfull novemberdag i byen Montpellier, skulle forandre mitt forhold til språk og litteratur, ja, mitt liv for alltid. Lesningen av hans lille Quel petit vélo à guidon chromé au fond de la cour?, hans ludiske hyllest til Queneau, var noe av det mest språklig frigjørende jeg har opplevd. W ou le souvenir d’enfance, den binære fortellingen om en barndom hvor grunnen til foreldrenes forsvinning holdes skjult for den unge Perec, og historien om den underlige øya W, hvor detaljene gradvis avdekker et univers med referanser til krigens konsentrasjonsleirer, gjorde uutslettelig inntrykk da jeg arbeidet med en hovedfagoppgave om forfatteren i 1991, og senere ble det en lesererfaring jeg delte med mine studenter.

Perec startet sin første roman, Les Choses, med setningen «Først skulle øyet gli bortover det grå vegg-til-vegg-teppet (…), og under et foredrag om "Den modernes forfatterens makt og begrensninger", som han holdt i mai 1967, fortalte han hvordan han i debutromanen hadde lånt tretti setninger fra Flauberts L’Education sentimentale, uten at noen hadde lagt merke til det, hvordan han i tillegg hadde konstruert sine egne setninger etter modell av Flauberts.

Han mest kjente roman innledes med : ”I utgangspunktet virker puslespillets kunst som en kort kunst, en spinkel kunst; alt som er å si om den, er innbefattet i et magert prinsipp fra Gestaltteorien: Objektet man har i tankene – enten det dreier seg om en perseptiv handling, om noe man skal lære seg, om et fysiologisk system eller, som i dette tilfellet, et puslespill av tre – er ikke en sum av elementer som man først må isolere og analysere, men en samling, det vil si, en form eller struktur.” Historien starter i trappeoppgangen til huset som bebos av romanens karakterer: "Av det som foregår bak leilighetenes tunge dører, oppfatter man vanligvis ikke annet enn disse bruddstykker av et ekko, disse brokker, disse skår, disse skisser, disse biter, disse hendelser og begivenheter som utspiller seg i det man kaller "fellesområdene", disse små, filtrerte lydene som det røde linteppet kveler så snart man har passert det, disse fostre av felles liv som alltid stanser på trappeavsatsen." Den kom i 1978, bærer den tilforlatelige tittelen Livet, bruksanvisning, og er endelig kommet i nytt opplag på norsk.

Uendelige er eksemplene på de ludiske krumsprings muligheter innefor språket i hans verk, hans eksperimenter innenfor gruppen Oulipo (Ouvoir de littérature potentielle - verksted for potensiell litteratur) avdekker en lekende systematikk, mest kjent er nok det lipogrammatiske verket La Disparition (Forsvinningen) skrevet helt uten vokalen e (visstnok med noen unntak som understreker regelen).

Når han snakket om fasene i sitt forfatterskap, brukte han fire kategorier: først en sosiologisk (Les Choses), så en ludisk (Oulipotekstene: La Disparition, Les Revenentes), en selvbiografisk (La Boutique obscure, W ou le souvenir d'enfance, Je me souviens) og til slutt en romanesk (La Vie mode d'emploi).

Fra den selvbiografiske perioden henter jeg sitatet jeg alltid vender tilbake til, fra nevnte W eller barndomsminnet:

"Jeg skriver: jeg skriver fordi vi har levd sammen, fordi jeg har vært en av dem, skygge blant deres skygger, kropp blant deres kropper; jeg skriver fordi de har satt sitt uutslettelige preg på meg, sporet etter dette er diktningen; deres minne er dødt i diktningen; diktningen er minnet om deres død og bekreftelsen på at jeg lever."

For fire dager siden var det 30 år siden han forlot oss, så altfor tidlig, midt inne i utviklingen av et grensesprengende forfatterskap.