Romanens miniatyrutvidelser – Camillas lange netter av Mona Høvring

Hun var en stor dikter og essayist, som litteraturkritiker skrev hun om litteraturhistorien og forandret vårt tankesett. Likevel er hun lite lest; hun har «så å si har føyd seg inn i vår tenkemåte og vår tid – uten at vi har merket det,» kommenterte Tone Selboe i sin bok Camilla Collett – Engasjerte essays. Med stor formidlerkunst løftet hun frem og levendegjorde Camilla Collett som litteraturkritiker og essayist. Hun lot oss ane hvordan Collett nedfeller i sin kritikk speilfortellinger av sitt eget liv, knytter vesentlige problemstillinger til en konkret kulturell og selvopplevd virkelighet, og dermed løfter det til et universelt, menneskelig og samfunnsmessig anliggende.

I Camillas lange netter løfter Mona Høvring frem mennesket og dikteren Camilla Collett. Hun bruker det narrative miniatyrformatet hun lenge har eksellert i, og som vi kjenner fra diktsamlingen Ekornet og den vaklevorne brua spesielt, men også fra stillbildekapittelet «Olivia fra 7 til 19» i Venterommet i Atlanteren, der et liv og en skjebne fanges i betagende stillbilder som etapper i en emosjonell reise, med store sprang mellom ørsmå sansebetraktninger og minneblaff med emosjonell dybde. Denne fortettede poetisk-narrative formen, som verken er kortprosa eller poesi, utvider på stillferdig vis romansjangeren, stilistisk og emosjonelt. Ofte er det snakk om stillbilder som utvides narrativt ved at de åpner for en historie både forover og bakover i tid, slik som dette gripende bildet av Camilla i morens rom rett etter morens plutselige bortgang: 

«På kommoden sto en vase med rosene som mamma hadde plukka for tre dager siden. Det forundra meg at de insisterte på å finnes, at de ennå ikke hadde visna. Mamma lengta alltid vekk, og denne lengselen blei med åra til en sjukdom, en sjukdom franskmennene kaller «langueurs». Jeg stirra ut på den djupe skogdalen, fjelltoppene, de mektige vannspeila, kirka. Jeg betrakte utsikten som mamma hundrevis av ganger hadde beundra. Hele bildet var innramma av de gamle hengepilene utafor, alt lå der i uforstyrra deilighet og ro. Som om verden ikke ante hva sorg er.» 

Vi ser et landskap folde seg ut i forlengelse av protagonistens blikk, og i dette vandrer vi både tilbake i morens liv og fremover i protagonistens erkjennelsesprosess. Morens bortgang får Camilla til å erkjenne livets skjørhet, som skildres stillferdig gjennom et innfokusert før-og-etter øyeblikk: «Nå knuser jeg nesten aldri noe». 

Høvrings roman tar utgangspunkt i Camilla Colletts erindringsverk I de lange Nætter, og gjenforteller i små, fortettede scener skjellsettende øyeblikk fra Colletts liv. Hun lar en roman ta form utav egen lesning, og dikter slik frem glimt fra en skjebne. Den er respektfull og vár, slik at man som Collett-leser gjenfinner stemningen og kraften fra inspirasjonsverket; samtidig har den poetens og formidlerens evne til å grave frem og formidle en essens. Fortellingen er Camilla Colletts, stemmen er poeten Høvrings som lesende og innlevende medmenneske.

Med korte riss skildres en hengiven innsikt i et annet menneskes livsvilkår. Slik presenteres for eksempel studievenninnen Christiane, som Camilla ble svært knyttet til, i en skrift som legger seg tett opptil inspirasjonsverkets, og samtidig tilfører den et nytt blikk gjennom Høvrings språk: «Christiane var yndig, full av sjel. Hun var høy og slank, men den mjuke, nesten blaute smekkerheta var ikke pint fram. Christiane bar det store hodet sitt litt bøyd, hun ligna en blomst som har utvikla seg litt for yppig i forhold til stengelen.» 

Og slik bygges Camillas opplevelse av litterær speiling ut til en liten historie: «I bøkene til George Sand gjenkjenner jeg figurene fra min egen barndom, disse folka som både skremte og underholdt meg. I slottet der farmora til George Sand budde, gikk det en ung mann rundt med ei lykt. Han leita etter ømheta.» 

Under lesningen av inspirasjonsverket I de lange Nætter, merket jeg meg denne passasjen, som et eksempel på Camilla Colletts evne til fortettet fremstilling av eksistensiell desperasjon og analytisk refleksjon. Les den langsomt og nytende, for her er stor livsvisdom og menneskelig tristesse sammenflettet på stillferdig vis:

 «Saaledes veksler denne kamæleonske Egenskab blot efter den Stilling, vi indtager til andre, eller en tilfældig Belysning, hvori man er stillet. Jeg havde engang en Veninde, som var det beskedneste Menneske, jeg har kjendt. Hun gik egentlig ud af Verden af lutter Beskedenhed, hun ønskede seg formelig ud af den, (…) hun længtedes, saa stille, saa inderlig, saa vedholdende, at dette Ønske tilsidst pludselig opfyldtes.» s. 269.

Den kontrastfylte, indre stormende stillferdigheten i Colletts tekst blir godt videreført i Høvrings skrift, som favner Colletts tekst med poetisk fortettethet. Den urovekkende vennskapserfaringen Camilla Collett skildrer i sitatet over, skriver Høvring inn i hovedpersonens livssyklus:

«Jeg var ung, jeg skreiv dagbok, jeg skreiv brev, de jeg brevveksla med steig ned i gravene sine, jeg blei aleine igjen her oppe. En gang hadde jeg ei venninne. Hun var det mest fordringslause mennesket jeg har kjent. Hun var så tillitsfull og utholdende at hun gikk ut av verden i rein beskjedenhet. Allerede nå veit jeg hvilket av barna mine som kommer til å bli det minst lykkelige.»

Hva gjør så Høvring med Camilla Colletts tekst? Den moderniseres. Språk og syntaks bidrar til dette. Innholdet trenger ingen modernisering, allmenngyldige og tidløse som Camillas tanker, kvaler, lengsler og frustrasjoner er. Høvring/Collett skriver rørende og akk så gjenkjennelig om morsforholdet: «Mamma leste romaner. Hun likte både skitt og kanel. Men hva ville hun ha sagt om hun hadde levd da jeg publiserte bøkene mine, fulle av perverse motforestillinger og avvik fra Læren?»  Hun skriver vakkert om gudsbegrepet: «Jo mer jeg har sett av livet, jo mer har gudsbegrepet mitt utvida seg». Hun lar en forfattervenn komme til orde og dele noen allmenngyldige frustrasjoner om forfatterlivet: «Ofte blir vi forstyrra av hverdagslige ting som sliter i stykker tankespinnets innvikla tråder, eller vi blir stansa av våre egne, kritiske demoner. Vi forsker og undersøker, og er vi heldige får vi tak i noe som er både essensielt og spinkelt, men så kommer vurderinga: En gnien anmeldelse, noen skarve spalter i avisa.» Camillas eget svar til forfatterkollegaen er like gjenkjennelig og aktuelt: «Men en kvinne får ikke være i fred med sitt eget, sa jeg. Alt vi gjør og sier skal under lupa. Ei kvinne som har hus og unger og som samtidig skriver bøker, er en avskyelig skapning.» Og portrettet av broren, Henrik Wergeland, «en rettskaffen mann, en karismatisk og slagferdig student, sjøl raseriet var edelt», er det ikke først og fremst et kjærlig søsterblikk?  Han hadde egentlig ikke «noen stor psykologisk innsikt,» fortsetter hun, «og når det gjaldt politikk, var han fullstendig uegna. (…) Og med det ustyrlige temperamentet kom han stadig i bitter strid med folk som egentlig ville han vel. Men for meg var han først og fremst en elskelig bror. En gang jeg sto ved vinduet i stua, kom han fykende gjennom rommet, på vei ut. Han bråstoppa og ga meg en klem. Så sprang han videre. Uten et ord.»


Jeg har alltid sans for forfattere som allerede gjennom epigrafen – fortekstsitatet – skaper forventning om intertekstuell dialog. I epigrafen antyder forfatteren en relasjon mellom eget verk og den siterte teksten, og leseren inviteres til å utforske sammenhengen. Her er relasjonen trippel: Høvring refererer til Colletts franske navnesøster Sidonie-Gabrielle Colette, og som leser av Collett og Colette etablerer hun en sammenheng de to forfatterskapene imellom, en sammenheng hun skriver sitt eget litterære prosjekt inn i. I det korte sitatet fra Colettes roman Lenken fremmanes et sansemettet erkjennelsesrom, som vi kan knytte til Høvrings, Colletts og Colettes forfatterskap; dette skaper tanker om et kvinnelig skjebne- og dikterfellesskap på tvers av land og epoker. Slik løfter Høvring frem mennesket og dikteren Camilla Collett som både moderne og tidløs.

Camillas lange netter er god formidling. En god formidler graver frem essensen i et verk og løfter det frem med respekt for verkets innhold og egenart. Dette lykkes Høvring med. I overskrifter som «Sum», «Erfaring», «Svermerier» og «En sammenheng» kommer en respektfull og poetisk formidler til syne, som viser nennsomt frem en sammenheng og samtidig trekker seg litt tilbake, slik at leseren selv kan skape sitt tolkningsrom.

Samtidig reflekterer romanen kunstnerisk forløsning gjennom lesning. For meg fremstår Camillas lange netter som nok et eksempel på lesende og skrivende mennesker som finner hverandre; det lykkelige møtet der den lesende, lik Camilla i møte med George Sand, får speilet seg selv og sitt liv i en annens skrift. I Høvrings roman kan vi ane et slikt lykkelig møte, der formmessig fascinasjon og slektskap kommer til syne. «Jeg har faktisk følt (…) at jentene jeg tidligere har skrevet om, heltinnene, om du vil, kommuniserte overraskende lett og åpent med Camilla Colletts hundreogfemtiårgamle verk,» forteller Mona Høvring i et intervju publisert i Bokvennen, og legger til at det er Colletts form som appellerte til henne som dikter, alle «miniatyrfortellingene som finnes i den, alle de tette observante portretta, glimta inn i norgeshistoria, skissene fra de private romma». Kanskje dreier det seg om å finne en form, i utgangspunktet så annerledes, men som likevel viser seg å kommunisere perfekt med eget prosjekt: «Både i dikta og i prosaen begynner jeg ofte i jordnære scener, i det sanselige, kroppslige og konkrete,» sier Høvring. «Deretter jobber jeg meg utover i det som aktiviseres av små erkjennelsesglimt. I alt jeg gjør forsøker jeg å skrive frem knappe, konsise, eventyrfortellinger, miniatyrnoveller, der allegoriene og skjebnehistoriene kommer tydelig frem.» Her leser jeg en poetikk som kommuniserer godt med både Collett og hennes franske navnesøster.

Camillas lange netter evner å formidle og foredle den lesende dikterens erfarte gjenklang i møte med en annens verk. I denne foredlingen ligger romanens fornyende kvaliteter, idet den utforsker den kreative lesningens muligheter. 

Skal jeg trekke frem en tekst som befester inntrykket av et livsholdningsfellesskap som knytter de to forfatterne sammen, og samtidig hilser Colette fra epigrafteksten, må det være den korte teksten «Båten». Den handler om å gjenfinne livsgleden i møte med naturens generøse sanselighet, den minner om en passasje fra Noe som hjelper, og knytter slik Høvrings og Colletts tekster sammen i bevisstheten som en gjennomstrømmende ressurs i mennesket; vannet som erkjennelsesrom, som bevegende lise:

«Heldigvis er livet et eventyr, og vi burde ikke fortvile, ikke engang når vi har mista gleden på bunnen av havet, for en kveld sitter du i båten din, ute på den blanke fjorden, fiskene hopper i sollyset, du lar hånda gli gjennom det linne, grønne vannet. Da griper du plutselig fatt i noe, for eksempel en svaiende tangstengel, og du finner gleden igjen, der ute i båten din.»