Martrende og vakkert om mennesker absorbert av elementene – De usynlige av Roy Jacobsen

Hvordan skildrer man usynlighet? Ved å fokusere på de omkringliggende elementer som fortrenger, nærmest absorberer de usynliggjorte? Slik at de usynliggjorte fremstår først og fremst som bærere av miljøet de fusjonerer med? Tittelen på Roy Jacobsens siste roman virker i så måte særdeles treffende: De usynlige gestalter mennesker omgitt av kraftfull, invaderende natur på alle kanter, underlagt dens luner og syklus: øyfolket på Helgelandskysten. Romanens fortellerform og syntaks speiler dette perspektivet.

Vi følger Hans Barrøy og familien hans gjennom flere år ved begynnelsen av det tjuende århundre. Datteren Ingrids læringsprosess er sansemettet og dramatisk: Hun lærer å rense dun ved å holde en porsjon urenset i den en hånden og en porsjon renset i den andre; hun innføres i værkreftene ved å bli med faren ut på øya en dag i storm, med et tau knyttet rundt livet så hun ikke skal blåse på sjøen. Det er vakkert, kraftfullt og universelt i sin enkelhet. Etappene i Ingrids oppvekst knyttes til nye oppdagelser i naturen, og vendepunktene oppstår ved situasjoner der hun tvinges til å forlate øya: Skolestart på omgangskolen på øya Havstein, (hun kommer endret tilbake, har fått et alvor over seg), konfirmasjonen (da hun oppdager alt en ung jente drømmer om og ikke kan finne på barndommens øy), og den dagen hun skal ut og tjene hos en familie.

Beretningen om øyfolkets liv preges av naturens syklus og gjentagelser. Syntaksen mimer ofte denne langsomme, lavmælte og dvelende rytmen gjennom en struktur der fortelleren først presenterer en observasjon, bygger den ut til en allmenngyldig betraktning om menneskelivet, og vender så tilbake til det konkrete og jordnære, i en sirkulær bevegelse som minner om naturens syklus. Beretningen om alle underlige objekter øyfolket finner i strandkanten etter en storm er et typisk eksempel:

«En sjelden gang finner de også flaskepost, som inneholder en blanding av lengsler og betroelser og er myntet på noen andre enn dem som finner dem, men som, dersom de skulle treffe på rette vedkommende, ville ha fått dem til å gråte blod og sette himmel og jord i bevegelse. Nå åpner øyboerne dem i all sin nøkternhet og plukker brevene ut og leser dem, så sant de forstår språket, og gjør seg noen tanker om innholdet, små og vage tanker – flaskepost er mytiske formidlere av savn, håp og ulevde liv – ,  og deretter legger de brevene i en kiste for gjenstander som verken kan eies eller kastes, og koker flaska og heller ripssaft på den, eller de setter den rett og slett som et slags bevis på sin egen tomhet i vinduskarmen i fjøset slik at sollyset kan skinne gjennom den og bli grønt før det skråner ned og legger seg til rette i de tørre stråene på golvet.»  

Å forflytte fokus mot det fysiske miljøet rundt karakterene når menneskets indre anliggender blir intense og stormende er en kjent litterær teknikk. Det skaper brudd i beretningen, en nødvendig pause, et fruktbart perspektivskifte. I Roy Jacobsens roman er dette perspektivet nærmest konstant; fokus holdes i de ytre elementene, karakterene bli dekor i et drama underlagt naturkreftenes luner. Det tilfører beretningen en universell karakter: Øysamfunnet blir er mikrokosmos, øyfolket selve menneskeheten, der isolasjonen befester mønsteret det er født inn i. Hva skjer når fremmede kommer på besøk? Når gjesten reiser igjen? «Når han reiser igjen, står de tilbake med bare seg selv og tenker at det kanskje ikke er nok. En gjest skaper et savn. Han forteller øyfolket at de mangler noe, at det gjorde de antagelig også før han kom, og vil fortsatt gjøre det.» 

Når naturen definerer og styrer mennesket som ibor den, er den ikke lenger en speiling av menneskesinnet; det er menneskene som blir en forlengelse av naturens mektige bevegelser. Dette reflekteres i romanens fortellerteknikk, der naturens syklus gjenspeiles i gjentagelsens prinsipp; årets gjøremål i fellesskap, stormen som herjer, rydding og oppbygging etterpå, den årlige avreisen til Lofotfisket: «De vinket, gikk hjem, og tok fatt på ensomheten.»  Iblant brytes vanen ved et klimatisk lune; havet fryser, og is legger seg mellom øyene, til forlystelse og lek for Ingrid, som tar med seg moren Maria og tanten Barbro ut for å gå på isen. Bestefar Martin nekter å tro det, og vil heller ikke gå ut for å se. «Men da sønnen hans nok en gang kommer levende hjem fra Lofoten omtrent samtidig med at tjelden lander, og han spør etter nytt, skal Martin fortelle at det la seg is her i vinter, rundt hele øya, den lå i bare noen timer, men var så sterk at de kunne gå på den, før en kuling brøt den opp og skylte den på land, der lå den som en voll av knust glass i flere uker før den smeltet, det var i slutten av mars.» 

Innledningen til kapittel fire ligner nærmest en liten speilfortelling, altså en kort, fortettet fortelling som innehar elementer av, og slik speiler, den store: «Ingen kan forlate en øy, en øy er et kosmos i et nøtteskall, der stjernene sover i graset under snøen. Men det hender at noen forsøker. Og på en sånn dag blåser en sakte østavind.» Her skildres Hans’ forgjeves forsøk på å sette bort sin enfoldige søster Barbro; det er hjerteskjærende lesning. Det er mye som er hjerteskjærende i Jacobsens roman, men fortellerens standhaftige perspektiv på de naturgitte plikter og nødvendigheter som styrer øyboernes liv gjør det umulig å komme til med den minste antydning av sentimentalitet. Dette estetiske valget rommer både livbejaelse og resignert tristesse – for verden slik den fremstår for øyboeren er både vakker og grusom –  og denne kontrastfylte erkjennelsen kommer tydeligst til uttrykk i den utrettelig standhaftige, lengtende, kjempende Ingrid. 

Ved ett tilfelle får vi likevel direkte tilgang til stormen av følelser som herjer i Ingrids indre; når bestefar Martin dør, går hun ut på «hammeren på nybrygga i håp om at en svær hånd skulle feie henne på havet og holde henne nede i dypet til hun sprakk, for hun hadde ikke krefter til å hoppe, og ikke klarte hun å gå i stykker på land heller». Skildringen av denne totalfusjonen med elementene bidrar til en skjematisering av karakterene som nærmer seg det arketypiske. Det ligger en slags fred og avklarethet i mennesket som isolert fra omverdenen vender seg helt mot naturen, og som med familien skaper et lite mikrosamfunn med egne lover og vaner.

Fascinerende er det å lese om hvordan kvinnefrigjøringen lister seg inn i også dette lille samfunnet – mens kvinnene på fastlandet er i ferd med å få stemmerett – gjennom et enkelt møbel: en stol å sitte på. Og denne revolusjonen skildres som en tilforlatelig og fredsommelig endring i menneskenaturens mønstre: «Da Barbro vokste opp på Barrøy hadde ikke jentene stol. De sto ved bordet og spiste. Av kvinnene i huset var det bare mora, Kaja, som satt og det begynte hun med først etter at hun fikk sin første sønn. Da Kaja døde, ville Barbro ha stolen hennes. Mens Hans ville overlate den til Maria, som han nettopp hadde giftet seg med. (…) Dermed fikk både Barbro og Maria stol, omtrent samtidig. Og allerede da Ingrid var tre, lagde faren stol til henne også (...). En epoke var over. (…) Det var heller ikke godt å si om det var Barbros krav eller en idé Hans hadde med seg fra Lofoten som førte til at også kvinnene fikk sitte. Det ble bare gjennomført, slik menneskene plutselig finner en ny vei gjennom villniset og liker den og går den om igjen og etter hvert skaper en sti (...)». 

Når tragedien rammer familien, brytes syntaksen opp. Vi får ikke lenger de lange periodene, med innskudd som understreker det gjentagende i handlingen, men korte, handlingsoppramsende setninger, som om en vesentlig kontinuitet er gått tapt. Rytmen er tidvis nesten martrende repetitiv når praktiske gjøremål og kampen mot vær og vind beskrives; slik fremmanes det prekære i deres eksistenser. Slik skaper også fortelleren empati for sine skikkelser: Den konsekvente bortvisningen av alle emosjonelle uttrykk får som tilsvar empatien til å velle frem i leseren konfrontert med øyfolket trange liv. Skildringen av de farløse guttene Lars’ og Felix’ strabasiøse ferd på havet er svært gripende, nettopp fordi det aldri blir sagt hvor ensomme og forlatte de er; de bare lever, griper, og slåss for livet.  

De usynlige er en storslått og gripende beretning om øyfolkets kamp for å overleve, realisere drømmer og avfinne seg med livet slik det blir. Vi frykter at øylivet nærmer seg slutten for familien Barrøy, når prestefruen forteller Ingrid at de bør selge og flytte til fastlandet for å klare seg økonomisk. Vi blir ikke fortalt hvordan det går, det er ikke nødvendig, for vi vet at øyfolket tilhører en forgangen tid; og Jacobsen lar det brå værskiftet over øya en sommerdag innhylle og tone ut skildringen av en øyboereksistens som opplever å få enda en dag i nåde: Når sollyset vender tilbake igjen og «slipper synet løs igjen som ville hester i alle himmelretninger» er det «bare som om de har fått arbeidsdagen sin halvert, eller har fått en helt ny dag inni den gamle». Det ligger en varme og respekt i Jacobsens skildring av øyfolkets liv, som ikke står i noe motsetningsforhold til den nøkterne, handlingsfokuserte stilen som preger beretningen, og som av en anmelder endog blir knyttet til sagastilen. Forfatterens estetiske valg reflekterer snarere en respekt for miljøet som skapte disse menneskene, for verdenssynet og menneskesynet av den tid, en hyllest til en forgangen tid og hverdagsheltene fra den gang.