"... det som kulminerer i glede og kanskje også i en form for uforståelig ekstase, det er BLIKKET. Ikke den betraktendes blikk, som bare er et speil. Men det aktive blikket, som er rettet mot den andre, mot materien og som forener seg med den. Det skarpe, gåtefulle blikket fra alle sansene, som ikke erobrer bare for å bringe det inn i systemenes og ordenes fengsel, men som dirigerer mennesket mot de ytre områder som allerede har en plass i det selv og som setter det sammen igjen, nyskaper det, i gleden over det inkarnerte mysterium." Le Clézio, Den materielle ekstase

fredag 27. januar 2012

Kunsten å skrive

Onsdag den 25. januar inviterte Litteraturhuset til en samtale rundt skrivekunstens utfordringer og gleder, i forbindelse med Hans Olavs Brenners nylig utkomne bok Om å skrive.  Her presenterer han forfatterintervjuer med Per Petterson, Jan Kjærstad, Karin Fossum, Erlend Loe, Vigdis Hjorth, Ingvild H. Rishøi, Trude Marstein, Lars Saabye Christensen, Dag Solstad, Jon Fosse, Jo Nesbø, Karl Ove Knausgård og Herbjørg Wassmo. To av forfatterne - Kjærstad og Rishøi - var invitert til å samtale med Brenner. Arrangementet hadde tydeligvis stor appell, for salen var fullpakket, og de som ikke fikk billett kunne se forestillingen på storskjerm i litteraturhusets kjeller. Jeg hadde bestilt tre uker i forveien, og var så heldig å få en plass foran i salen, med god utsikt til de tre samtalepartnerne.
Brenner innledet med å spørre Rishøi om skrivekunsten var et håndverk man kunne lære seg, og kommenterte sitt eget spørsmål med: "Dette er den type ja/nei-spørsmål en journalist ikke skal stille." Og slik fortsatte han, ledig og lekende, gjennom en og en halv time, i en inkluderende samtale med de to forfatterne, som generøst delte med oss sine erfaringer, erkjennelser og ergrelser. Rishøi fortalte om hvordan hun printet ut tekstene og limte dem sammen med tape, Kjærstad om romanens koagulerende erkjennelsesstruktur, hvordan mange erkjennelser underveis ender i en "erkjennelsesorgasme", en katharsis. En særdeles hyggelig kveld, rett og slett.
"Jeg fikk følelsen av at tematikken var en snarvei til noe essensielt," sier Brenner om arbeidet med boken i et intervju med Tom Egeland. "Forfatternes poetikk dukker fint og uanstrengt opp her og der i intervjuene. Det var veldig tilfredsstillende å snakke overordnet og ikke utelukkende om forfatterens siste roman."
I Litteraturhusets bokhandel kunne vi etter forestillingen få kjøpt et signert eksemplar av boken. Her fant jeg også Langelands Fortellekunst, som jeg hadde stor glede av å lese i fjor sommer, med Pettersons Ut og stjæle hester tilgjengelig ved siden av. Hans innføring i fortellekunsten tar nemlig utgangspunkt i eksempler hentet fra Pettersons mesterverk, og presenterer nye og interessante perspektiver på sentrale episoder og grep  i romanen. Han gjennomgår og eksemplifiserer romanens mange verdivendinger, og kronologiens betydning for dramaturgien, med særlig vekt på frampekenes funksjon. En grundig lesning av  Pettersons verk, og samtidig en god innføring i romanens dramaturgi.
Skrivehåndverket og dramaturgien diskuteres også i intervjuene i Brenners bok, men her understrekes det tydelig at metodene er individuelle og underlagt forfatterens temperament. Viktigheten av å finne sin egen metode og sin egen stemme står sentralt. Irene Engelstad forteller om  redaktørens situasjon og gir oss innsikt i samarbeidet mellom forfatter og redaktør; i hva det innebærer å være en god og konstruktiv leser som evner å se hva teksten kan bli. Lesningens rolle for skrivearbeidet fremstår som essensiell. En interessant og nyttig bok som utstråler, som forfatteren selv, ekte formidlerglede.   

2 kommentarer:

  1. Gratulerer med en fin blogg, denne vil jeg følge.
    Jeg ernysgjerrig på disse to bøkene, Om å skrive og kanskje spesielt Fortellerkunst. I omtalen står det noe om verdivendinger, som er et begrep jeg ikke er kjent med. Har du tid til å fortelle meg hva det betyr?

    SvarSlett
  2. Takk for gode ord, Erika!
    Fortellekunst er en svært god og grundig innføring i romanens dramaturgi og anbefales varmt!
    Langeland definerer verdivendingen som hendelser som forårsaker en positiv eller negativ tilstandsforandring for protagonisten eller andre karakterer i fortellingen. Den bidrar til å gi fortellingen liv og progresjon, gjennom en dialektisk bevegelse mellom positive og negative verdiforandringer. Det betyr ikke at alle verdivendinger nødvendigvis veksler mellom pluss og minus; det kan komme flere negative eller flere positive verdivendinger etter hverandre, men etter en stund må det snu, slik at helhetsinntrykket er en vekselvirkning, ellers vil fortellingen fremstå som repetitiv. Noen verdivendinger kan innebære en forandring som har både positiv og negativ effekt for protagonisten, og gjerne uten at han eller hun selv er klar over det. Resultatene for hver verdivending bør ha økende effekt etter hvert som fortellingen nærmer seg klimaks, hvis ikke vil fortellingen oppleves som ensformig. Langeland anslår at en roman i gjennomsnitt inneholder 60 verdivendinger.
    Ofte starter en roman med at noe forstyrrer en tilsynelatende harmonisk tilstand, da er det snakk om en negativ verdivending; noe må gjenopprettes, og på veien mot gjenopprettelsen av harmonien inntreffer gjerne nye verdivendinger.
    Dette er kanskje enda mer slående i filmens dramaturgi; Langeland presiserer også at begrepene han bruker i kapittelet om verdivendinger er hentet fra Robert McKees lærebok om filmmanus, Story.

    SvarSlett