Intenst bevegelig nærfokus: Det dyrebare av Linn Ullmann

Det slår meg at en bevegelig fravendthet kjennetegner personene på forsideillustrasjonene til Linn Ullmanns romaner: personene snur seg bort fra betrakteren eller kameraet. Men det er en pirrende fravendthet, som trigger betrakterens blikk og nysgjerrighet, som om personene er innfanget i flukt, og leseren inviteres til å følge dem i flukten.
Denne bevegelsen – mot  noe, bort fra noe – kjennetegner Ullmanns siste roman: Det dyrebare. Perspektivskiftene er så mange, raske og intense (det fokuseres inn og ut, korte og lange passasjer, små og store glimt inn i de forskjellige karakterenes tanker og liv), at det skaper et virvlende narrativt driv og en stigende, sitrende nysgjerrighet hos leseren.
Vi presenteres glimtvis for en familie, Jon Dreyers, som det kunne være fristede å karakterisere med moteadjektivet dysfunksjonell; men det er en helt vanlig familie det handler om, med hemmeligheter og gjemte traumer som gradvis avdekkes, i forskjellige porsjoner og fra forskjellige kanter. Perspektivskiftene stadfester og nyanserer de første innblikk leseren får, skaper signifikante, intrigante forskyvninger i et bilde. Det veksles mellom kort skisserte oversiktsbilder og intense nærbilder på en måte som bidrar til både innsikt og innlevelse i allmennmennskelige forhold.

Og nærbildene lokker frem empatien. Vi føler med kvinnen, Siri Dreyer- Brodal, en foretaksom reastaurantinnehaver med traumatisk barndom, hvis minner fremlokkes av nye begivenheter i familien, forholdet til den alkoholiserte, selvsentrerte gamle moren, Jenny Brodal, forholdet til datteren, den uregjerlige Alma, og ikke minst den nye barnepiken på 19, Mille, som irriterer henne og tiltrekker seg ektemannens blikk, og som forsvinner sportløst under feriringen av Jennys Brodals 75-årsdag. Vi føler med mannen, Jon Dreyer, en forfatter med skrivesperre og et miserabelt sexliv (noe årsaksforhold antydes dog ikke), som er forvist fra ektesengen fordi datteren ikke kan sove på eget rom om natten, og hvis seksuelle sidesprang er så mistrøstig mislykkede at selv hans kone, med litt velvilje, ville ha syntes synd på ham om hun hadde fått innblikk i detaljene. De er så vakkert skildret i en scene hvor de ligger og prater tilforlatelig sammen før de sovner,  hvor en gripende gjensidig omsorg kommer til syne, at man fristes til å hviske dem velmenende råd: Hvis du bare kunne stanset opp og sett din ektefelles behov (for nærhet, sex, stabilitet og fokus), så hadde dere blitt den idyllen dere har potensialet til. Men jeg overlater slikt til de fagkompetente, og nøyer meg med å konstatere at kjærlighetens og begjærets avsporinger i hverdagens misforståelser, utfordringer  og hektiske jag er fortryllende skildret, og vakkert og levende knyttet opp mot de store dramaer, slik at sammenhengen, mellom hverdagens utfordringer (fraværet av  nærhet og evnen til å se et menneskes behov), og de store tragedier (svik, omsorgssvikt, fatal feighet og drap) kommer leseren tilforlatelig i møte.

Trådene samles til slutt, uten noen klar form for løsning. Det avsluttende øyeblikk har spirer av forsoning i seg, men det er uklart om det ligger forsoning eller forstillelse eller om forsoningen kanskje innebærer en nødvendig forstillelse, i dette siste øyeblikket som fanges inn. Livet går videre, noe har blitt synlig, andre ting forblir tilslørt, vi er blitt virvlet inn i en families bevegelser gjennom 390 nesten thrilleraktig spennende sider.