Onsdag den 25. januar inviterte Litteraturhuset til en samtale rundt skrivekunstens utfordringer og gleder, i forbindelse med Hans Olavs Brenners nylig utkomne bok Om å skrive. Her presenterer han forfatterintervjuer med Per Petterson, Jan Kjærstad, Karin Fossum, Erlend Loe, Vigdis Hjorth, Ingvild H. Rishøi, Trude Marstein, Lars Saabye Christensen, Dag Solstad, Jon Fosse, Jo Nesbø, Karl Ove Knausgård og Herbjørg Wassmo. To av forfatterne - Kjærstad og Rishøi - var invitert til å samtale med Brenner. Arrangementet hadde tydeligvis stor appell, for salen var fullpakket, og de som ikke fikk billett kunne se forestillingen på storskjerm i litteraturhusets kjeller. Jeg hadde bestilt tre uker i forveien, og var så heldig å få en plass foran i salen, med god utsikt til de tre samtalepartnerne. Brenner innledet med å spørre Rishøi om skrivekunsten var et håndverk man kunne lære seg, og kommenterte sitt eget spørsmål med: "Dette er den type ja/nei-spørsmål en journalist ikke skal stille." Og slik fortsatte han, ledig og lekende, gjennom en og en halv time, i en inkluderende samtale med de to forfatterne, som generøst delte med oss sine erfaringer, erkjennelser og ergrelser. Rishøi fortalte om hvordan hun printet ut tekstene og limte dem sammen med tape, Kjærstad om romanens koagulerende erkjennelsesstruktur, hvordan mange erkjennelser underveis ender i en "erkjennelsesorgasme", en katharsis. En særdeles hyggelig kveld, rett og slett.
"Jeg fikk følelsen av at tematikken var en snarvei til noe essensielt," sier Brenner om arbeidet med boken i et intervju med Tom Egeland. "Forfatternes poetikk dukker fint og uanstrengt opp her og der i intervjuene. Det var veldig tilfredsstillende å snakke overordnet og ikke utelukkende om forfatterens siste roman."
I Litteraturhusets bokhandel kunne vi etter forestillingen få kjøpt et signert eksemplar av boken. Her fant jeg også Langelands Fortellekunst, som jeg hadde stor glede av å lese i fjor sommer, med Pettersons Ut og stjæle hester tilgjengelig ved siden av. Hans innføring i fortellekunsten tar nemlig utgangspunkt i eksempler hentet fra Pettersons mesterverk, og presenterer nye og interessante perspektiver på sentrale episoder og grep i romanen. Han gjennomgår og eksemplifiserer romanens mange verdivendinger, og kronologiens betydning for dramaturgien, med særlig vekt på frampekenes funksjon. En grundig lesning av Pettersons verk, og samtidig en god innføring i romanens dramaturgi. Skrivehåndverket og dramaturgien diskuteres også i intervjuene i Brenners bok, men her understrekes det tydelig at metodene er individuelle og underlagt forfatterens temperament. Viktigheten av å finne sin egen metode og sin egen stemme står sentralt. Irene Engelstad forteller om redaktørens situasjon og gir oss innsikt i samarbeidet mellom forfatter og redaktør; i hva det innebærer å være en god og konstruktiv leser som evner å se hva teksten kan bli. Lesningens rolle for skrivearbeidet fremstår som essensiell. En interessant og nyttig bok som utstråler, som forfatteren selv, ekte formidlerglede.
