«I maa tage mig i Haand derpå: at I vil tilgive mig, at jeg taler i første Person singularis, og at jeg bliver en Slags Hovedperson i mine egne Oplevelser», skriver Camilla Collett i I de lange Nætter, i 1862, og fortsetter med overraskende aktualitet: «Det klages nemlig ofte, jeg vet ikke om med Grund, over, at Folk i sine Selvbiografier og Bekjendelser taler saa meget om sig selv.» Videre understreker hun det evig tilbakevendende paradoks i litterær resepsjon: «Var det virkelige oplevede Ting, saa klagede man over, at det var usandt, overdrevet, og har jeg da jammerlig brudt mit Hoved med at digte noget op, saa har man beskyldt det for at være sandt, altfor sandt, ja man kjendte hver eneste Person igjen.»
Det er likevel sammenhengen
mellom liv og skrift Tone Selboe løfter frem når hun presenterer oss for
essayisten Camilla Collett i sin nylig utkomne Camilla Collett – Engasjerte essays. Ved å etablere interessante
paralleller mellom hennes litteraturkritikk og hennes liv og engasjement,
levendegjør hun Camilla Collett som kvinne og litteraturkritiker, og bringer
slik både litteraturkritikeren og kvinnen nærmere oss som lesere, gjennom de
allmenngyldige problemstillinger hun trekker frem. Collett kritiserer eksempelvis
med forkjærlighet den melankolske mannstypen, slik hun finner ham i
Chateaubriands René, Benjamin
Constants Adolphe, i Lord Byrons
Manfred, det er kostelig beskrevet: «den melankolske estetiker hvis fremste
egenskap er kjedsomheten, og som i sin jakt på virkelige følelser legger
kvinneliv øde» minner i følge Selboe «mistenkelig om en annen mer hjemlig
figur: ungomdstidens sentrum for all hennes lengsel – den godeste Welhaven, som
nettopp øver seg i følelsenes kunst, jakter og beiler, men alltid på avstand,
og uten vilje til å la seg binde, for ja, så er leken ute.» God
litteraturformidling etablerer sammenhenger mellom mennesket og verket på en refleksjonsstimulerende
måte. Her fremstår Selboe som en forbilledlig forteller: Hun viser frem en
sammenheng, med et lite smil, og overlater til leseren å tenke humrende,
innlevende på hvor aktuell problematikken Collett beskriver er. For det er ikke
bare hovedpersonen Adolphe Collett kritiserer hos Constant, men hvordan
forfatteren kunne «saare og kompromittere en endnu levende høistaaende,
berømte Dame, i hvem han omtrent utilsøret lod gjette Heltinden»; det dreier
seg om den franske forfatteren og litteraturkritikeren Germaine De Staël, som
Constant hadde et stormfullt kjærlighetsforhold til. Gjennom sin alternative,
selektive litteraturhistorie, bidrar Collett til å fremheve de Staël på
bekostning av Constant for å «hente frem
den historien mannlige forfattere har oversett eller skjøvet unna.» Selboe karakteriserer Collett som «den første
kvinnelitteraturhistoriker», og imøtekommer kritikken av Colletts
litteraturhistoriske ensidige perspektiv, og den reduserende kategoriseringen
av den som «en vurdering av diktningen som aktstykker i oppgjøret mellom mann og kvinne», med å
invitere til et større perspektiv enn det rent estetiske, og lese «Colletts
litterære betraktninger som deler av en større argumentasjon», som en «en litteraturhistorisk analyse – med
et klart moralsk og politisk siktemål.» Samtidig lar hun oss ane hvordan
litteraturkritikeren Collett innfeller i sin egen kritikk speilfortellinger av
sitt eget liv, knytter en vesentlig problemstilling til noe konkret kulturelt
og samtidig selvopplevd, og dermed løfter det til et universelt, menneskelig og
samfunnsmessig anliggende. Det er vesentlig, og det er undervurdert.
Det er nettopp i møte med de
andres liv og skrift at hun kan bruke sitt eget, og samtidig løfte
problemstillingene frem som et universelt, allmenngyldig og et litterært
anliggende. Om møtet med George Sand skriver Collett: «Jeg har lest Sand først
i de senere Aar, saa hun kan ikke siges at have virket på mig eller næret nogen
Stemning eller Tilstand hos mig, da hun mødte mig som et Speil, hvori jeg
saae mig selv klart, frygtelig,
henrykkende klart. Jeg har jublet over mange af hendes Ord, fordi de vare mine,
hun havde givet Liv.»
Når Selboe trekker frem Madame de
Staël som et annet viktig forbilde, som fascinerte Collett gjennom evnen til
mot og dristighet som kritiker generelt og av Napoleon spesielt, er det som et eksempel
på hvordan Collett viser frem menns manglende evne til å anerkjenne kvinnelig styrke «sideordnet
kvinedelig Evne.» Collett skal ha uttalt om Madame de Staëls opprør mot
Napoleon: «Mænd taaler ikke gjerne en sterkt anlagt Kvindenatur ved siden af
sig. At den er begavet, kan endda gaa an; men den maa ikke være selvstændig;
den maa gaa op i ham, dreie sig om ham som Solsikken efter Solen, som den lyssunde,
mindre Klode om sin Planet.»
Som revolusjonskritiker er
Collett også aktuell, mener Selboe, som ser i Colletts kritikk av den franske
revolusjon paralleller til den arabiske våren: Kvinnene står i front og er
i mange tilfeller pådrivere, sidestilles for en kort stund med mennene, men når
den nye tiden begynner, blir de skjøvet i bakgrunnen.
Den trossende, modige, krasse og
skarpsynte kvinnen blir også fremstilt i all sin menneskelighet i en rørende
sekvens der Selboe beskriver Colletts mislykkede møte med den tyske
forfatterinnen Fanny Lewald, som hun beundret så sterkt. Colletts beskrivelse
av hatten hun bærer fremstår som et bilde på sjenanse: Hun ser seg selv
utenfra, med den andres øyne, med helt gal hatt: «Jeg saae tydelig, hvordan den
skulde været: Baand i graat eller en resignert lilla, en av disse i sin
Negativitet pretensiøse Hatte, der indgyder en tillidsfuld Forvissning om , at
det Hoved, den repræsenterer, indtager en sikker og omhuldet Stilling i Selskabet.»
Slik løfter hun, ifølge Selboe «situasjonen opp på et nytt nivå – det
ufullkomne, komiske nivå. Slik angår den ikke lenger bare Collets egen litt
triste følelse, men blir et bilde på en gjenkjennelig og mennekselig lengsel
etter det forløsende klesplagget som kan transformere en følelse av
utiltrekkelighet til selvsikker selvfølgelighet.» Vi aner et sammensatt og kontrastfylt
menneskesinn bak den engasjerte stemmen vi kjenner som Camilla Colletts.
Den siste delen av essayet et
viet Collet som bykritiker, og her understrekes storbyens fortrinn for kvinnen:
friheten, at kvinner kan få gå alene, «uden at udsætte sig for Tiltale eller
Paatrængenhed af nogen Art.» Dette er ifølge Collett et målekriterium for en
bys utvikling: «Verken vår egen lille
parveny Kristiania eller de to andre skandinaviske hovedstedene», sier hun,
«har ennå nådd så langt i utviklingen at damer kan gå alene ute.»
Colletts krasse kritikk av menns
manglende evne til å anerkjenne kvinnelig talent og styrke skaper unektelig
litt nysgjerrighet hos leseren omkring forholdet hun selv levde i. Hennes egen
ektemann, Jonas Collett, får vi svært få glimt av, og i et av glimtene vi får,
fremstår han som særdeles sympatisk, ja, endog svært empatisk. Han skriver i et
brev hjem fra Paris entusiastisk om sin lesning av Sands Indiana: «Jeg har fundet hele lange Stykker der ere som de vare
skrevne for os, Camilla.» og legger til, etter å ha fortalt om en kvinne i
romanen som etter mange skuffelser finner en venn hun blir lykkelig med: «Du
seer jo nok, Camilla, at vi ville blive lykkelige, George Sand har jo sagt det
med klare Ord, og disse Ord ere directe bestemte for os.» Som en alltid
nærværende støttespiller ser vi ham for oss, mannen bak den sterke kvinnen, han
som muliggjorde hennes kamp. «C’est l’indignation qui nous manque, mine Søstre»
skal Collett opplagt ha sagt mot slutten av sitt liv. Troen på en bedre fremtid
drev henne, ga henne mot til å gi stemme til så mange…
Det er noe paradoksalt ved at en
forfatter som har bidratt med så mye tankegods i vår kultur fremdeles er såpass
underkjent, kommenterer Selboe: Kanskje har det fanget tidsånden og det
opprørte skriket så godt at man i ettertid har glemt identiteten til stemmen
som bragte det frem, dette forfatterskapet, som ifølge Selboe «helt uavhengig av hvor mye
eller lite det er lest, så å si har føyd seg inn i vår tenkemåte og vår tid –
uten at vi har merket det.»
