Lysende om den ensomme tosomhetens drømmer og desperasjon – Gjennom natten av Stig Sæterbakken

Stig Sæterbakkens siste roman Gjennom natten bærer i seg et kontrastestetisk mot. Den fremstiller enkelt, nedstrippet, eksistensielt nært og kontrastfylt en «se angsten i hvitøyet»- holdning, en eksistensiell desperasjon  som nedfelles i syntaks og fortellerdriv, med omskiftelige bevegelser til å tro på og til å beveges av, for de er akkurat like vilkårlige som livet selv. Sæterbakkens roman betrakter livets paradokser: lengselen etter holdepunkter og eventyr, den ensomme tosomhetens drøm og desperasjon; og dette kontrastprinsippet holdes romanen gjennom, får hvile i dens desperasjon.

Det er nostalgien og drømmen om likeverdig kjærlighet som åpner romanen og settes opp mot angsten og redselen: idet hovedpersonen, den førtifem år gamle tannlegen Karl Meyer en dag tar bussen og blir var et forelsket par. «Ingen ting kan forstyrre dem. De er i likevekt.» tenker han. « Kjærligheten og begjæret likelig fordelt, ennå ikke noe spørsmål om hvem av dem som lengter mest.» Ved reisens ende finner vi et ekko til synet av det unge paret på bussen når Karl møter et tilfeldig par ute på gaten rett før han skal gå inn i skrekkens hus, for å møte «sitt livs verste redsel» i håp om å overskride den, forsones, finne fred. «Hvordan fikk de det til? Visste de det selv? (…) Var de kjent med den gaven de bar mellom seg på sine sammenfiltrede armer?»
 
Det er noe vilkårlig ved omveltningene som inntreffer i Karl Meyers liv, og som får dilemmaet hans til å fremstå mer som en idemessig konstruksjon enn et reelt livsvalg: Han fremstilles på mange vis som en uferdig, i betydning umoden, uforløst, person: der han svinger mellom innsiktsfulle livsbetraktninger bunnet i erfaring, og et nærmest puerilt oppmerksomhetsbehov. Møtet med den unge kvinnen som fører ham ut i utroskap er så banalt at man som leser ikke fatter hva som får ham til å forlate familien for henne; satt opp mot Eva, den store kjærligheten, sjelefrenden, fremstår sidespranget som ren selvdestruksjon. Heri ligger en ambivalens: Desperasjonen slik den skildres i bilder og tanker er levende, kontrastfylt, virkelighetsnær, og griper, scenariet som omhyller den når ikke inn, butter imot ideene.

Den kan altså virke som om den ytre tematikken nærmest er villspor: det skal ikke handle om utroskapets problemstillinger, men idemessige prinsipper som tidvis opptar hovedpersonen (hvor går grensen for utroskap: tanke eller handling?) en tankelek omkring etiske prinsipper.  Sønnens selvmord inntreffer like plutselig som det tragiske barnedødsfallet som får alt til å vakle i Hustvedts Det jeg elsket, og ser heller ikke ut til å ha annen dramaturgisk funksjon enn å være et bakteppe for en middelaldrende manns behov for renselse og selvoppgjør. Slik sett bidrar det til å speile hovedpersonens egocentrisme. Reisen til skrekkens hus fremstår derfor som et skrik etter selvinnsikt, renselse, rystelse.

Det er de ørsmå bevegelsene mellom virkelighet og drøm som skaper psykologisk driv i romanen, den uroen som skal til for å hensette leseren i en tilstand som speiler protagonistens psykiske ubehag, vakling og forvirring, hans søken etter holdepunkter, autentisitet og endepunkter, det inderlige ønske om å komme til veis ende, tømmes for illusjoner og redsler. Den omkalfatrende reisen mot erkjennelsen av denne tragiske essensen i menneskelig sameksistens: «Vi var bare bilder i hverandres drømmer om hvordan vi ønsket det skulle være».
 

Det lekes med uhyggesjangrene slik vi kjenner dem fra skrekkhistorier og mareritt, og den samme angstens essens får liknende uttrykk enten det dreier seg om et teaterstykke eller ungdommens drømmer: denne leken  med sjangre presses tidvis mot et ytterpunkt og truer med å vippe over i den gutteaktige fascinasjonen for skrekksjangeren, og slik bryte med den psykologiske realismen som første del av romanen bygger opp mot. Det er uklart om dette er sjangermessige veier til et uttrykk for protagonistens desperasjon, eller et ambisiøst forsøk på å forene psykologisk realisme med skrekksjangeren via drømmens diskurs og surrealistiske scenario. Det er ludisk og ambisiøst og fremstår i det store og hele som troverdig.

I sentrum for reisen står kontrastparet: selvdestruksjon og kjærlighetslengselens ønske om å bygge opp noe som kan vare. Ved reisens ende vender hovedpersonen tilbake til ungdommens drømmemøte med destruktive egenskaper i eget sinn; og det er nærmest med vemod vi betrakter hans resignerte blikk, fylt av galgenhumor og tragisk fremmedfølelse når han gjenerindrer drømmen om den selvfornøyde selvskaderen med øksen. («Se  her hvor mye jeg tåler! Se hvor hard jeg er med meg selv!»)
 

Besettende døds- og utslettelsesmotiver hinter blant annet til J.M.G Le Clézios roman Syndfloden, med den selvdestruktive hovedpersonen François Besson. I Syndflodens lange innledning finnes en skjellsettende scene hvor hovedpersonen observerer en ung pike på motorsykkel dukke opp idet en sirene begynner å hyle: «på hjørnet av boulevarden, mellom kastansjebeplantningen og innkjørselsporten til SPADA kom en ung pike på motorsykkel til syne». Hun forsvinner, 300 meter ned i gaten, inni et gårdskompleks i det øyeblikk sirenelyden opphører: «Hjulene snurret, lette gjennomsiktige,  (...) hun var alene, lignet et mekanisk leketøy, og smeltet sammen med slutten av gaten; noe usigelig suget henne henimot tilintetgjørelsen. (...)  Enhver avvikelse ville ha revet skinn og kjøtt av henne, vridd neglene, knust knoklene.»

Sæterbakken gjentar disse setningene med små variasjoner: «Jeg ble stående og se etter henne, hun lignet et mekanisk leketøy, hjulene snurret rundt, lette og gjennomsiktige», små avvik som hverdagsliggjør den opprinnelige scenen og avvæpner den for skrekkfølelsen av uunngåelig tilintetgjørelse som bygges opp i scenens avsluttende sekvens i Syndfloden: «Så var det ikke annet enn stillhet. Og intet, ikke en gang et levende minne, ble tilbake i våre sinn. Fra den dag av, har alt råtnet. Jeg, François Besson, ser døden overalt.» I kontrast står Sæterbakkens «Reddet, enn så lenge, tenkte jeg.» Sæterbakken har også fjernet det lydlige elementet som skaper inntrykket av forestående katastrofe og tilintetgjørelse, sirenen, som i Syndfloden utgjør et varsel om krig. Dermed interioriseres angsten, den hverdagsliggjøres, jenta på motorsykkelen blir «en del av den store strømmen». I stedet for å suges mot tilintetgjørelsen, forsvinner hun «smidig og lett i infernoet av støy der det minste brudd på årvåkenheten ville rive skinnet og kjøttet av henne, vri neglene, knuse knoklene (…)». 

Når en forfatter refererer til og siterer så tydelig en annen forfatter som her, blir jeg alltid fristet til å lese det som en kommentar, etisk eller estetisk, til å lese referansen som et holdepunkt som utfordres, som den refererende forfatteren skriver seg opp mot, eller bare imot.

Her fremstår scenen med jenta på motorsykkelen som et mer forsiktig, antydende bilde, likevel med de underliggende skrekkreferansene intakt. Som en motsats til Bessons selvdestruktive prosjekt i Syndfloden fremheves denne bevisstheten hos Karl Meyer: «Som om dette var den store bevegelsen de deltok i – som jeg selv deltok i , der jeg lot meg suge opp i vrimmelen – det evige jaget etter å unngå å dø.» Heri ligger kanskje også romanens lyseste punkt, som smelter sammen med hovedpersonens hyllest til lengselen etter den likeverdige kjærligheten.

For ved reisens ende står skrekken og vemodet, angsten og kjærlighetslengselen side om side: Det siste avnittet fremstår i så måte som et skrik ved oppvåkningen fra et mareritt: Jeg mente ikke å skade deg kjære. «mitt livs verste redsel er en time uten dere.» Det er som om vi vender tilbake til drømmen, til det store sukket: «Å, elskede hvorfor gjør vi ikke dette hver kveld? Hvorfor sitter vi ikke slik, natt etter natt, drikker til begeret flyter over, snakker om oss selv og hverandre, sier om igjen ting vi har sagt hundre ganger før, forteller hverandre historier vi kan utenat begge to, lar den gjenkjennelige kvernen male vår samhørighets korn? Hvorfor går det så lang tid mellom hver gang vi gjør det? Hvorfor går det så lang tid mellom hver gang vi finner frem til hverandre på den måten? Hva er vitsen med alt vi foretar oss hvis det ikke fører oss hit, det eneste stedet verdt å være? Det er dette vi lever for! Det er dette all vår virksomhet har som mål! Netter som får dagene til å blekne, som bader vår fortrolighet i gnistrende skjær, nettene da vi selvfølgelige og soleklare kan sitte overfor hverandre og fortelle hverandre alt. Hvorfor gjør vi ikke dette hele tiden? Hvorfor er ikke hver natt slik?»

 

Under sitt opphold i Weinachtstadt treffer Karl Meyer kunstfotografen Caroline (spesialisert på å fotografere vannets og ansiktets rynker). Hun dukker opp som en slags redningskvinne etter at han paradoksalt nok prøver å redde henne fra noe som han feilaktig tror er et selvmordsforsøk, og gjør det mulig for hovedpersonen å snakke om sitt tap, om selvmordets tabu og sinne, om ensomheten.  Og i samtalen med henne kommer han med denne innstendige bønnen, som kan leses som en bønn om hva litteraturens samtale skal kunne romme:

«Fortsett, tenkte jeg. Forsett å snakke. Vår så snill, ikke hold opp. Fortell meg hvordan det er. Fortell meg hvordan det skal gjøres.»