Jeg-fortelleren som prisme og puslespill – om Rachel Cusks «Omriss»-trilogi

Å lese Rachel Cusk «Omriss»-trilogi fikk meg til å oppdage en av jeg-fortellerens store narrative styrker: jeg-fortelleren som lytter, muligheten til å la hovedpersonen bli et prisme for et sammensatt kor av stemmer, som igjen får speile jeget som puslespill. Hennes metode ble derfor til stor inspirasjon for meg under den gjenstridige skrivingen av romanen Silkehjelm, der jeg ønsket å gestalte en hovedperson som prøver å favne mange, en hovedperson som tenker i vi-form for å la språket bære alle. 

I «Omriss»-trilogien møter vi en hovedperson så lyttende at vi knapt husker navnet hennes, hun filtrerer alle menneskelige historier hun blir fortalt og gir slik innsikt i en persepsjon. I første bind, «Omriss», er hun en forfatter på reise til et skrivekurs i Aten. Hun lytter til mennesker hun møter, kommenterer historiene deres og reflekterer over de mellommenneskelige mekanismer og tilbøyeligheter som kommer til syne gjennom måten de fortelles på. Skriveskoleelevene får også komme til orde med egne fortellinger, ofte dype og litterært interessante. Fascinerende elegant skaper hun gjennom koret av elevrøster en mosaikk av observert og sanset virkelighet og samtidig en refleksjon rundt denne virkeligheten. Alt dette utfører hun på enkelt vis, gjennom skrivelærerrollen hovedpersonen innehar. 

Kapittelet som beskriver skrivelærerens første time er eksemplarisk. Når hun ber hver deltager fortelle noe de har observert på vei til skolen, kommer det lange, bevegende fortellinger, om lyder av musikk som fremkaller savn, om en kvinne som hører mannen synge en strofe fra Carmen og innser at han slik blottlegger at han er utro, dype og litterært elegante fortellinger. De kan umulig være autentiske skriveskoleelev-tekster, tenker jeg, og minnes slik om at all fortelling innebærer perspektivvalg og elementer av foredling. For det er selvfølgelig Cusks tekster. Men på elegant vis smelter hun dem sammen til et kor av tilfeldige stemmer rundt observasjoner av dagligdagse scener som trigger refleksjoner om livet, om subjektets rolle i fortellingen av hendelser vi observerer eller befinner oss i, om å betrakte dem eller være midt i dem, og ikke alltid kunne skille om det er vår eller andre opplevelse. 

 Det beveger meg å se hvor elegant hun skaper dette koret av elevrøster som egentlig er hennes stemme, hvordan hun med frimodighet og selvsikkerhet bruker en «alt illustrerer alt»-teknikk, hvordan hun lar en beskrivelse etterfølges av en historie som illustrerer samme teknikk som den fysiske beskrivelsen (eleven sitter under klokken på veggen og hun forveksler derfor de to, samtidig som denne eleven forteller at hun har begynt å føle at andres historie blander seg med hennes og at hun ikke lenger kan skille de to). Jeg liker hvordan hun lar bilder hun sår vende tilbake senere i samme fortellingen som en metafor som får ny metning gjennom historiens vendig (maten mannen fratar sin kone han bedrar, og denne herlige setningen som oppsummerer både situasjonen og forholdets essens: «måtte jeg bare måpe over hvor genial denne mannen var, som i tillegg, mens jeg var der, hadde greid å nappe til seg tilgivelsen min like fingerferdig som en lommetyv tar lommeboken din, og sendte meg lettere, om enn fattigere, ut på gaten igjen, med den blå fjærdusken vaiende i tankene som en fjær i en tiggerlue.»).  Det er sterkt, dypt, rørende og underholdende. Det er  menneskelig bevegende og samtidig skriveteknisk lekent og inspirerende. En himmel å strekke seg under.

Andre bind, Transit, viderefører den narrative metoden som brukes i Omriss; hovedpersonen møter mennesker knyttet til romanens omdreiningspunkt, oppussingen at et hus hun nettopp har kjøpt, (en eiendomsmegler, en ekskjæreste, en snekker, frisøren, en selvlært polsk arkitekt, to forfattere, en fetter) og lar menneskene hun møter i stor grad snakke mens hun selv lytter. Historier kommer til syne, hovedpersonen selv stiller bare korte spørsmål som driver den samtalepartneren fremover i fortelling eller refleksjon. Hun fremstår på mange måter som en klassisk terapeut. Dette er spesielt slående i kapittelet der hun oppsøkes av en skriveskoleelev, som har strevd i lang tid med å komme i gang med skrivingen etter å ha samlet flere hundre tusen ord med notater til et prosjekt. Her lytter Faye oppmerksomt, stiller iblant uventede spørsmål, som for å sette den foretaksomme forteller litt på plass, gå bakenfor historien hun regisserer for å lete der om det er noe å finne. Når eleven eksempelvis forteller at hun fikk en slags åpenbarende erkjennelse under en utstilling i Paris, spør hun ikke hva åpenbaringen besto i, men vil vite hva hun gjorde i Paris og hva som skjedde forut for åpenbaringen. Læreren Faye er mer opptatt av mennesket bak den skrivende enn av skriften som blir til, mer terapeut enn skrivelærer, slik hun i den første undervisningstimen i Omriss var mer opptatt av å få elevene til å fortelle historier enn å lære dem skriveteknikk.

At romanen handler like mye om fortelling og skrivekunst som om livet er likevel gjennomgående. Den skrivetekniske bevisstheten er allestedsnærværende, men alltid på diskret og elegant vis. Det er som om en skriftreflekterende linje følger hele fortellingen, slik at man på nærmest hvilket som helst sted i romanen kan ta ut en scene og knytte den til en problematisering av det som skjer i skriveakten. Det mest eksplisitte skrivetekniske kapittelet er først og fremst fornøyelig. Når Faye blir invitert til et bokbad med to mannlige forfattere, følger en herlig parodisk skildring av hvordan selvforelsket posering kan ta seg ut hos to diametralt forskjellige forfattere: Den ene er introvert og selvanalytisk, og teoretiserer på sublimerende vis de enkleste scener i romanen sin, den andre ekstrovert, og driver høylytt gjøn av hva det er å være forfatter, samtidig som han gjør rede for en grusom oppveksthistorie. Begge er de ironiske, og den ene takker Faye pent for at hun ville være med dem på scenen. Jeg tror det er den herligste skildringen av mannssjåvinistisk overkjøring i litteraturmiljø jeg har lest på lenge. 

I romanens nest siste kapittel møter Faye en mann hun går ut med og i denne samtalen blottlegges en refleksjon som følger opp en vesentlig holdning som kom til syne allerede i Omriss. Der hun i den første romanen la for dagen et ønske om å finne i passiviteten en form for autentisitet, har hun nå forandret mening og oppussingsprosjektet har ført til dette: «I lang tid, sa jeg, trodde jeg at det bare var gjennom total passivitet at man kunne få vite hva som egentlig fantes. Men da jeg bestemte meg for å skape en forstyrrelse ved å pusse opp huset, hadde en annen virkelighet våknet til liv, som om jeg hadde vekket et villdyr fra dvalen. Jeg hadde faktisk begynt å bli sint. Jeg hadde begynt å hige etter makt, for det jeg nå innså, var at andre mennesker hadde hatt det hele tiden, at det jeg kalte skjebne, bare var ringvirkningene av deres vilje, en saga som ikke var blitt utformet av en eller annen universell historieforteller, men av folk som kom til å snike seg unna rettferdigheten så lenge handlingene deres ble møtt med resignasjon og ikke vrede.»  Slik fremstår oppussingsprosjektet både som et eksperiment i Fayes liv, et virkelighetsgjørende prosjekt, og et litterært eksperiment, et slikt dramaturgisk grep som består i å introdusere en forandring i hovedpersonens liv og skildre konsekvensene av den. Liv og litteratur presenteres som eksperimenter på lik linje. 

Det er like fullt gjenkjennelse som er kjernepunktet, her som i all god litteratur. Etter bokbadet kommer hun i snakk med en ung mann som beveget forteller om hvordan teksten hun leste opp for dem gjorde inntrykk på ham: « Jeg vet ikke hvor lenge det er siden du skrev den fortellingen du leste opp i kveld,» sa han, «eller om du fortsatt føler det på samme måte, men …» og til min forbløffelse begynte han å gråte åpenlyst, der ved bordet, «… men det var meg du beskrev, den kvinnen var meg, hennes smerte var min smerte, og jeg måtte bare fortelle deg ansikt til ansikt hvor mye det betydde for meg.»

Romanens siste kapittel er et vakkert drama i seg selv, som høydepunktet i maskefall-spill, et familiedrama, der voksne og barn snakker forbi hverandre, barns lengsler og desperasjon blir slynget ut i luften rundt blinde og døve voksne, hjerteskjærende og realistisk. 

I trilogiens siste bind, Kudos, fremstår noen kapitler nærmest som variasjoner av de to foregående romanenes. Eksempelvis finner vi en ny flysamtale, der en manns
drama blir blottlagt for oss gjennom Fayes lytting, han blir hovedperson gjennom et kapittel, trer ut igjen og gir scenen over til en annen, som igjen tar ordet og forteller sin historie gjennom et kapittel; imens reiser, går spiser hovedpersonen Faye, på seminar, gjennom gatene i seminarbyen, og til slutt ender hun opp på stranden i en samtale med sønnen på telefon. Kapitlene er alltid interessante, noen har mer innhold enn andre, noen er nesten overmettet på refleksjonsinnhold, slik at man nesten kunne ønske seg at en karakter kommer med et følelsesmessig utbrudd, stanser strømmen et øyeblikk. Cusk fører prosjektet stødig i havn. Etter tre romaner om samme protagonist, tar jeg meg i å ha ønsket en form for avsløring, oppgjør eller opprør mot slutten av trilogien, men det er kanskje ikke prosjektets anliggende, som mer speiler en
livsstrøm enn å slåss mot den.