"... det som kulminerer i glede og kanskje også i en form for uforståelig ekstase, det er BLIKKET. Ikke den betraktendes blikk, som bare er et speil. Men det aktive blikket, som er rettet mot den andre, mot materien og som forener seg med den. Det skarpe, gåtefulle blikket fra alle sansene, som ikke erobrer bare for å bringe det inn i systemenes og ordenes fengsel, men som dirigerer mennesket mot de ytre områder som allerede har en plass i det selv og som setter det sammen igjen, nyskaper det, i gleden over det inkarnerte mysterium." Le Clézio, Den materielle ekstase

mandag 31. desember 2018

Romanen som sorgsang – Om Niels Fredrik Dahls Mor om natten

I en tid da bokmarkedet domineres av plotdrevne romaner, gleder det meg hver gang jeg finner en poetisk roman. Med «poetisk roman» mener jeg ikke først og fremst en roman med høy bevissthet rundt klanglige og rytmemessige kvaliteter, og enda mindre en stilistisk hang til «høyverdige», «poetiske» ord, men romaner som funderer sin rytme, sin komposisjon i poetisk fortettede scener og skaper en meditativ, gjentagende rytme rundt dem. De som åpner romanen for diktet, eller diktet for romanens møysommelig utforskende reise. De som funderer romanens prosjekt rundt det den franske litteraturteoretikeren Jean Yves Tadié kaller den poetiske fortelling («le récit poétique»), som han definerer som: «et system av ekko, gjentagelser, kontraster, som kan sammenlignes med assonanser, allitterasjoner, rim».

I Niels Fredrik Dahls siste roman, Mor om natten, virker romanens erindringsprosjekt, som også er et sorgbearbeidelsesprosjekt, fundert på en slik poetisk struktur. Kanskje er det en helt naturlig sammenheng: Når sorgen ligger i bunnen for et romanprosjekt, åpner det for skriket, for klagesangen, for det elegiske. Så også her: Mor om natten er lavmælt, meditativ, elegisk, kretsende undersøkende rundt et tap og hva det innebærer.

Elegisk inderlighet preger både utforskningen av barndommen og det jeg leser som en form for utdrivelse av det vonde i erindringen av den. Vi blir kjent med et overoppmerksomt barn som hele tider leter etter urovekkende tegn: «Jeg la kunnskap ved siden av kunnskap ved siden av hendelser ved siden av humør, utbrudd, for å være forberedt, for ikke å bli overrasket». Fortelleren skildrer morens migreneutbrudd med inderlig innlevelse: «Ansiktet hennes stivnet over det ene øyet, og hun begynte å blunke som om øyelokket var vingen til en stor, tung fugl». 

Sønnen blir nært innlemmet i morens angst som forplantes i ham nærmest som mantraer. Igjen og igjen forteller moren ham om en kvinne med rød lue som gikk frem og tilbake på togperrongen før hun hoppet. Gjennom morens gjentatte fortellinger blir sønnen nærmest overforet på bilder av angst og suicidale drifter: kvinnen i den røde luen på perrongen, historien om Hjalmar Gullberg som vasset ut i vannet og svømte ut til han sank, historiene brer seg utover fortellerens barndomserindring som en uendelig historie som aldri tar slutt, slik blir mors fortelling en del av sønnens fortelling. Sønnen innser at hans egen redsel i møte med mennesker skyldes moren som klemmer hånden hans hardt: «hjertet mitt hamrer av skrekk. Jeg skjønner nå at hjertet mitt hamret av skrekk fordi mors hjerte hamret av skrekk». Slik forplantes morens angst helt fysisk i sønnen.

Det tette båndet mellom mor og sønn forsterket gjennom lidelse og angst gjør forståelig for leseren den avstanden som kjennetegner forholdet mellom mor og sønn i voksen alder, og ambivalensen fortelleren viser i møte med morens etterlatte dagbok, eller «nattbok» som hun kaller boken hun forærer sønnen før sin død. Det er fortellerens undring omkring denne avstanden som igangsetter fortellerens erindringsprosjekt: hvem var mor og hva var mor i hans liv?  Kanskje er det slik at det er historien som fornektes som er den sterkeste, det prekære, presserende som bare må få komme til orde. Fortelleren har lenge tenkt at det var farens historie han skulle gjøre til sin fortelling: «Det var en selvfølge for meg at det var hans historie jeg en gang skulle skrive. Den eventyrlige og kalde oppveksten. Men sånn ble det ikke. Den historien jeg trodde var min, viste seg ikke å være det. Den historien jeg ikke ville ha, skulle vise seg å være min.»

Fortellerens overoppmerksomme blikk på mor kommer til syne allerede i romanens epigraf. Epigrafen er forfatterens første henvendelse til leseren, den skaper en første klang i leserens sinn og intuitivt vil leseren lete etter gjenklang i den kommende teksten. Det er som om et spørsmål stilles, og romanen er veien eller omveien til, kretsingen rundt, utforskningen av svar. I epigrafen som innleder Dahls roman kommer en livsholdning til syne, en kvinne som bærer den og idet ligger også en betrakter av kvinnen som bærer holdningen: «hun hadde alltid følelsen av at det var veldig, veldig farlig å leve, selv en eneste dag». Sitatet er hentet fra en av de første sidene i Virginia Woolfs Mrs Dalloway, og i linjen som trekkes er det en betraktet skjørhet som kommer til syne, og i dette også hva betrakteren fylles av: omsorg, nysgjerrighet, inderlig utforskende erindring?

Det er lenge siden jeg har lest en roman som har et så inderlig betrakterblikk på morskikkelsen, både utforskende og omsorgsfullt samtidig. Når mor gestaltes gjøres det grundig. Universet rundt henne tegnes opp gjennom tidstypiske bilder og scener, og for å gå inn i universet hennes, vender fortelleren tilbake til egen barndom, til en dag han satt på husken i barnehagen, og det er gjennom en nesten syngende rytme at perspektivskiftet komme i stand: «… mor står igjen alene og dytter. Hun tenker på gult. Hun tenker på okergult. Hun tenker på det okergule huset i fjæra. Hun tenker på det okergule huset i fjæra der det var hun som var barn.» Historien om mor fortelles fragmentvis, scener kommer fortelleren i hu og etter hvert trer et mønster frem, en historie blir til, som er morens, som en sønnens.

Barndomsminnene presenteres som typiske scener som målbinder en holdning til verden og oppdagelsen av verden: det å lytte, det å se, gjennom barnets filtre: «Jeg ligger mellom sommerkvelden utenfor vinduet og det stille livet i rommene på den andre siden av døra, på den andre siden av veggene. Jeg skal sove, men sola er en gul ball mot de brune gardinene, og søstrene mine snakker ute i entreen før de forsvinner ut i sommerkvelden.»

Mor om natten er en sønns inderlige sorgsang over moren han aldri kom nær, men som han prøver å forstå etter at hun har gått bort, ved å utforske egne minner og morens etterlatte «nattbok». Det aktive bakoversøkende blikket prøver å gestalte mors oppvekst for å forstå mor og slik også forstå hva som formet ham til den han ble, det innebærer å leve seg inn i hennes historie ved å rekonstruere scener, forstå hennes perspektiv. En slik vilje til å ta mors perspektiv og sette seg inn i kvinnerollens dilemma kommer blant annet til syne i fortellerens beretning om morens terapi hos Doktor Holm: «hun kan ikke fortelle ham at hun er ulven, for det vil være slutten på alt, da vil hun stå med ryggen mot veggen og ikke ha noe annet valg enn å rive ham i små biter og glefse ham i seg, for da vet han alt, og ingen kan få vite det om henne.»

Når fortelleren refererer til annen litteratur, er intertekstualiteten derfor ikke demonstrerende eller reflekterende, men inderlig søkende, jeget bærer i seg en sorg og søker en stemme, for å utsi, favne med ordene han fant. Sitater brukes til å sirkle inn, ramme inn, foredle, forevige eget forhold til mor på godt og vondt, skjørheten, fornektelsen, vemodet: «Keats ligger døende i Roma med brevene fra Fanny lagt nærmest hjertet og sin egen gravskrift klar: Her hviler en mann hvis navn var skrevet i vann. Hele tiden mens mor levde, skrev jeg henne i vann, men jeg visste ikke at det var det jeg gjorde.»

Den poetiske fortellingen evner å uttrykke sorgen over tapet som ligger i en havarert dialog mellom mor og sønn. Det er et stort tap, fordi det er et språklig tap, og språket er som kjent menneskets eksistensgrunnlag, vi blir til idet vi språkliggjør oss selv og vårt forhold til verden, og vi trenger svar. I Dahls roman møter vi en gutt som blir invadert av en mors språk, smertens språk, som blir en del av ham, en del han samtidig vender seg bort fra. Hvordan skal man kunne fortelle noe slikt? Kan en fortellende romanstruktur favne noe slikt? Hvordan favne en historie man tar avstand fra, fornekter? Hvordan få den til å gjenoppstå? Jo, gjennom fremmaning, klagende, undersøkende, repeterende, av de små fragmenter som danner minnet av mor, som blir historien om mor, historien om tapet av mor, tapet i eget liv, eget liv. 

Selve grunntraumet i romanen er fortalt i en elegisk struktur: morens kretsing om suicidale tanker går som et ledemotiv igjennom beretningen, og morens fall og forverring fortelles i en gjentagende rytme, nærmest som en klagesang. Minst sju varianter av scenen der moren faller og hennes helsetilstand forverres finnes i romanen. De skaper et crescendo i skriverens søkende ferd mot et punkt, en oppdagelse, der punktet eller oppdagelsen ikke er det viktige, men selve ferden. Gradvis legges nye detaljer til beretningen om morens fall: «Og den litt sammentrukne skikkelsen der nede, med hendene dypt i kåpelommene og skuldrene hevet for å beskytte hodet …» «Huset hun forlot den dagen, for å kjøpe iskrem sent i september, er en del av et rekkehuskompleks oppført rundt trettifem år tidligere» «Nå kommer hun. Langt der ned kan jeg se en liten, grønn flekk som må være henne. Hun kommer mot meg, på vei for å kjøpe iskrem.»

I iscenesettelsen av det omkalfatrende punktet legger fortelleren inn sine muligheter til foredling, til å skape et meningsbærende narrativ rundt morens sykdom: «Det hadde passet  meg, selvfølgelig, å la denne siste gåturen opp den lange bakken langs hager og skogholt bli akkurat det, en siste gåtur gjennom livet, la min mor, i den grønne kåpen, men ellers tynnkledd, lett foroverbøyd, kanskje sammenbitt, innbitt, slå seg gjennom slør på slør inn til erindringen på sin vei opp mot iskrembutikken, la henne, som Tranströmer, gå sakte inn i seg selv genom en skog av tomma rustningar, gjennom minne etter minne, kanskje tjue flyalarmer den gangen, de løper inn i skogen, kaster seg bak steiner, kryper ned i kjellere (…)»

I denne utforskende iscenesettelsen sammenfaller romanprosjektet og den skrivende situasjonen, som gjenskaper den universelle erfaringen til ethvert menneske som prøver å situere seg selv i en sammenheng ved å analysere egen oppvekst og forholdet til foreldrene, deres liv: «Jeg har, når sant skal sies, måttet bygge henne opp av forskjellige biter klippet ut og limt sammen og lagt ved siden av hverandre og oppå hverandre og forkastet og fisket frem igjen fra søpla og brettet ut og limt inn igjen, oppå det andre, det som ble klistret inn i går og som igjen dukker frem når jeg skraper på papiret jeg limte over i dag. Forskjellige farger, forskjellige størrelser. Ulike blikk, munnen stram, munnen myk og åpen. Tilsynelatende et omfattende arbeid, men jeg kan like gjerne ha skapt henne i byks, eller sprang, eller uendelig langsom gange opp bakken, som forklaring på noe, for eksempel, eller for å lade mitt eget liv, gi det skarphet, nerve, farge.»

Når poetiske romaner er de som appellerer mest til meg, er det kanskje rett og slett fordi de har de største medskapende rommene. I Dahls søkende ferd, baklengs erindrende omkring mors nærvær og fravær, befestet ved en gjentagende, klagende rytme,– som bringer tankene til farstapet beskrevet i Lars Petter Sveens roman, Guds barn, hvor gjenfortellingen utgjør en form for terapi for fortelleren,  og til den samme fremmanende bevegelsen knyttet til det svinnende nærværet til faren i De urolige av Linn Ullmann – kan leseren selv ta del, legge inn sitt eget liv, sine spørsmål (hvem var egentlig far og mor, hva skjedde, hvor lå det omkalfatrende punktet i deres liv?), sin egen søkende ferd.

1 kommentar:

  1. Fin omtale - og veldig bra roman - N.F.Dahl var også til stede på Kapittel 18 - Litteraturfestivalen i Stavanger. (Referat i bloggen min)

    SvarSlett