Litteraturen som forsoningstokt

Man kan ikke ta tilbake en tapt barndom, sier resiliensforskere, men historien om den kan forandres. I sommerens debattserie om krevende relasjoner som ender i brudd mellom voksne barn og deres foreldre har flere pekt på betydningen av å arbeide mot forsoning. At dette forsoningsarbeidet oppleves som viktig, både for det sårede barnet og for selve relasjonen, kan ha sammenheng med at forsoningen med foreldre er en del av det å forsones med eget liv og egen historie. En fruktbar forsoningsvei flere har nevnt, er å forsøke å forstå foreldrene og historien som ligger bak adferden deres. 

Men forsoningsarbeid kan være komplisert og tungt arbeid: Man må rigge en forsoningsscene – et sted der man kan sette seg ned og snakke i reell dialog, men også overvinne kvalene for å berøre det vonde. For noen stanser forsøket ved den første hindringen. Forelderen er ikke tilgjengelig, vil ikke lytte. Å ikke få komme til orde, er som å få nullet sin egen historie, og i det ligger en følelse av å bli nullet som menneske. Ingen har skildret dette dypere og mer intenst i norsk litteratur enn Vigdis Hjorth. «At ingen av dere på noe tidspunkt har spurt meg om min historie, opplever jeg som en stor sorg», sukker hovedpersonen i Hjorths roman Arv og miljø. 

Når forsoningssamtalen blir umulig fordi foreldrene ikke vil eller kan delta, er det mulig å skape et rom i litteraturen. Der kan det rigges en mental forsoningsscene, hvor barnet kan utforske foreldrenes historie, og på den måten få et nytt perspektiv på sin egen rolle. Ved å styrke forestillingsevnen – evnen til innlevelse – høyner litteraturen muligheten til å forsones. Idet den muliggjør et perspektivskifte, kan den bidra til å bekjempe arvesynden, eller som Vigdis Hjorth uttrykker det: unngå å bedrive smertetransport. 

I Gjentakelsen, Hjorths seneste roman, uttrykkes absurditetsfølelsen ved å bli frastjålet sin egen historie slik: «Det finnes en sorg, en smerte så opplevd at det er ekkelt, de jaget meg fra seg, så ga de meg skylda for at jeg dro». Det desperate behovet for å bli sett og anerkjent for sin historie av mor og den iherdige kampen for å få mor i tale gjør forsoningen til et tokt; et forsoningstokt. Litteraturen blir en måte å gjenerobre egen historie på, samtidig undersøker den sammenhengen mellom det å bli hørt og anerkjent av forelderen og opplevd menneskeverd. 

Iblant er det først etter forelderens død at det sårede og sviktede barnet kan dele sin historie. Et kjent eksempel på dette er psykoterapeuten Martin Miller. Han delte sin historie først etter at den verdenskjente moren, Alice Miller, spesialist på barnetraumer og det «flinke barnets drama», døde. I selvbiografien Det flinke barnets sanne drama. Tragedien Alice Miller – Hvordan undertrykte krigstraumer virker i familien, forteller han om mishandlingen han ble utsatt for av faren som barn, og alle forgjeves forsøk på å bli hørt og forstått av moren. 

I filmen Who’s Afraid of Alice Miller sukker han: «Hvordan kunne hun kjempe mot barnemishandling for all verdens barn og samtidig ikke gjøre noe for å stanse mishandlingen jeg ble utsatt for?» Samtidig forsøker han å analysere morens svik med utgangspunkt i krigstraumet hennes, og ved å bruke morens egne teorier. Slik rigger han en historisk og psykologisk forsoningsscene og blir megler for dem begge. 

Slik Martin Miller går i rette med historien, krigen, unntakstilstanden som krevde det umenneskelige av foreldrene, undersøker også den franske forfatteren Edouard Louis, inspirert av Annie Ernaux, strukturene bak omsorgssvikten han opplevde som barn, både de sosiale og politiske. I stedet for et oppgjør med forelderen, tar han et oppgjør med årsaken til forelderens adferd. 

I min nye roman, Jeg kan ikke se mor noe sted, bruker terapeutdatteren Marie også krigens traumer som en fortolkningsmodell for å forklare morens svik. Under ryddingen i morens dødsbo, nøster hun i historien, og legger dens brikker på nytt, i ulike, utforskende mønstre, for å forsones både med mor og eget liv. Tidvis blir hun nesten mer mors advokat enn sin egen. Det er som om stå i en innvendig duell: mellom diplomaten som påtar seg ansvar for forsoningen og barnet i henne som kjemper for å bli hørt med sin historie. 

Når oppgjørets mål forflyttes fra forelderen til det som ligger bak foreldrenes adferd, historiske, sosiale eller politiske forklaringer, blir egen livsfortelling høynet av historien, strukturene som gjør sviket forståelig.Ofte står menneskelige svik i en kompleks sammenheng med historiske og strukturelle årsaker: det forvansker livet, men beriker litteraturen. Ved å frembringe ulike perspektiver som kan frigjøre en fra fastlåste roller og mønstre, gjør litteraturen det mulig å analysere kompleksiteten og å nyansere historiene. 

Å bringe historien ut i verden er en måte å gjenerobre menneskeverd på, og gjennom det forsones både med eget liv og foreldre som sviktet. Hvis forelderen anerkjenner initiativet, kan det ha lindrende effekt både for forteller og leser. Vanessa Springora skildrer i Samtykket en mor som ikke grep inn, men stilltiende aksepterte at Springora som fjortenåring ble forført og voldtatt av en voksen mann, en forfatter kjent for å forføre barn. Da Springora rett før publiseringen av romanen viser moren manuset, kommer moren henne delvis i møte: «Ikke endre noe», sier hun, «det er din historie».