"... det som kulminerer i glede og kanskje også i en form for uforståelig ekstase, det er BLIKKET. Ikke den betraktendes blikk, som bare er et speil. Men det aktive blikket, som er rettet mot den andre, mot materien og som forener seg med den. Det skarpe, gåtefulle blikket fra alle sansene, som ikke erobrer bare for å bringe det inn i systemenes og ordenes fengsel, men som dirigerer mennesket mot de ytre områder som allerede har en plass i det selv og som setter det sammen igjen, nyskaper det, i gleden over det inkarnerte mysterium." Le Clézio, Den materielle ekstase

tirsdag 15. mai 2012

Spillet som ender i terror – Manipulasjon av Grethe Nordhelle

Hva er manipulasjon, og hvor går grensen mellom manipulasjon og psykopati? Hvordan gjenkjenne manipulasjonsstrategier, og hvordan takle dem? Hvilken rolle har narsissismen i dette spillet, som så altfor ofte starter som en lek og ender i terror ? Disse stadig tilbakevendende spørsmålene fikk jeg gode og velfunderte svar på i Grethe Nordhelles bok Manipulasjon. Grethe Nordhelle, som har bakgrunn som advokat og psykolog og mange års erfaring fra konfliktmekling, gir oss en svært grundig gjennomgang og eksemplifisering av begrepet, skisserer gjenkjennelige situasjoner, og kommer med verdifulle råd om hvordan man takler en manipulator.

Vi har vel alle kommet ut for en manipulator en gang i livet, i våre personlige relasjoner eller i karrieresammenheng. Denne personen som umiddelbart, eller etter en tid, skaper en underlig følelse av at noe skurrer, at bak den umiddelbare vennligheten og sjarmen skjuler det seg noe annet, noe som kan forklare disse plutselige, ofte uforklarlige overgangene, mellom overstrømmende varme og isende kulde, kanskje i løpet av noen sekunder.

Kjennetegnende for manipulatoren er en intensitet som ofte fungerer som kompensasjon for sviktende grunnlag i argumentasjonen. Argumentasjonen nærmest bankes inn, fordi manipulatoren kanskje selv vet at den ikke helt holder mål. Og i denne martrende behandlingen blir alle midler brukt: Først smiger, varme, selvmedlidenhet ("trøst meg, det er synd på oppofrende meg!"), og til slutt trusler, om ikke de første metodene virker. Når manipulatoren innser at en strategi ikke virker, kan han skifte mellom martyrrollen og trusler på en brøkdel av et sekund. Den glidende overgangen mellom manipulasjon og psykopati, kan i følge Nordhelle komme til uttrykk når manipulator opplever å miste kontroll over sin manipulasjonsstrategi: Når manipulatoren på grunn av angst eller hevn ikke klarer å være seg bevisst og beskytte manipulasjonen sin, kan han også glimtvis utvise psykopatiske trekk. Har han lite håp om å vinne, kan sinnet øke. Da kan han slutte å kontrollere seg selv, og unnlate å være taktisk.

Da jeg ankom Frankrike som student for 25 år siden, ble jeg kjent med mange fortryllende mennesker i min søken etter givende vennskap. De aller fleste var sjarmerende, sunne mennesker, en av dem en utpreget manipulator. Jeg likte å diskutere og argumentere den gangen, og vi kunne sitte timevis og diskutere allmennmenneskelige forhold, men hver gang jeg sa noe han ikke var enig i, fikk jeg høre at min feiloppfatning skyldtes i verste fall: sneversyn, i beste fall: kulturforskjell (jeg var jo norsk, noe han ikke ante hva innebar, og jeg skal innrømme at jeg etter denne erfaringen har skydd betegnelsen som pesten, ja, selv i de mest flagrante tilfeller har jeg unngått å definere en konflikt som kulturkollisjon). Dette var en typisk reaksjon ved divergerende synspunkter, for eksempel når vi diskuterte hans uhyrlig høye kvinnekonsum, som jeg steilet litt over, fordi jeg i dette så en manglende respekt for og en nedvurdering av kvinnen som menneske, og som, må jeg medgi, bremset meg betraktelig da han la for dagen sine romantiske hensikter overfor meg. Han trivdes best innenfor emner han mestret. Litteratur var ikke et av dem. Fortalte jeg en dag entusiastisk om et forfatterskap eller en litterær analyse jeg arbeidet med, svarte han derfor avvisende, nærmest: ”dette kan jeg ikke hjelpe deg med”.

Når jeg ser tilbake på dette vennskapet, gjenkjenner jeg prosessene Nordhelle skisserer: smiger og varme, trøstebehovet alternerende med fordekte trusler, og til slutt direkte trusler. Da han intensiverte denne siste strategien, endte det med at jeg brøt all kontakt, noe som krevde mye energi og stor utholdenhet. Hvorfor jeg forteller nå om et havarert vennskap som går så mange år tilbake i tid? Kanskje fordi det kjennes godt å gjenkjenne et av livets skjemaer i litteraturen. Teoriene Nordhelle presenterer fremstår så levende når strategiene gjenkjennes fra virkeligheten. Kanskje også fordi jeg nå ser at jeg rent intuitivt fulgte rådene i boken, uten å ha lest disse. Nordhelles verdifulle råd for takling av manipulasjon går bl.a. ut på å tilbakeholde eller fjerne positiv forsterkning av manipulators adferd, og en slik positiv forsterkning kan være alt fra ros og belønning til sinne og forsvar. Ignorering og emosjonell distanse er kjernepunkter: bevare fatningen, ikke la se fange emosjonelt.

Jeg anså min strategi som analytisk fundert resistens den gangen. Min lidenskap for det analytiske som førte til at jeg ble så jeg revet med i diskusjoner (faglig glød kan leses som svakhet fra en manipulators synspunkt), ga meg også evne til resistens. Men manipulasjon er også emosjonell utpressing, og om den intellektuelle stillingskrigen er skjerpende, er den emosjonelle utmattende: Her inngår nemlig varme-kulde vekslingene, sårende stikk, og ikke minst mer eller mindre fordekte trusler. Det som begynner som en lek, et spill, ender i en følelse av terror. Og i det man innser at leken er destruktiv, at manipulatoren har et annet verdisystem, mangler denne lille essensielle biten som vi kaller empati, evnen til innlevelse, og derfor ikke skyr noen midler for å oppnå det han vil, da fylles man med et eneste ønske: å komme bort. Siri Hustvedt skildrer dette mesterlig i avslutningen til Med bind for øynene (mer om den her). Idet hovedpersonen gjenkjenner den emosjonelle/intellektuelle manipulatoren bak sjarmøren, tenker hun i romanens siste scene: ”Jeg (…) løp, som det heter, som om jeg hadde faen i hælene”. I slike forløsende lesestunder er det man tenker: Takk for at du skrev min historie, for at du gjorde din historie til alles!
  
Hva er så opprinnelsen til en slik oppførsel: Narsissisme? Jeg finner besnærende portretter av narsissisme og psykopati i Uro av psykiater Finn Skårderud. Det er lett og se linjen som går fra det forgudede barnet, som aldri makter å overskride sin egen selvforelskelse og vokse inn i en nysgjerrighet rettet mot den andre, til psykopaten Skårderud skildrer, den selvutnevnte frelserskikkelsen som terroriserer sine erobrede ofre til total underkastelse. ”Den narsissistiske benektelsen av avhengigheten av den andre kan bli ødeleggelsen av den andre,” skriver han, og forteller om en psykopat: ”Han samlet på ofre. Hans omsorg for ofrene ga ham (…) en følelse av å være et svært betydningsfullt menneske. (…) En slik patologisk narsissisme er en del av kjernen i det som kalles psykopati”. Jeg kan ikke la være å tenke på min gamle venn fra studiedagene, en gang jeg overrasket ham foran speilet. Det var som om han studerte ut og øvet på å legge på det nesten mekaniske forførerblikket. Dette blikket som plutselig, når han ikke fikk det som han ville, kunne skiftes ut med et kuldeblikk, eller et raseriblikk. Det siste var rett og slett skremmende, og ja, jeg gjorde kanskje akkurat det samme som Hustvedts heltinne den gangen.

Den lille pytten Narcissus stirrer ned i er grunn og uten skjønnhet. Han konstruerer og nærer et selvbilde oppblåst gjennom andres anerkjennende blikk, applaus, varme, hengivenhet, og fryktblandet respekt. Alt dette suger han til seg som en parasitt. Derfor skal det nesten ingen ting til for å punktere det. Men reaksjonene en slik punktering vil avstedkomme hos ham skal man vokte seg vel for.

Takk til Nordhelle, til Skårderud, og igjen til Hustvedt som belyser og dissekerer fundamentalt destruktive mekanismer i mellommenneskelige relasjoner, og som gjennom dette gir oss verdifulle verktøy til beskyttelse.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar