"... det som kulminerer i glede og kanskje også i en form for uforståelig ekstase, det er BLIKKET. Ikke den betraktendes blikk, som bare er et speil. Men det aktive blikket, som er rettet mot den andre, mot materien og som forener seg med den. Det skarpe, gåtefulle blikket fra alle sansene, som ikke erobrer bare for å bringe det inn i systemenes og ordenes fengsel, men som dirigerer mennesket mot de ytre områder som allerede har en plass i det selv og som setter det sammen igjen, nyskaper det, i gleden over det inkarnerte mysterium." Le Clézio, Den materielle ekstase

onsdag 22. desember 2021

Lynraske sinnsbevegelser i langsom film – Om den tospråklige utgivelsen av Nathalie Sarrautes Tropismer

Et av verdenslitteraturens storverk som jeg stadig vender tilbake til, og som ofte har inspirert meg, både fordi det er formmessig nyskapende og samtidig evigungt i sin evne til å skildre det mellommenneskelige skarpt, presist og rett på, er Nathalies Sarrautes debut fra 1939, Tropismer. Da det ble nyuutgitt i 1957 var det med på å lansere den litterære bevegelsen nyromanen i Frankrike. I år har jeg vært redaktør for den første tospråklige utgaven av dette verket.  


Boken er den første i Stendal forlags tospråklige serie, hvis visjon er å legge til rette for å gi leseren en dobbel gevinst: én litterær og én språklig. Når originalteksten og oversettelsen står side ved side, blir det lettere å lese parallelt, det inviterer til sammenligning og tolkning. Leseren får mulighet til å utforske originalspråkets egenart ved å sammenligne med oversettelsen. Samtidig kan leseren studere forfatterstemmens egenart i originalteksten og bivåne hvordan den blir gjenskapt i oversettelsen. Dette gir innblikk i oversetterens arbeid, i selve oversetterkunsten. Under parallellesningen av originaltekst og oversettelse kommer den skapende bevegelsen i oversetterens arbeid til syne i tekstens rytme og språklige valg. 

Den tospråklige fremstillingen av teksten har derfor også som siktemål å anskueliggjøre disse mekanismene og invitere til refleksjon og diskusjon omkring dem. En parallellesning av originalteksten og oversettelsen kan bidra til utforskning, refleksjon og læring. 

Prosjektet bunner altså et ønske om større synliggjøring av den gode verdenslitteraturen og samtidig av oversetterne som bringer den ut i verden, og gjennom dette arbeidet fornyer, utvider både språket og litteraturen. Eller for å si det med nobelprisvinner José Saramago: «Forfattere skaper nasjonallitteratur med sitt språk, men verdenslitteratur er det oversetterne som skaper.» 

Å arbeide med en oversetter som har slik kunnskap om forfatteren hun oversetter som Sarraute-spesialisten Elin Beate Tobiassen, har vært en berikelse. I mange år har hun forsket på og skrevet om Sarraute, hun har og oversatt en rekke av hennes verk, tok doktorgraden på Sarrautes forfatterskap og utga i 2016 boken Storm i et vannglass. Nøkler til Nathalie Sarrautes forfatterskap (Solum). Hun har derfor et intimt kjennskap til Sarrautes verk, teorier, stilistiske og syntaktiske særegenheter. Det har vært fascinerende å se oversettelsen ta form, bli bedre og bedre, få skjønnheten i Sarrautes tekst til å skinne på norsk. Anmelder Margunn Vikingstad i Morgenbladet har kalt utgivelsen «ei vilkårslaus gåve og glede», og sier om Tobiassens oversettelse: «At Tobiassen har skrive doktoravhandling om Sarrautes forfattarskap, er nok ingen ulempe, men det er språkkjensla hennar, ikkje berre overfor det franske, men òg korleis det kan skrivast på norsk, som gjer at denne omsetjinga blenker.» Etter å ha kommentert at denne utgaven legger til rette for parallelesningens gleder og ringvirkninger, deler hun dette med leseren, ved å parallell-lese et utdrag fra tropisme 22, og konkluderer: «Kvaliteten i Tobiassens omsetjing finst i kombinasjonen av å legge seg tett inntil originalen og vere fri og frimodig nok til å gjere dei sjølvstendige og nødvendige vriane og avvika, som å flytte på setningsledd. Slikt kan det bli utsøkt omsetjing av, som her.» 

Da jeg skulle velge ut seriens første tittel søkte jeg mot noe fortettet, poetisk og sterkt. Valget av Sarrautes Tropismer kom tidlig, og jeg var aldri i tvil. Ikke bare var Sarraute en grunnleggende referanse i litteraturhistorien, en litterær foregangskvinne som hadde opplevd et helt århundres historiske og litterære omveltninger, og bar dette med seg inn i sin fornyelse av romanen og sin innsikt i menneskesinnet. Tropismer var også et viktig og vakkert verk i litteraturhistorien, som forandret og fornyet litteraturen. Tropismer var som kjent med på å lansere nyromanen da den kom ut for andre gang, i 1957, sammen med Alain Robbe-Grillets Sjalusi. Da Sarraute året før, i 1956 utga essaysamlingen, L’ère du soupçon, Mistankens tidsalder ble hun presentert som en av de mest originale og talentfulle forfattere i vår tid, og boken som en samtidsromanens «art poétique», og siden regnet som nyromanens første manifest. 

Det var også i 1956 at Nathalie Sarraute ble invitert til kongressen «Etterkrigstidens brudd», som også Alain Robbe-Grillet ble invitert til. Han skulle datere nyromanens opprinnelse til dette møtet med Nathalie Sarraute. Om møtet sier han: «En forfatter som var så åpent revolusjonær, vi måtte skape en allianse!» Det skulle bli en viktig vending i romanens historie, hvis fremtid sto i sentrum for en stor kulturdebatt. 

Sarraute ble sammen med Robbe-Grillet grunnlegger av det som ikke skulle være en skole, men en avant-gardegruppering. Hun understreket alltid dette. Det var snakk om forfattere som arbeidet på forskjellig vis, ofte i forskjellige retninger, men med en felles holdning til romanens konvensjoner, en felles overbevisning om at romankunsten, som all slags kunst, for å forbli levende krever en konstant fornyelse av sine former og som en følge av det av sin substans. Hun understreket også at hennes verk ikke var skapt ut av teoretiske formler, men ut av en skaperdrift som plantet sine røtter i underbevisstheten. Enhver forfatter, sa hun, må finne opp sine egne litterære verktøy for å gi denne skaperdriften en form. 

Kanskje er derfor ikke det viktigste ved Tropismer at den lanserte en ny litterær bevegelse, men det evigunge ved disse tekstene. De er like moderne, like aktuelle i dag, nettopp fordi de skildrer det mellommenneskelige så skarpt, så presist og samtidig så nært og rett på at det nesten tar pusten fra en. Som ung student på slutten av åttitallet var jeg mest opptatt av de formmessige nyvinningene hun representerte, hennes betydning for nyromanen, men i dag blir jeg stadig slått av innsikten hun viser i mellommenneskelige mekanismer, det psykologiske klarsynet hennes, hvor nådeløst skarpt hun skildrer menneskets behov for å bli sett og komme i kontakt med et annet menneske, og samtidig verne om sine grenser, sin selvstendighet og egenart. Jeg blir slått av hvor tidløs tematikken hun tar opp er, hvor aktuell. Ikke bare formmessig var hun forut for sin tid, men også innholdsmessig. Når hun tar opp relasjonelle og språklige overgrep, men også fysiske, for Tropismer inneholder det vi etter 2017 vil betegne som en flagrant metoo-historie i kapittelet der en professor tøyer grenser og nesten forgriper seg på en ung studine hjemme i hennes egen stue, når hun skildrer en liten gutt som føler seg stengt inne i en marionette gjennom rollene han tildeles, viser det hvor moderne Sarraute var, som kunne ta opp en slik tematikk allerede i 1939, da Tropismer kom ut for første gang. 

Tropismer består av 24 korte tekster, hverdagsscener fra anonyme menneskers liv, små, fortettede dramaer. Nathalie Sarraute skjærer bort alle forstyrrende elementer for å skildre tropismebevegelsene som finnes i alle mennesker: ørsmå sinnsbevegelser utløst av en ekstern stimulus, en lyd, en lukt, eller påvirkningen knyttet til en mellommenneskelig situasjon — den andres nærvær, en verbal ytring, et tilsynelatende harmløst ord eller et tonefall. Ordet stammer opprinnelig fra botanikken, hvor det betegner en retningsbestemt respons på en ytre stimulus, som for eksempel ved fototropisme, hvor planter beveger seg mot eller bort fra lyset. Sarraute valgte det som tittel til debutboken fordi hun der fokuserer på instinktive bevegelser fremprovosert av en ytre påvirkning, og som ikke er kontrollert av viljen. Disse udefinerbare bevegelsene, som glir lynraskt ved grensene til vår bevissthet, er ifølge Sarraute opphavet til våre ord, handlinger og følelser, og utgjør den usynlige veven i alt mellommenneskelig samspill. 

Tropismene utgjør den levende substansen i alle Sarrautes bøker, og debutboken inneholder i kim alt det hun fortsatte å utforske i de påfølgende verkene. 

Når jeg stadig vender tilbake til Tropismer, med den samme fascinerte forundring, er det fordi Sarraute i disse 24 korte tekstene, på en måte jeg aldri har sett noe annet sted, evner å sette en mellommenneskelig grunnscene med korte riss, og gå rett inn i grunnleggende eksistensielle og relasjonelle dramaer i løpet av få ord. Hun bruker en form for in medias res som ikke er handlingsorientert, men emosjonell. Vi blir umiddelbart dratt inn i det som står på spill, uten å bli presentert for protagonistene, ofte er de bare pronomen, men vi ser dem så levende for oss. Slik som i tropisme 7 som begynner slik: 

 «Ikke mens han er der, for all del, ikke mens han er der, senere, når han ikke er til stede, men ikke nå. Det ville være for farlig, for upassende å snakke om det mens han er der.» 

 Leseren får ikke vite hva man ikke må snakke om, og hvem denne «han» er, hvorfor det er farlig. Men blir dratt inn i den emosjonelle tilstanden til tekstens hovedperson og tvunget til selv å konstruere en sammenheng. Sarraute vektlegger på denne måten leserens affektive deltakelse i teksten på bekostning av selve meningsproduksjonen. Det er effektivt, det er litterært spennende. 

Sarraute sa i et intervju at hun skrev langsomt for å fange tropismens lynraske bevegelser i sin tilblivelse, skildre dem trinn for trinn i langsom film. Derfor er det å lese Sarraute å bivåne noe bli til, å følge en prosess mot benevnelsen av noe som kommer til syne, som kjennes, sanses, noe språkløst, som finner form, forsiktig, nølende, i et utforskende språk som forsøker å unndra seg de stivnede språkformer og kategoriseringer som utørker, krymper og undertrykker det levende som forsøker å komme til syne. 

Når hun fjerner fortolkningsrammene, kastes leseren rett inn grunnfølelsene som skildres i sin tilblivelsesform, og når setningens bevegelse mimer denne tilblivelsen, kan leseren ikke bare bivåne, men befinne seg midt inne i selve tilblivelsen, og bli med i en utforskende, skapende prosess. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar