"... det som kulminerer i glede og kanskje også i en form for uforståelig ekstase, det er BLIKKET. Ikke den betraktendes blikk, som bare er et speil. Men det aktive blikket, som er rettet mot den andre, mot materien og som forener seg med den. Det skarpe, gåtefulle blikket fra alle sansene, som ikke erobrer bare for å bringe det inn i systemenes og ordenes fengsel, men som dirigerer mennesket mot de ytre områder som allerede har en plass i det selv og som setter det sammen igjen, nyskaper det, i gleden over det inkarnerte mysterium." Le Clézio, Den materielle ekstase

tirsdag 29. mai 2012

”Her hvor du lengtet deg bort, skal du lengte tilbake” – Fire hundre franske fornærmelser av Øyvind Ellenes


”Jeg har et bilde av deg foran en rikt utsmykket inngang, en portal (…) Du er sytten år. Du myser”.

Allerede i innledningssetningene i Øyvind Ellenes' roman Fire hundre franske fornærmelser etableres et spenningsforhold mellom et observerende jeg, som forsøker å uttrykke en distanse til det fortalte, og et erfarende du. Her presenteres også erindringens usikkerhet som motiv: ”Det ikke sikkert at dette bildet finnes,” skriver romanens forteller. Og pronomenbruken fremstår som et effektivt grep for å anskueliggjøre og konkretisere det skjøre, det distanserte, det usikre knyttet til ungdomsminnenes autentisitet og relevans. Når jeg leser disse innledningssidene, som befester inntrykket av stødig bruk av erindringslitteraturens referanser,  kan jeg ikke la være å tenke på hvordan Georges Perec i W eller barndomsminnet   tar utgangspunkt i beskrivelser av barndomsfotografier, når han prøver å gjenerindre sin barndom, for så å konstatere det paradoksale ved sitt  fortellerutgangspunkt: "Jeg har ingen barndomsminner”. I det siste kapittelet i Ellenes' roman iscenesettes dette universelt paradoksale utgangspunktet for gjenerindringen av ungdomsminnet: "Brevene gjør at minnene unndrar seg", sier fortelleren, når han gjenfinner sine egne brev fra den gang i et sommerhus i Frankrike, det er de flyktige minner av steder og sanseopplevelser som får fortidens punkt til å gjenoppstå.

Fortelleren presenterer sytten år gamle Even Tjern, som går på Lycée Corneille i Rouen og tilhører en gruppe med åtte norske gutter. Det er deres møte med Frankrike og det franske skolesystemet som skildres. Men selv om møtet med et nytt språk og en ny kultur er gjenkjennelig skildret, for tidligere utenlandsstudenter generelt og Frankrikestudenter spesielt, utgjør grunntemaet i romanen en mer generell eksistesiell tilstand: Fremmedfølelsen, fornemmelsen av flyktig identitet i en tilstand midt i mellom (barndom og kommende voksenliv, norsk identitet og en fransk virkelighet han skal bli en del av), forsøket på å forstå et utsnitt av liv. Pronomenbruken befester dette inntrykket, der det veksler mellom det observerende, voksne jeget, som ikke helt gjenkjenner seg selv i et du, som refererer til Even, og et kollektivt dere, som refererer til gruppen med de norske guttene ved gymnaset. Perspektivskiftene skaper dynamikk ved å variere den emosjonelle distansen til stoffet på effektivt og ofte overraskende vis.

”Du kommer fra et sted hvor alt tilhørte deg. Du har forlatt alt som var kjent for deg. (…) Med tiden skal det stedet du kom fra, det du kjenner så godt, bli helt ukjent for deg. Foreldrene dine, en bror, en nær venn. De skal bli ukjente for deg. Alt skal begynne på nytt.”

Bruken av flertallpronomenet ”dere” er med på å befeste erfaringen som både kollektiv og universell: ”Er det denne våren, i den skjønne litteraturens tegn, at dere begynner å drømme på fransk” spør fortelleren. I slike øyeblikk, og det er mange av dem i denne romanen, blir andrepersonsteknikken virksom som autentisk gjenkjennelsesuttrykk. Jeg fristes til å svare bekreftende på spørsmålet, ut fra egen erfaring fra mitt livs den gang: Ja, slik var det, da integreringen av fremmedspråket nådde mine/våre/dine nattlige foreteelser, det inntraff etter ca. tre måneder eller tre år, og skjedde gradvis, i rykk og napp.

Den usikre overgangsperioden i en ung gutts liv er besnærende skildret gjennom gjenkjennelige, enkle, hverdagslige situasjoner: guttenes første forsøk på å spille fotball, på å bli kjent, posisjonere seg. De små trivielle episodene skildres i en nesten søvngjengeraktig rytme i den første delen av romanen, som bryter demonstrativt med erindringslitteraturens tradisjoner ved å utelate, og samtidig understreke at den utelater, de spektakulære, skjellsettende erfaringer: ”Her i denne romanen, sies det ingenting om det som foregår i ly av mørket, de første nettene, den første uken. (…) Den vanærende behandlingen av hver enkelt. Aggresjonen. Avstraffelsene. Sporene i sinnet, årevis etterpå. (…) Når disse hendelsene fra sovesalen er utelatt, skjer det (…) utelukkende fordi de ville ha kastet et falsk lys over rekken av senere begivenheter i denne romanen.”

Jeg sjarmeres av det metatekstuelle blikket på rekonstruksjonen av en periode i en ung manns liv. Det bidrar til å befeste det universelt eksistensielle i en erfaring, som likevel er singulær. De som har opplevd et elev- eller studentliv i Frankrike vil kjenne seg igjen. Selv var jeg nær ved å velge tre år ved de norske jentenes alternativ, Lycée Alain Chartier i Bayeux, men valgte en annen fransk by, og et dobbeltliv som aupair / gjestestudent med spesialavtalt adgang til forelesninger i fransk ved nærmeste gymnas, da jeg var på hovedpersonens alder. Skildringen av forelesningsstrukturen, notatteknikken, reglene smiler jeg derfor gjenkjennende til, ikke uten en fornemmelse av sår nostalgi. Likevel tror jeg svært mange vil kjenne seg igjen i den unge mannens identitetssøken, følelsen av skjørhet i et mellomstasjonsøyeblikk i livet.

Om pronomengrepet understreker et voksent betraktende blikk på dette usikre, omkalfatrende øyeblikk i et liv, den famlende språklige identitetssøken, befester rytmen, den dvelende, monotone, repetitive, fremmedfølelsen som gjennomsyrer skildringen av gjentagende ritualer (øvelsene, måltidene, de nattlige turene over muren for å gå på byen), som  brytes i et øyeblikk av bevisstgjøring, av et kollektivt sinne og engasjement når hovedpersonen går i demontrasjonstog, av et livsbegjær han våkner opp til når han fortvilet konstaterer at han ikke vil få mulighet til å bli mer kjent med en ung kvinne han møter tilfeldig på en togtur, et livsbegjær som umiddelbart sammenføyes med en følelse av dødsbevissthet.

Det er først og fremst et nostalgiens du som fremtrer ved slutten av romanen, en hyllest til punktet i livet som formet deg: ”Her hvor du lengtet deg bort, skal du lengte tilbake”.  

torsdag 17. mai 2012

”Kjemp for alt hva du har kjært...” – Vennskap for alltid


Mai 1999: Mitt aller første foreldremøte. Midt i innledningen blir rektor avbrutt av tutingen fra en russebil utenfor. ”Om noen år er det deres barn,” sier han. ”Bare vent, det går fort!”

Mai 2012: Foreldrerulling. Far mot sønn i øldrikkingsløp. Ingen bruker russelue lenger, ser det ut til,  bare foreldrene, ”årgangskramperussen”, som har tatt den på i kveld, og teller og mimrer knutehistorier.

Vi poserer karikert for hverandre, vi er tradisjon, som overføres og brytes. Ungdommen gir honnør og gjør opprør. En av russeguttene har hentet frem luen, som har ligget hjemme siden dressen ble pakket opp for tre uker siden, som en gest til sin far. ”Prøv å få gamlingene til å danse litt da”, roper en annen idet vi kommer inn på bussen og tar på øreproppene. Jeg blir nesten rørt. Russen er ikke lenger hva den en gang var.

Som med all tradisjon kan man forholde seg slik med russefeiringen: Noen boikotter av gode grunner, andre prøver å holde på det som gir noe, en kontinuitet, en tilhørighet, et forsøk på å fornye en tradisjon. ”Vennskap for alltid” syntes slagordet å være blant russeguttene jeg møtte på foreldrerulling. ”Det viktigste er kameratskapet, å være sammen, ta vare på hverandre,” sa de. Lagånd og dugnad til langt på natt. Jeg ringer min sønn ved femtiden natt til søndag rett før kåringen av årets russebuss på Telenor Arena, og hører hammerslag i bakgrunnen. ”Vi er snart ferdige”, sier han. Så er det øving på showet, kåring, feiring.

Våren 1941 skulle min far ha vært russ. Han hadde andre ting å tenke på, som man sier. Det var lite rom for ”chickelacke, chickelacke”, det var ”Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder!” Uttrykket å kjempe for livet ble kroppsnært og konkret. Hverdagen kunne ta dramatiske vendinger, han trodde han skulle dø. Slik ble hans ”russetid”. Han snakket ikke så mye om dette, men hans ungdomsminner fra krigen skanderte likevel min barndom og oppvekst, satte den traumeløse åttitallsrussens feiring i et forvirrende perspektiv. Det ble viktig for meg å forstå dette som hadde vært en del av hans liv, og lesningen av mellom- og etterkrigslitteraturens forfattere ble en vei inn. Uutslettelig inntrykk gjorde Ronald Fangens En lysets engel, og dens skildring av krigens absurditet og vilkårlighet. Krigslyrikken ble stående som et symbol på mine foreldres ungdom, kulturen som formet dem, merket dem, og som nådde meg kun gjennom brokker av anekdoter. Da Nordahl Griegs ”Til ungdommen” ble hentet frem igjen, til lindring og trøst i fjor sommer, etter at vårt land ble rammet av meningsløs ondskap, var det som om mine foreldres ungdom igjen kom meg nærmere, som om den gjenoppstod, som en påminnelse om en forankring i en kultur og dens verdier. Og kanskje er det dette jeg vil dele med min sønn, når han i morgen har lagt russefeiringen bak seg, og står opp for å storme sitt eget liv.




tirsdag 15. mai 2012

Spillet som ender i terror – Manipulasjon av Grethe Nordhelle

Hva er manipulasjon, og hvor går grensen mellom manipulasjon og psykopati? Hvordan gjenkjenne manipulasjonsstrategier, og hvordan takle dem? Hvilken rolle har narsissismen i dette spillet, som så altfor ofte starter som en lek og ender i terror ? Disse stadig tilbakevendende spørsmålene fikk jeg gode og velfunderte svar på i Grethe Nordhelles bok Manipulasjon. Grethe Nordhelle, som har bakgrunn som advokat og psykolog og mange års erfaring fra konfliktmekling, gir oss en svært grundig gjennomgang og eksemplifisering av begrepet, skisserer gjenkjennelige situasjoner, og kommer med verdifulle råd om hvordan man takler en manipulator.

Vi har vel alle kommet ut for en manipulator en gang i livet, i våre personlige relasjoner eller i karrieresammenheng. Denne personen som umiddelbart, eller etter en tid, skaper en underlig følelse av at noe skurrer, at bak den umiddelbare vennligheten og sjarmen skjuler det seg noe annet, noe som kan forklare disse plutselige, ofte uforklarlige overgangene, mellom overstrømmende varme og isende kulde, kanskje i løpet av noen sekunder.

Kjennetegnende for manipulatoren er en intensitet som ofte fungerer som kompensasjon for sviktende grunnlag i argumentasjonen. Argumentasjonen nærmest bankes inn, fordi manipulatoren kanskje selv vet at den ikke helt holder mål. Og i denne martrende behandlingen blir alle midler brukt: Først smiger, varme, selvmedlidenhet ("trøst meg, det er synd på oppofrende meg!"), og til slutt trusler, om ikke de første metodene virker. Når manipulatoren innser at en strategi ikke virker, kan han skifte mellom martyrrollen og trusler på en brøkdel av et sekund. Den glidende overgangen mellom manipulasjon og psykopati, kan i følge Nordhelle komme til uttrykk når manipulator opplever å miste kontroll over sin manipulasjonsstrategi: Når manipulatoren på grunn av angst eller hevn ikke klarer å være seg bevisst og beskytte manipulasjonen sin, kan han også glimtvis utvise psykopatiske trekk. Har han lite håp om å vinne, kan sinnet øke. Da kan han slutte å kontrollere seg selv, og unnlate å være taktisk.

Da jeg ankom Frankrike som student for 25 år siden, ble jeg kjent med mange fortryllende mennesker i min søken etter givende vennskap. De aller fleste var sjarmerende, sunne mennesker, en av dem en utpreget manipulator. Jeg likte å diskutere og argumentere den gangen, og vi kunne sitte timevis og diskutere allmennmenneskelige forhold, men hver gang jeg sa noe han ikke var enig i, fikk jeg høre at min feiloppfatning skyldtes i verste fall: sneversyn, i beste fall: kulturforskjell (jeg var jo norsk, noe han ikke ante hva innebar, og jeg skal innrømme at jeg etter denne erfaringen har skydd betegnelsen som pesten, ja, selv i de mest flagrante tilfeller har jeg unngått å definere en konflikt som kulturkollisjon). Dette var en typisk reaksjon ved divergerende synspunkter, for eksempel når vi diskuterte hans uhyrlig høye kvinnekonsum, som jeg steilet litt over, fordi jeg i dette så en manglende respekt for og en nedvurdering av kvinnen som menneske, og som, må jeg medgi, bremset meg betraktelig da han la for dagen sine romantiske hensikter overfor meg. Han trivdes best innenfor emner han mestret. Litteratur var ikke et av dem. Fortalte jeg en dag entusiastisk om et forfatterskap eller en litterær analyse jeg arbeidet med, svarte han derfor avvisende, nærmest: ”dette kan jeg ikke hjelpe deg med”.

Når jeg ser tilbake på dette vennskapet, gjenkjenner jeg prosessene Nordhelle skisserer: smiger og varme, trøstebehovet alternerende med fordekte trusler, og til slutt direkte trusler. Da han intensiverte denne siste strategien, endte det med at jeg brøt all kontakt, noe som krevde mye energi og stor utholdenhet. Hvorfor jeg forteller nå om et havarert vennskap som går så mange år tilbake i tid? Kanskje fordi det kjennes godt å gjenkjenne et av livets skjemaer i litteraturen. Teoriene Nordhelle presenterer fremstår så levende når strategiene gjenkjennes fra virkeligheten. Kanskje også fordi jeg nå ser at jeg rent intuitivt fulgte rådene i boken, uten å ha lest disse. Nordhelles verdifulle råd for takling av manipulasjon går bl.a. ut på å tilbakeholde eller fjerne positiv forsterkning av manipulators adferd, og en slik positiv forsterkning kan være alt fra ros og belønning til sinne og forsvar. Ignorering og emosjonell distanse er kjernepunkter: bevare fatningen, ikke la se fange emosjonelt.

Jeg anså min strategi som analytisk fundert resistens den gangen. Min lidenskap for det analytiske som førte til at jeg ble så jeg revet med i diskusjoner (faglig glød kan leses som svakhet fra en manipulators synspunkt), ga meg også evne til resistens. Men manipulasjon er også emosjonell utpressing, og om den intellektuelle stillingskrigen er skjerpende, er den emosjonelle utmattende: Her inngår nemlig varme-kulde vekslingene, sårende stikk, og ikke minst mer eller mindre fordekte trusler. Det som begynner som en lek, et spill, ender i en følelse av terror. Og i det man innser at leken er destruktiv, at manipulatoren har et annet verdisystem, mangler denne lille essensielle biten som vi kaller empati, evnen til innlevelse, og derfor ikke skyr noen midler for å oppnå det han vil, da fylles man med et eneste ønske: å komme bort. Siri Hustvedt skildrer dette mesterlig i avslutningen til Med bind for øynene (mer om den her). Idet hovedpersonen gjenkjenner den emosjonelle/intellektuelle manipulatoren bak sjarmøren, tenker hun i romanens siste scene: ”Jeg (…) løp, som det heter, som om jeg hadde faen i hælene”. I slike forløsende lesestunder er det man tenker: Takk for at du skrev min historie, for at du gjorde din historie til alles!
  
Hva er så opprinnelsen til en slik oppførsel: Narsissisme? Jeg finner besnærende portretter av narsissisme og psykopati i Uro av psykiater Finn Skårderud. Det er lett og se linjen som går fra det forgudede barnet, som aldri makter å overskride sin egen selvforelskelse og vokse inn i en nysgjerrighet rettet mot den andre, til psykopaten Skårderud skildrer, den selvutnevnte frelserskikkelsen som terroriserer sine erobrede ofre til total underkastelse. ”Den narsissistiske benektelsen av avhengigheten av den andre kan bli ødeleggelsen av den andre,” skriver han, og forteller om en psykopat: ”Han samlet på ofre. Hans omsorg for ofrene ga ham (…) en følelse av å være et svært betydningsfullt menneske. (…) En slik patologisk narsissisme er en del av kjernen i det som kalles psykopati”. Jeg kan ikke la være å tenke på min gamle venn fra studiedagene, en gang jeg overrasket ham foran speilet. Det var som om han studerte ut og øvet på å legge på det nesten mekaniske forførerblikket. Dette blikket som plutselig, når han ikke fikk det som han ville, kunne skiftes ut med et kuldeblikk, eller et raseriblikk. Det siste var rett og slett skremmende, og ja, jeg gjorde kanskje akkurat det samme som Hustvedts heltinne den gangen.

Den lille pytten Narcissus stirrer ned i er grunn og uten skjønnhet. Han konstruerer og nærer et selvbilde oppblåst gjennom andres anerkjennende blikk, applaus, varme, hengivenhet, og fryktblandet respekt. Alt dette suger han til seg som en parasitt. Derfor skal det nesten ingen ting til for å punktere det. Men reaksjonene en slik punktering vil avstedkomme hos ham skal man vokte seg vel for.

Takk til Nordhelle, til Skårderud, og igjen til Hustvedt som belyser og dissekerer fundamentalt destruktive mekanismer i mellommenneskelige relasjoner, og som gjennom dette gir oss verdifulle verktøy til beskyttelse.

torsdag 10. mai 2012

Kuldesprengte relasjoner, sprekker av lys – Gjestene av Merethe Lindstrøm


 ”Eller kanskje det er dette ingen andre ser. De selsomme, glemte minuttene, detaljer som ikke blir snakket om. Han har ligget kald og våken om natten og tenkt at det kunne virke som han har fått ansvaret for dem alene.” 
Når jeg leser Gjestene etter å ha lest Dager i stillhetens historie, kan jeg ikke annet enn å se en tematisk og kompositorisk sammenheng mellom de to siste bøkene i Merethe Lindstrøms forfatterskap: Tausheten og ensomheten er allestedsnærværende og pensles ut i variasjoner, fra statisitet, til håp og lengsel. Tristessen er gjennomgående, men åpner likevel for overraskelser, slik som i novellen ”Det må ha vært ensomt der”: ”Han hører at når hun snakker; på tross av det hun forteller, at stemmen hennes lager en sprekk. Der lyset kan falle inn.” 

Dramaturgien er eksemplarisk og medrivende i den første novellen ”Kysset”: Rammehistorien presenteres, rommes ut for et tilbakeblikk og en parallellhistorie, og det kryssklippes med naturlige, nennsomme overganger. Det skisseres ingen tydelig tematisk sammenheng mellom historiene som flettes sammen  – det første kysset, gutten som druknet, utroskapshistorien – , de blir stående som brokker av en eksistens, og kanskje er det dette som skal undersøkes og pensles ut: livets vilkårlighet og mellommenneskelig kulde. 

Den samme strukturen brukes også i novellen ”Under”, men her med en klar tematisk sammenheng: En kvinne med en tre år gammel sovende datter på fanget blir truet av en mann med kniv på T-banen, og trusselen vekker minnet om angsten hun følte en gang datteren ble syk og måtte fraktes i all hast på sykehus. Vi følger de to opplevelsene parallelt, og den ene utdyper den andre, sammen med en tredje erindring: det idylliske minnet fra dagen hun nettopp har tilbragt i et svømmebasseng med datteren. Slik settes livet og dødstrusselen opp mot hverandre, med stor skjønnhet og glassklar dybdeeffekt.

Det som imponerer og sjarmerer meg i Lindstrøms noveller er spennet mellom den stramme novellistiske dramaturgien og den poetiske dvelingen ved situasjonene. Best liker jeg når det novellistiske mykes opp og gir plass for den assosiative dvelingen slik som i den siste novellen ”I skogen”. Lindstrøm evner å kombinere narrativt driv knyttet til en thrilleraktig stemning (”Under”, ”Sneglene”), med de mer tilforlatelige assosiative sprangene som i seg selv skaper narrativt driv (slik som i novellen ”Vederlag”, som også kan leses som en skisse eller parallell til Dager i stillhetens historie). Med unntak av de to første novellene, som kan fremstå som litt like, og hvor nummer to derfor kan virke noe monoton, selv om det repetitive fint kan leses som en speiling av hovedpersonens søvngjengeraktige tilstand, er det varierte tekster som knyttes sammen i Gjestene. Fremmedgjorthet i eget liv og i relasjonene til medmennesker er et gjennomgangsmotiv, som presenterers eksplisitt i visningsscenene i ”Sneglene”, hvor en far går på visninger sammen med sønnen som nettopp har sluppet ut av fengsel, og som derfra skaper betydningssirkler som forplantes utover i de andre tekstene.   

I ”Det må ha vært ensomt der” åpner personene seg for hverandre under en flytur. Vi får et blikk inn i hovedpersonen, en medisinstudent, som har hatt et avbrekk i studiene, på grunn av en sykdomsperiode, eller det han selv med en eufemisme kaller en periode med ”melankoli”. Kvinnen han møter forteller om sin autistiske søster, og hennes internettbeundrer som tenker å skade seg selv, og speiler gjennom denne fortellingen hovedpersonens ensomhet. Selv forteller han en episode om intens forlatthet fra barndommen, uten å avdekke for henne de ubehagelige detaljene leseren får innblikk i. Når flyet lander tenker han at de kanskje kan møtes igjen, og assosierer til følelsen han fikk da foreldrene kom og hentet ham (ut) den gangen som barn. ”Den samme overbevisningen får han sammen med henne. Selv om han vet at det ikke stemmer. Han har aldri blitt reddet fra det stedet, den leiligheten, og andre steder han bærer på. Øde holdeplasser som bare venter på at han skal komme innom igjen. Men han kommer til å late som likevel. Så lenge det er mulig.”

Det emosjonelle fokus beveger seg fra den største distanse i ”Skade”, som beskriver en nærmest søvngjengeraktig tilstad hos en hovedperson innkapslet i seg selv, hvis bifigurer opptrer som skisseaktige kulisser, sønnen benevnes som gutten, mannen er knapt synlig, til intenst nærfokus i ”Under” og ”I skogen”. Dette påvirker også stemningen leseren sitter igjen med, som veksler mellom statisk, monoton betraktning i "Skade" til den thrilleraktige stemningen i ”Sneglene” og uvirkelighetsfølelsen i ”Under”.

Lindstrøm presenterer nydelige detaljutsnitt av hverdagslige situasjoner, mettet med emosjonell tvetydighet: et avtrykk i et ansikt, sporene etter strømpestrikken hos en mann, hvordan en togreise hjem etter en skuffelse oppleves som om ”alt ble trukket baklengs i rammen av togvinduet (…) og det kjentes som om alt det som hadde vært tydelig, ble dratt bakover og ned, ned i bakken sammen med dagslyset.”

Jeg kunne gjengi mange slike nydelige overganger i Lindstrøms noveller. Les dem og nyt!





onsdag 2. mai 2012

Små glimt, store innsikter, med øm ironi – Marit Tusviks 26 små romaner



Marit Tusviks 26 små romaner presenterer sjarmerende, små glimt inn i de tilsynelatende ubetydelige små episodene som utgjør selve meningen, selve mysteriet med livet. Med stor varme og øm ironi skildrer hun protagonistene, der de fremstår i all sin sårbare ensomhet og higen etter ømhet.
Jeg liker det allsidige, det ludiske og det metatekstuelle ved Tusviks tekster. Det skaper en samtidig opplevelse av analytisk distanse og emosjonell nærhet. Lett og lekende skildres grunnleggende innsikter i livet i korte situasjonsglimt. Hun snur og vender på ord, på lesersituasjonen, på symboler, som mettes forventningsfullt av hovedpersonens blikk, og noen ganger punkteres av skuffelse, slik som i den ironisk-romantiske teksten ”På broen”.

På underfundig vis speiles leserens situasjonen i møtet med teksten i den metatekstuelle ”Mind Brenda”. Her presenteres en lesende person under et tre, som observerer en badende familie, som føler at noe ikke er som det skal, uten å vite hva det er, for ”den lesende visste ikke, hun hadde ikke lest langt nok”. Den lesendes hypoteser lanseres og bekreftes idet kvinnen Brenda kommer med en oppgitt tirade: ”det var du som ville ha barn, jeg fikk det for å få fred for maset ditt om å få barn, nå har du et barn, hvorfor kan jeg aldri få være i fred, (…) hvorfor kan jeg ikke bare få sitte litt sånn som hun som sitter og leser under treet der borte (…)”.  Livets mas og tilflukten i litteraturen speiles og iscenesettes på teatralt og humoristisk vis. "Look! A fake lake!" utbryter mannen i innledningen, først da går det opp for leseren at innsjøen er kunstig.

Kommunikasjon, tekst og virkelighet problematiseres ved at skillene viskes ut. Når hovedpersonen i ”Gunnar og Grace”  møter et forelsket ektepar som har funnet tilbake til hverandre etter å ha vært borte fra hverandre i 50 år, blir hun stående og lure på om det er ekteparet eller hun selv som er et spøkelse.

Iakttagelse er et gjennomgangsmotiv: Hvordan  en situasjon, en person blir til gjennom den andres blikk, illustreres og snus og vendes på. Noen løftes og noen løfter og får den andres tretthet overført på seg selv, slik som i ”Ensomhetens kniv i hjertet”. Andre igjen vil gjerne slippe å bli (feil)tolket hele tiden, slik som i teksten ”På broen”. Her kan en overtydeliggjøring av symbolikken (broen, ringen) se ut til å skulle speile en oppgitthet over et språk som ikke når frem, over en umulig kommunikasjonssituasjon. Hovedpersonens drøm om å tillegge broen en møtepunktsymbolikk – hun får lyst til å fortelle ektemannen at hun så gjerne vil at de skal gå over broer og fortelle hverandre alt, spontant og uten sensur, i full tillitt, i en åpen, likeverdig kommunikasjon – splintres idet mannen, som tidvis spaserer en meter foran henne, (som om han ønsker å markere at han er en fri mann) og som nå presser gifteringen så hardt mot fingrene hennes at hun nesten vil skrike, forteller henne, igjen, at han vet akkurat hva hun tenker på.

Underfundige, morsomme og gjenkjennelige er Tusviks små glimt inn i hverdagens store og små begivenheter.  I ”Sort boks” skildres et ektepar som krangler rundt oppussingen av en båt, og når den til slutt går til bunns, fremstår det som et såpass tydelig symbol at klisjéleken får oss til å le av noe som mange sikkert vil gjenkjenne som en av livets paradoksale, triste sannheter: Oppussing av en båt, et hus, et ekteskap, kan iblant føre til at alt går under: ”Sammen lot vi snekka synke med ekteskapet vårt, vi brukte nesten ingen krefter (...)”.

Teksten glir lekende lett fra det hverdagslige til de store spørsmål, ikke sjelden med et ømtironisk blikk på menneskets sårbarhet, ensomhet og higen etter varme. Å ta vare på disse bitte små glimt av hverdagslig livsvisdom fremstår også som tekstens poetikk : ”Hvorfor kan en ikke bare presse hver enkelt hendelse i livet sammen og la dem ligge i fred, som de japanske tørkede blomstene som først folder seg ut i vann?” sier moren i bokens nest siste tekst, og gir oss forklaringen på romanens struktur. Det er snakk om 26 små romaner, i konsentrert form, som folder seg ut i møtet med leserens assosiative blikk.

Det er de bitte små fragmenter av liv og følelse av samhørighet, av plutselig og kanskje nyvunnen kontinuitet som understrekes, livet som småstykker i all sin skjønnhet : slik som i denne nydelige avslutningssetningen fra teksten ”Barnets kulde” (som fortryllet meg en  morgen, og som jeg ikke kunne la være å lese opp for mine tenåringssønner ved frokostbordet):
”Det store mysteriet i livet er ikke livet generelt, slik de voksne sa, men livet i hver enkel ting; livet i hver blomst og i hvert vesen, i hver kopp og skål, livet i skjeer, stoler og bord, i dundyner og kjoler, sko og madrasser,  i skodda som kom veltende ned fra fjellet og disen som kom rullende inn fjorden; i plutselige andekvakk, i summende fluer, i revehaler, skrubbsår, fisk og  mark, i vannpytter med is som knaser, i gåsehud, i talkumet som kommer ut av de små hullene i en liten boks, i lyden av knasende eggeskall og sjokoladeplater som blir brukket opp; i den usynlige musikken gjennom veggen, og den i gjess; i rullegardiner, steinras, vind, og at svaner ikke må klappes og at katter er myke, men har klør, og at våren kryper som en opplyst skygge tvers gjennom byen helt bort til gata der vi bor. ”