"... det som kulminerer i glede og kanskje også i en form for uforståelig ekstase, det er BLIKKET. Ikke den betraktendes blikk, som bare er et speil. Men det aktive blikket, som er rettet mot den andre, mot materien og som forener seg med den. Det skarpe, gåtefulle blikket fra alle sansene, som ikke erobrer bare for å bringe det inn i systemenes og ordenes fengsel, men som dirigerer mennesket mot de ytre områder som allerede har en plass i det selv og som setter det sammen igjen, nyskaper det, i gleden over det inkarnerte mysterium." Le Clézio, Den materielle ekstase

torsdag 29. mars 2012

Inntagende innganger

Romaninnledninger etablerer et fellesskap; vi inviteres med på en reise, og de aller første ord er bestemmende for hvorvidt vi aksepterer invitasjonen eller ikke, hvorvidt vi aksepterer invitasjonen  litt motvilling eller forsiktig forført, eventuelt stormende forelsket.
I innledningen skapes en pakt mellom forteller/forfatter og leser; tone, sjanger, evt. sted og tid etableres og kommuniseres, og ikke sjelden ligger det implisitte forventninger om historiens dynamikk i de første setningene: Her er følelser, her blir konflikt og handling. Noe vil komme til å skje, og det er alt annet en likegyldig, det vil du snart erfare og se, kanskje har du tatt del i den samme eller en lignende erfaring selv, og snart vil du nikke gjenkjennende.
Gjenkjennelsen er en av de store gledene som ligger i det å dvele ved og vende tilbake til innledninger. Kanskje er det nettopp denne gjenkjennelsesfaktoren som gjør dem så lette å like, lette å leke med. Kanskje er det det som gjør at de også egner seg til en litterær quiz.
Her er noen inntagende førstesetninger hentet fra kjente og kjære romaner. Noen fokuserer på forteller og fortellerakten, noen på leseren eller selve blikket, andre på årstid, på sted, andre igjen betrakter selve livet. Gjenkjenner du noen?

1. Jeg tror jeg må åpne med å si noen ord om mitt land og dets høyst særegne historie.

2. La meg fortelle en annen historie.

3. Fortelleren våkner, begynner klatringen og kludrer det til for seg i Thorong La-passet, hvoretter fortellingen kan begynne.

4. Mitt første navn ble konstruert i en fabrikk, støpt i metall, og var av en viss varighet.

5. Det er min historie.
6. Jeg er forfatter.

7. Her ser vi Sigrid.

8. der vi setter i scene fortelleren og hennes heltinne Louise ved hjelp av pålitelige og upålitelige historiske kilder, men aller mest ved hjelp av faste figurer, dristige heltinner, rivalinner til hest og svikefylle fyrster

9. Når du i den stille mennesketomme vårnatten dreier av fra gaten og vender dine skritt mot den offentlige parken, når du står foran den høye smijernsporten og løfter hånden for å legge den på den store slitte messingklinken, så vil du svelge.

10. Først skulle øyet gli bortover det grå vegg-til-vegg-teppet i en lang gang: den skulle være trang og det skulle være høyt under taket.

11. Jeg sitter i et sommerhus og det er høst.

12. En høst tidlig på totusentallet befant jeg meg i Le Mans.

13. I begynnelsen var det skyer, tunge og sorte, jaget av vindkast, holdt tilbake i horisonten av en fjellkjede.

14. Det var en gang i hundedagene en fyr som satt foran et åpent vindu.

15. De merkelige begivenhetene det skal berettes om i denne krøniken, fant sted i 194- i Oran.

16. Vinteren 2005 reiste Erika til sin far, Isak Lövenstad.

17. Det er ekstraordinære 18 graders frost, og det snør, og på det språket som ikke lenger er mitt, er snøen qanik, store nesten vektløse krystaller som faller i dynger og dekker bakken med et lag av pulverisert, hvit frost.

18. Jeg forlot jobben i dag klokken seksten førti etter å ha kakket en kollega i hodet, jeg kakket henne midt i pannen. 

19. Da K. kom frem, var det blitt sent på kveld.

20. U ringte sent på natten.

21. I går fant jeg Violets brev til Bill.  

22.  - Jeg har vært min mann utro. - 

23. Jeg kommer ikke ut.

24. «OK, min er kvart over, jeg tror vi likeså godt begynner».

25. Alt dette skjedde for en god del år siden.

26. I fjor midt på sommeren ble en liten norsk kystby skueplassen for noen høyst usedvanlige begivenheter.

27. På hjemveien, etter å ha oppgitt jakten på den hellige gralen, red Lancelot med sine menn gjennom de sølete gatene i en liten landsby sør i Benoic.

28. 15. juli 2001 tar den amerikanske fotografen Joel Sternfeld et fotografi av en utmattet elefant som sperrer vestgående trafikk på en av Oslos utfartsveier.

29. For lenge, lenge siden, da jeg var nitten, satt jeg på en jernbanestasjon i utlandet.

30. Den siste uken i august 1939, mens krigsryktene inntok Paris, ble en ung universitetslektor i litteratur, Vincent Degraël, invitert til å bo noen dager på en eiendom i nærheten av Le Havre, som tilhørte foreldrene til en av hans kolleger.

31. Den dagen de skulle drepe ham, sto Santiago Nasar opp klokken 5:30 om morgenen for å vente på båten som biskopen kom med.

32. Han gikk ut av gatedøren og inn i morgenen.

33. Det var en kald, klar dag i april, og klokkene slo tretten.

34. Ei ung, kvit panne som bora seg fram gjennom mørkret.

35. 124 var hatsk.

36. Intet er så rummelig som havet, intet så tålmodig.

37. For hjertet er livet enkelt: det slår så lenge det kan.

38. Den evige gjenkomst er en mytisk idé; med denne idéen bragte Nietzsche mange filosofer i forlegenhet: Bare tenk på at en vakker dag kommer alt til å gjenta seg slik man allerede har opplevd det, og denne gjentagelsen skal igjen gjenta seg selv i det uendelige!

39. Etter mange år uten forandringer, kom alle på én gang, de flettet seg sammen og skapte kjedereaksjoner, og høsten nittenåttini da alt dette skjedde, tok seg da Nina Blindheim noen år senere tenkte tilbake på det nesten ut som et portrett av ødeleggelsen - deler av høsten virket slik, visse hendelser, ikke alt som foregikk, og det merkelige var heller ikke det som foregikk, for det som foregikk lignet på så mye hun hadde hørt om.
40. Det er noen som rører seg inne i husene.

onsdag 21. mars 2012

Verdens poesidag – gleden ved å dele

I dag, på verdens poesidag, lyder oppfordringen: Del et dikt! Gleden ved å dele opplevelsen av assosiasjonsbiter og erindringsbrokker som skaper nye erkjennelsesprosesser ved lesningen av et dikt, gjør poesien til en generøs sjanger.
Jeg vil dele et dikt fra en samling hvis tittel gjorde et uutslettelig inntrykk på meg for mange år siden. Den kom i 2002 og bar tittelen: Om trær som vokser seg skakke i trange skyggefulle hager, men som likevel (eller nettopp derfor) gjør inntrykk og som man husker livet ut.
Tittelen var skrevet med blokkbokstaver på bokomslaget og fylte fem linjer og en tredjedel av forsiden. Nederst til høyre på forsiden kunne man se toppen av et tre strekke seg mot himmelen og inn i det hvite feltet under teksten. ”Likevel (eller nettopp derfor)”. Sannsynligvis var det dette som fanget min interesse umiddelbart, og som skulle bli stående som karakteristisk for min opplevelse av diktsamlingen og forfatterens skrift: standhaftigheten i et prosjekt.   For ”vokser” og ”livet ut” stod der i hver sin ende av setningen og omfavnet hverandre over dette trassige ”likevel”, som to sammenvokste trær nærmest. Og så, dette skakke, denne omveien treet tok på veien mot himmelen, var det ikke selve forutsetningen for at litteratur kunne skapes?
Da Rune Christiansen i april 2011 lanserte sin siste diktsamling Jeg har tenkt meg til de elysiske sletter, hadde det gått ni år siden hans forrige diktsamling, med den nevnte lange tittelen, og jeg kom til å tenke på denne da jeg leste et av diktene hans i den nye samlingen, der han sammenligner fjellsidene i et sveitsisk landskap med sidene i en bok av den franske forfatteren Julien Gracq:
”For mange år siden, på en reise i Sveits, leste jeg Gracq for første gang. Bildet som dukket opp var paradoksalt, håndgripelig og uransakelig på samme tid – fjellsidene og boksidene: stahet som sjanger.”
Teksten fremstår som et møtepunkt, hvor assosiasjonsbitene – like mye forfatterens som leserens – flettes sammen og danner, gjennom kryssende linjer og mønstre, nye erfaringer, erindringer og erkjennelser.  Her ligger kanskje poesiens mest generøse prosjekt. 
"Jeg skriver for å etablere et mulig felleskap", sier Rune Christiansen i et intervju, "et sted der leseren og jeg kan erfare noe sammen, ikke nødvendigvis en lik erfaring, men en likeverdig erfaring.”  Tekstene hans preges av viljen til å la leseren ta del i egne lesererfaringer, egen litterær dannelsesprosess, og leseren blir ofte invitert med i en assosiasjonsprosess slik som i diktet ”Til ORS”, hvor forfatteren gjenerindrer, etter å ha lest avslutningen av Ole Robert Sundes tekst ”Hva med et mikroskop?” (fra Selvomsorg, 2010), egen lesning av et dikt av Alfred de Vigny. 
Resonanser skapes i lesning på tvers av tekster og forfatterskap. Selv gjenfinner jeg scener fra eget liv og egen lesning, bl.a. den gjennomrystende leseropplevelsen av Intimiteten (2003,) når jeg igjen leser følgende dikt fra Om trær som vokser seg skakke i trange skyggefulle hager, men som likevel (eller nettopp derfor) gjør inntrykk og som man husker livet ut:

XI
(om savnet)

Og etter lang tid reiser du deg fra sengen, tar av oksygenmasken, river slanger og slangefester fra armene og brystkassen og er bråvåken i solskinnet: det er verdens ventetid, en knappenåls livstid, kanskje ingentings varsel. Jeg sier ”far”, jeg sier ”det er for tidlig”. Det er snart sommer, døden setter spor i alt som ennå ikke er.

torsdag 15. mars 2012

Når musikken løfter mennesket gjennom – Sultens refreng av J.M.G. Le Clézio

Nobelprisvinner J.M.G. Le Clézios mangefasetterte forfatterskap, som siden debuten i 1963 har gjennomgått flere faser i en spennende utvikling, har i de senere år fokusert på en selvbiografisk søken klart forankret i et humanistisk prosjekt. Derfor har hans romaner klare referanser til en kollektiv historie og en sosial virkelighet som det selvbiografiske bidrar til å problematisere. Denne tendensen var allerede synlig på nittitallet gjennom Onitsha (1991) og La Quarantaine (1995), og fremstår som et tydelig prosjekt i Révolutions (2003) og hans siste roman Ritournelle de la faim, som nå foreligger på norsk med tittelen Sultens refreng på Cappelen Damm forlag, oversatt av Tom Lotherington. Tittelen refererer til Rimbauds dikt ”Fêtes de la faim” (”Sultfesten”), og det musikalske temaet, refrenget, spiller en sentral rolle i en gripende personlig iscenesettelse av andre verdenskrigs traumer og lidelser, som ender med hovedpersonens opplevelse av urfremføringen av Ravels ”Bolero”. ”Jeg vet hva dette gjentatte temaet betydde for hennes generasjon,” kommenterer jeg-fortelleren, som tydelig fremstår som forfatteren selv, ”temaet som tvinges frem av rytmen og crescendoet. Bolero er ikke et musikkstykke som alle andre. Det er en profeti. Den forteller historien om en vrede, en sult.”

Romanen innledes med sansebaserte skildringer av forfatterens egen opplevelse av sult i barndommen under andre verdenskrig. Skildringen er i så måte karakteristisk for to trekk ved Le Clézios skrift i denne perioden av forfatterskapet generelt: sanseligheten i hovedpersonenes tilnærming til verden og den historiske referansen, som her knyttes naturlig sammen.

Vi følger så hovedpersonen Ethel, hvis portrett er tydelig inspirert av forfatterens mor, fra hun som tiåring blir med grandonkelen på Koloniutstillingen i 1931 i Paris, hvor onkelen kjøper ”det lilla huset” som hun senere arver, til hun nygift rett etter krigen forbereder seg på å flytte til Canada. Vi blir vitne til familiens sosiale krets, selskapsritualer, diskusjonstemaer og familien særegenhet, nostalgien til forfedrenes Mauritius. Vi opplever Ethels fortvilelse når faren, Alexandre, setter familiens formue, inklusive hennes egen arv fra grandonkelen, over styr i spekulative forretninger. Når hun gjennomgår forretningsmappene i denne tiden, minnes hun hvordan hun som barn ble fascinert av farens bevegelse over ordet ”Klondike”: ”Disse stavelsene hun som barn hadde vært fascinert av, disse ordene på et oppdiktet språk, som ikke betydde noe, som bare handlet om røyk, sot og elendighet. Klondike som ikke eksisterte, som aldri hadde eksistert”. Den rytmiske dvelingen ved navn og musikken i ord og uttrykk er et gjennomgangsmotiv i Le Clézios diktning. Det ligger bevisstgjøring, intertekstuelle hint og trøst i hans musikalske ledemotiv. I Révolutions (2003, Allt er vind på svensk), fremstår magiske steder i hovedpersonens oppvekst gjennom en musikalsk dveling rundt navnet på bygningen hans tante bodde i da han var barn, rundt stedsreferansene på forfedrenes Mauritius. Slik også her.
Musikken og fortellerkunstens evne til å mane frem magiske minner, til å skape distanse til noe smertefullt er et gjennomgående motiv; musikken gjør det mulig å benevne og løfte den menneskelige erfaring. Mens det i Gullfisken er musikken og fortellerkunsten som redder hovedpersonen fra å gå til grunne, noe som avspeiles i romanens musikalske, ledemotivstrukturerte komposisjon, fremstår musikken i Sultens refreng som et allment tilknytningspunkt som gjør det mulig for mennesket å se de uhyrlige historiske begivenheter utenfra. Slik muliggjøres en samtidig distanse og bevisstgjøring omkring ufattelige menneskelige lidelser idet man føres gjennom et intenst kunstnerisk uttrykk. I musikken speiles også den ”øredøvende stillheten”: ”Som om det gjenlød uendelig i de fire slagene i Bolero, ikke paukeslag, men eksplosjoner, de eksploderende bombene som falt over Nice dagen før de dro (…)” (s. 171)

Slik blir musikken en måte å leve ut noe smertefullt og ta farvel med en erfaring på. Vi minnes Lailas ekstatiske fusjon med pianoet i Gullfisken, hvor hun tar opp i sitt eget musikalske spill en kollektiv smertefull erfaring med andre immigranter (”Det var ikkje berre meg sjølv eg spelte for no, (…) det var dei alle, dei som hadde følgt meg, dei underjordiske, innbyggjerane i kjellerane i rue du Javelot, emigrantane som var saman med meg på båten, på vegen gjennom Valle de Aran, og endå lenger (…)”, når vi leser følgende passasje i Sultens refreng, hvor Ethel i sinne setter seg ned ved pianoet:
”Hun begynte å spille, litt stivt til å begynne med, så kjente hun at hun sakte, men sikkert fikk varmen i seg, hun spilte en nocturne av Chopin, de glidende tonene sto ut av de åpne terrassedørene og fylte den allerede høstgule hagen (…) Kastanjetrærnes løv virvlet i vinden, hver passasje i notcurenen blandet seg med løvfallet, hver tone, hvert blad… Det var hennes farvel til musikken, ungdommen, kjærligheten, hennes farvel med Laurent, Xenia, Monsieur Soliman, Det lilla huset, farvel til alt som var kjent. Snart skulle ingenting være tilbake.” (s. 125-126).

I nest siste kapittel knyttes den selvbiografiske erindringen opp mot en kollektiv bevisstgjøring rundt krigens uhyrligheter. Forfatteren tar farvel med et felles traume der han vandrer i Ethels spor, og begir seg til stedet der Vel d’Hiv lå, sykkelbanen der arresterte jøder ble samlet; i dag en øde esplanade, et ingenmannsland omgitt av høyblokker. Vi følger forfatteren inn på fotomuseet hvor han konfronteres med bilder av barn og kart over konsentrasjonsleirer, vi følger ham så nært at hans blikk blir vårt i dette gripende møtet, hvor forfatterens humanistiske visjon og altomfattende innlevelsesevne knyttes opp mot det universelle og det personlige på samme tid:
”Ansiktene på bildene trenger inn i meg, tvinger seg inn i hjertet mitt, tar plass i hukommelsen. Det er navnløse ansikter, de har ingen forbindelse med meg, og likevel kjenner jeg sjokket av deres virkelige eksistens, slik jeg gjorde en gang før da jeg var i arkivene i Rue Oudinot og leste fortegnelsen over slaver som var solgt i Nantes, Bordeaux, Marseille.”

I et intervju for mange år siden fortalte Le Clézio at et fellestrekk ved alle hans romaner var ”benevnelsen av et mørkt punkt situert rett etter andre verdenskrig.” Da han ble bedt om å kommentere de to linjene som preger de siste årene av hans forfatterskap, den selvbiografiske, knyttet opp mot de store historiske begivenheter, slik han selv og forfedrene har opplevd dem, og den humanistiske, knyttet til hans interkulturelle engasjement, understreket han at de utgjør en og samme linje i hans forfatterskap, gjennom referansen til dette punktet. ”Et punkt jeg ikke kan se,” fortsatte han, ”men som jeg føler i dypet av meg selv, og som fører meg til det 19. århundre, til en epoke hvor det foregikk slavehandel, til en epoke hvor vesten fastslo med stor sinnsro sin dominans over resten av verden.” I den personlige utforskningen av dette punktet i egen historie ligger utspringet til forfatterens oppfatning av romanens funksjon: ”Romanen”, sier han, ”skal gi oss muligheten til å forstå bedre, hjelpe oss til å assimilere opprinnelsen til vår egen Historie.” Sjelden har denne bevisstgjøringsprosessen vært skildret mer gripende ærlig enn i Sultens refreng.

torsdag 8. mars 2012

"Det du ikke kan få..." - om de som tar opp kampen og inkarnerer håp

I dag går tanken til de sterke kvinner som inkarnerer og gir håp om bedre tider.
For mange år siden fikk jeg en seksti år eldre brevvenninne. Vi møttes i et selskap hvor jeg var invitert sammen med mine foreldre, vi kom i snakk da vi ble sittende ved siden av hverandre på kvinnesiden i den store stuen hvor kaffen ble servert. Kvinnesiden var den delen av rommet hvor kvinnene satt og diskuterte barn og kultur, mens mennene i selskapet satt på motsatt side av rommet og snakket jakt og business. Hun var i begynnelsen av syttiårene og hadde barnebarn på min alder, hun lyttet ivrig da jeg fortalte hva jeg likte å lese og at jeg skrev noveller, hun ga meg adressen sin og sa at hun gjerne ville brevveksle med meg. Noen uker senere sendte jeg henne et brev og en novelle. Novellen endte hjerteskjærende trist og vemodig, men hun likte den likevel. Det var tydelig at den hadde gitt henne lyst til å fortelle, for hun fortalte levende om sin egen barndom. Jeg husker ikke alt hva hun skrev, men jeg så for meg et Astrid Lindgren-inspirert sommerlandskap, og henne selv som en blanding av Tjorven og Malin. Men noen setninger fra brevet hennes sitter fremdeles som spikret i hukommelsen: En dag hadde hun, i frustrasjon over å måtte stå igjen på kjøkkenet hver dag etter middag og vaske opp mens brødrene kunne løpe ut og leke, uttrykt at hun skulle ønske hun var gutt. ”Og min far svarte da strengt:” fortalte hun, ”Det du ikke kan få, nytter det ikke å tenke på.” Og det hadde han jo rett i.” Allerede den gang slo det meg som en kontrast, denne resignerte tanken, og den livsbejaende kvinnen som viste slik glede over litteraturen og livet, over sterke beretninger og oppvoksende barnebarn.
Årene gikk, tidene forandret seg, vi mistet kontakten, jeg så henne ikke igjen i selskaper, det hendte nå og da at unge kvinner dristet seg over på den andre siden av stuen, for å diskutere jakt og business, jeg flyttet til utlandet og sluttet å skrive hjerteskjærende, triste noveller.

Men ordene hennes fortsatte å gi gjenklang i meg i hvert mitt møte med lignende sterke kvinner. De som evnet å innse egne ambisjoner og begjær uten å gå til grunne i frustrasjon over virkeligheten de levde i, som evnet å finne utløp for sine drifter parallelt med livet de satt fast i. Et av de sterkeste møtene jeg har opplevd, var Jan Troells film Maria Larssons evige øyeblikk, om syvbarnsmoren og arbeiderkvinnen Maria, som holder ut en eksistens med en voldelig og alkoholisert ektemann, takket være tilflukten i fotograferingen. Plikten meisler henne til et utholdende sterkt menneske, og med uendelig ømhet prøver hun å overbringe til barna sin egen styrke slik at de kan vokse seg sterke nok til å overskride fattigdommen de sitter fast i, mens hun innvendig skriker etter ømhet, og finner den i fotograferingen. Svært vakker er scenen hvor fotograf Fredriksen, som har veiledet henne i fotograferingens kunst, filmer en begivenhet hun er iferd med å fotografere, og så snur kameraet mot henne og filmer henne der hun står i folkemengden og fotograferer. Der og da blir hun festet til film som skapende menneske, fødes og bekreftes som menneske og kunstner, og det underfundige, litt skøyeraktige smilet hennes begynner å dukke opp hver gang hun fanger en scene. Hun har funnet et tilfluktssted, og fotografen som så henne har gitt henne adgang til det og befester det gjennom filmopptaket.

Av dem som tar opp kampen mot den allestedsnærværende, smålige ”Det du ikke kan få…”- tankegangen, er det spesielt en kvinnelig forfatter som inspirerer meg med sin tilforlatelig realistiske, varme og sensasjonsløse skildring av kvinnens kamp mot de roller hun presses inn i og grenseløsheten hun forventes å inkarnere. Det går en betagende linje fra Siri Hustvedts første roman Med bind for øynene (1993), til hennes siste noe atypiske, halvt selvironiske Sommeren uten menn. Hovedpersonen i den siste, litteraturviteren Mia Fredricksen, sukker over å måtte innse at når mannen hennes, nevroforskeren, krediterer henne for tips hun har gitt ham i forskningen, er det ingen som tror at hans kone virkelig har kunnet bidra til hans intellektuelle vekst. Siri Hustvedts kvinneskikkelser lever ut sine intellektuelle og sensuelle drifter og begjær som om likestilling mellom menn og kvinner var en gitt ting, vel vitende om at den på ingen måte er gitt; og her ligger spenningen, utfordringen, provokasjonen i hennes tekster. Hun leker lystig med kjønnsforventningene hos leseren ved å iscenesette mannlige protagonister (Det jeg elsket, Når jeg ser deg). I debutromanen lar hun den kvinnelige protagonisten, litteraturstudenten Iris Vegan, etter at hun har slitt seg ut av grensetøyende relasjoner med menn som utnytter hennes intellektuelle og seksuelle søken, oppdage og innta de maskuline, frigjorte sider i seg selv, i perioden hvor hun ikke bare lever seg inn i den mannlige protagonisten i romanen hun oversetter, men også kler seg og ter seg (inntar en ny aksent og et nytt ganglag) som en mann. Interessant er hennes analyse av dette kjønnsoverskridende forsøket i essaysamlingen En bønn for eros. Hypotesene rundt perspektivskiftenes frigjørende effekt innebærer ikke bare en bevisstgjøring omkring menneskets skjulte energikilder, men også en refleksjon rundt hva som gjør mennesket til menneske. Noe sitter fast og virker urokkelig, men mennesket er bevegelig, og utømmelige er mulighetene som ligger i den menneskelige psykes evne til å skape nye rom selv innenfor trange rammer, der ligger friheten.

onsdag 7. mars 2012

Perec for alltid

I dag er det 76 år siden han ble født, Georges Perec, et av de største og mest skjellsettende litterære møter i mitt liv.
Det ligger kimer til glede, undring, refleksjon og språklig inspirasjon i litterære møter, men også erobrertrang, sjokkerende oppdagelser, og nye, grensesprengende erfaringer. Noen av disse erfaringene legger seg som et forklarende, eller formildende filter over egne livserfaringer og bidrar til å utdype, konsteksette og berike dem. Noen ganger finner vi noe vi ikke visste vi søkte, men som likevel kommer og fyller akkurat det behovet vi har båret på så lenge, men aldri har fått uttrykt.
Møtet med en forfatter kan være begynnelsen på et årelangt lidenskapelig forhold. For den lidenskapelige leser eller litteraturforsker kan det føre til et umettelig behov for å utforske hver lille egenskap ved forfatterens prosjekt. For en forfatter kan det resultere i et inderlig intertekstualitetsforhold: Han tar med seg dette funnet av et forfatterskap inn i sine prosjekter, i form av små referanser til verket, en setningsytme som legger seg over forfatterens rytme, og noen ganger snur han seg kanskje bort midt i en slik setning, hvis rytme er hentet fra den beundrede forfatter (denne farsfiguren nærmest), kanskje lar han setningen snu, og gå lekende sin egen vei, ja, nærmest som et vink fra en sønn til en far. Georges Perec er en forfatter som evner å speile dette behovet hos leseren. Mitt møte med ham høsten 1990, i en bokhandel en regnfull novemberdag i byen Montpellier, skulle forandre mitt forhold til språk og litteratur, ja, mitt liv for alltid. Lesningen av hans lille Quel petit vélo à guidon chromé au fond de la cour?, hans ludiske hyllest til Queneau, var noe av det mest språklig frigjørende jeg har opplevd. W ou le souvenir d’enfance, den binære fortellingen om en barndom hvor grunnen til foreldrenes forsvinning holdes skjult for den unge Perec, og historien om den underlige øya W, hvor detaljene gradvis avdekker et univers med referanser til krigens konsentrasjonsleirer, gjorde uutslettelig inntrykk da jeg arbeidet med en hovedfagoppgave om forfatteren i 1991, og senere ble det en lesererfaring jeg delte med mine studenter.
Perec startet sin første roman, Les Choses, med setningen «Først skulle øyet gli bortover det grå vegg-til-vegg-teppet (…), og under et foredrag om "Den modernes forfatterens makt og begrensninger", som han holdt i mai 1967, fortalte han hvordan han i debutromanen hadde lånt tretti setninger fra Flauberts L’Education sentimentale, uten at noen hadde lagt merke til det, hvordan han i tillegg hadde konstruert sine egne setninger etter modell av Flauberts.
Han mest kjente roman innledes med : ”I utgangspunktet virker puslespillets kunst som en kort kunst, en spinkel kunst; alt som er å si om den, er innbefattet i et magert prinsipp fra Gestaltteorien: Objektet man har i tankene – enten det dreier seg om en perseptiv handling, om noe man skal lære seg, om et fysiologisk system eller, som i dette tilfellet, et puslespill av tre – er ikke en sum av elementer som man først må isolere og analysere, men en samling, det vil si, en form eller struktur.” Historien starter i trappeoppgangen til huset som bebos av romanens karakterer: "Av det som foregår bak leilighetenes tunge dører, oppfatter man vanligvis ikke annet enn disse bruddstykker av et ekko, disse brokker, disse skår, disse skisser, disse biter, disse hendelser og begivenheter som utspiller seg i det man kaller "fellesområdene", disse små, filtrerte lydene som det røde linteppet kveler så snart man har passert det, disse fostre av felles liv som alltid stanser på trappeavsatsen." Den kom i 1978, bærer den tilforlatelige tittelen Livet, bruksanvisning, og er endelig kommet i nytt opplag på norsk.
Uendelige er eksemplene på de ludiske krumsprings muligheter innefor språket i hans verk, hans eksperimenter innenfor gruppen Oulipo (Ouvoir de littérature potentielle - verksted for potensiell litteratur) avdekker en lekende systematikk, mest kjent er nok det lipogrammatiske verket La Disparition (Forsvinningen) skrevet helt uten vokalen e (visstnok med noen unntak som understreker regelen).
Når han snakket om fasene i sitt forfatterskap, brukte han fire kategorier: først en sosiologisk (Les Choses), så en ludisk (Oulipotekstene: La Disparition, Les Revenentes), en selvbiografisk (La Boutique obscure, W ou le souvenir d'enfance, Je me souviens) og til slutt en romanesk (La Vie mode d'emploi).
Fra den selvbiografiske perioden henter jeg sitatet jeg alltid vender tilbake til, fra nevnte W eller barndomsminnet:
"Jeg skriver: jeg skriver fordi vi har levd sammen, fordi jeg har vært en av dem, skygge blant deres skygger, kropp blant deres kropper; jeg skriver fordi de har satt sitt uutslettelige preg på meg, sporet etter dette er diktningen; deres minne er dødt i diktningen; diktningen er minnet om deres død og bekreftelsen på at jeg lever."
For fire dager siden var det 30 år siden han forlot oss, så altfor tidlig, midt inne i utviklingen av et grensesprengende forfatterskap.